Nicolai Risbjergs verk Gotta Catch ‘Em All (2024) refererer til slagordet til den ikoniske japanske animen Pokémon. Dette er en verden som handler om å finne, fange og samle de mange ville, dyrelignende pokémonene. Hva er det Risbjerg ønsker å fange? Tekst av Muna Deeqa Jibril

Nicolai Risbjerg med verket Gotta Catch 'Em All (2024). Foto: Morten Underbjerg.

Jeg er litt usikker, men i pokémonenes verden legger Ash Ketchum og resten av barna (10-åringer!) ut på tur, ikke bare for å fange pokémon (de er på jobb), men også for å gjennomgå en læringsprosess som former identitetene deres.

Tittelen viser også til kunstnerens eget lekne univers, og uttrykker en driv og et ønske. Kanskje representerer den det han har plukket opp på reisen, som han nå ønsker å vise frem?

Ved eget første møte med Risbjergs verk ser jeg en antatt mannsfigur, noe stoisk og ungdommelig, sittende på en lekebil. På tuppen av bilen stikker et enhjørningshode ut. Alt er smeltet sammen til én skulptur; 175 cm høy, og bestående av 117 kilo aluminium. De ulike delene ser derimot ikke ut til å høre sammen, resultatet minner om en slags mekanisk kentaur. Risbjerg skaper helt bevisst et møte mellom disse ulike figurene, men glatter ikke over – man kan tydelig se overgangene mellom lekene.

Prosessbilde fra Nicolai Risbjergs Gotta Catch 'Em All (2024).

Det er også et fjerde element som trekker til seg oppmerksomhet: Skikkelsen er utstyrt med en svart nettingsinglet. Klesplagget kombinert med figurens generelle muskuløse, unge look vekker assosiasjoner til en arketype innen det skeive miljøet og utelivet. Dette er den stereotypiske homofile mannen slik han som oftest representeres – på godt og vondt – i populærkulturen, nærmere bestemt en circuit gay, en som regel festglad, maskulin, hvit homofil mann. Makthierarkisk en som altså sitter på toppen innen skeive miljøer.

Kunstneren forklarer i beskrivelsen av prosjektet at verket er en sammensmeltning av to typer leker – såkalt typiske jente- og gutteleker. Skulpturens hovedbestanddeler består av en dukke funnet i en bruktbutikk, og en av Risbjergs egne lekebiler fra barndommen. Begge er 3D-scannet før de ble støpt i aluminium og sveiset sammen. Mens tradisjonelle barneleker forsterker kjønnsroller i et forsøk på å «preppe» barn på fremtiden (dukkene forbereder jentene på morsrollen, og pistoler og biler gjør guttene klare for arbeid og krig?), vil denne forskyvningen og transformasjonen av lekene heller vise frem hva annet som er mulig. Lek er viktig i skapelsen av identitet, spesielt for barn, men her leker Risbjerg også selv som voksen i skulpturen sin. Han omskaper barnelekene han kjente, transformerer de tradisjonelle lekene, og leker kanskje frem sin egen identitet på nytt. Skulpturen er dog ikke i tradisjonell lekestørrelse. Risbjergs nye leker krever sin plass.

Dette er den stereotypiske homofile mannen slik han som oftest representeres – på godt og vondt – i populærkulturen, nærmere bestemt en circuit gay, en som regel festglad, maskulin, hvit homofil mann. Makthierarkisk en som altså sitter på toppen innen skeive miljøer.
På Høstutstillingen. Foto: Vegard Kleven.

Kombinasjonen av koder, som singleten, og det overordnende målet om å utfordre tradisjonelle kjønnsroller og identiteter, gjør at jeg naturligvis leser verket som skeivt. Risbjergs transformasjon av sine gamle leker forstår jeg som en byggestein også i egen skeiv identitetsskapelse. Å måtte skape seg selv om igjen i voksen alder – kanskje også flere ganger – er ikke ukjent for en del skeive mennesker. Noen ganger er dette en kamp om overlevelse, å passere, unngå synlighet, eller utfoldelsen og blomstringen i skeiv oppdagelse. Omskapelsen kan bli en slags barndom eller fødsel nummer to. Dette er en parallell jeg synes er spennende.

Kanskje er det også snakk om en slags forening mellom bror og søster, en brobygging som markerer forskjellen i sosialiseringen søsknene opplevde som barn. Figuren, eller dukken, skal etter sigende nemlig ligne søsterens gamle dukker, selv om den for meg heller ligner på en actionfigur og, som nevnt, denne circuit gay-en.

Utforskning og leten etter nøytrale uttrykk i håp om å utfordre og underminere tradisjonelle forståelser av kjønn, ser jeg ofte dessverre tendere mot noe maskulint. Det er en fallgruve mange ikke klarer å unngå nettopp fordi det maskuline oppfattes «nøytralt». Her erfarer jeg at representasjonen av søsteren, altså dukken, forsvinner i forsøket på subversivitet, og tittelen, som signaliserer inkludering, faller litt sammen for min del. Det sagt: Skulpturen eksisterer i en tid hvor skeives rettigheter tilbakekalles, hvor transpersoner blir forfulgt og ikke-normativitet ønskes knust. I et politisk og kulturelt klima som vil sette strenge rammer for kjønn, identitet og seksuell orientering, er det fint å kunne bruke lek for å vise hvilke muligheter og friheter som kan og vil eksistere. Vi burde i grunn alle leke mer.