Tvisyn på ytringsfriheten 20.02.2020 Leder

Ytringsfriheten er ifølge mange under angrep fra ulike kanter gjennom det enkelte beskriver som en økende «krenkelseskultur» definert av religiøse og kulturelle sensibiliteter og identitetspolitiske anliggender. Har følsomheten for hvem vi er eller vil være, ført oss inn i et blindspor hvor retten til å ytre seg står i fare? Sohrab Ahmari, kulturjournalist i Washington, hevder i pamfletten The New Philistines (1) fra 2016 at identitetspolitikk ikke kun er markør for større frihet på samtidens kunstscene, men er blitt et dogme som ødelegger for kunstnerisk frihet. Vi er forpliktet til å hevde hvem vi er gjennom kunsten, hevder han, og dette har i sin tur ført til en blindhet for andre uttrykk, andre anliggender. På den annen side kan vi også spørre om fokuset på overskridende og radikale ytringer ført ytringsfriheten et sted hvor ordskriftet i offentligheten er blitt så giftig at enkelte tier. Det er ingen åpenbare svar på disse utfordringene – og i hvert fall ikke noen universalnøkkel for å løse opp kompleksiteten og alle lagene som avdekkes om vi begynner å grave i disse spørsmålene. 

Det vi uansett kan si er at ytringsfrihetens status påvirker kunsten i tråd med alt annet. Kunstfeltet er, som historieprofessor Kjetil A. Jakobsen skriver i denne utgaven, et laboratorium for å utforske og teste ut både kunstneriske former, moralens grenser og nye måter å leve sammen på. Hva vi kan si og gjøre og på hvilke måter i samfunnet påvirkes av ytringsrommet i kunsten – men også omvendt: Kunsten bidrar til å vide ut ytringsfrihetshorisonten. Som eksperimentelt felt er det ofte de radikale, kanskje også de vonde og ubehagelige sidene ved ytringsrommet som vektlegges. De siste årene har for eksempel diskusjonen rundt tegninger av profeten Muhammed ført til store splittelser mellom vestlige demokratier og deler av den muslimske befolkningen. Samtidig har spørsmålet kretset rundt om man skal kunne lage satiretegninger av det hellige, og dermed hverken respektere religiøse dogmer eller troendes følsomhet. Den norske satiretegneren Finn Graff vil av prinsipp ikke tegne profeten Muhammed, men er det fordi han er redd for represalier, eller kan denne problematikken sees fra en annen vinkel? Kanskje Finn Graff ikke ønsker å tråkke på dem som helst har karikerte bilder av Muhammed usett – ikke ut fra frykt eller manglende ytringsfrihet, men ut fra anstendighet, ut fra dannelse? Dette kan sees fra flere sider. I mellom friheten og sensuren har man på den ene siden holdningen om at ytringsfriheten legitimerer enhver manøver, mens i andre enden finner man no-platforming eller det å tie grunnet frykt. Men kritiske tanker om det som ytres og hva dette kan føre til, er ikke nødvendigvis en kritikk av ytringsfriheten som en rett i juridisk forstand. Ytringsfrihet betyr ikke, som en noen ganger kan få inntrykk av, at vi må være dannede og oppføre oss rettskaffent og moralske, men heller ikke at vi må te oss umoralske og hetse. 

Selv om vi skal kunne ha rett til å fornærme, betyr det ikke at vi er nødt til å gjøre det. Kort sagt: Ytringsfrihet betyr ikke nødvendigvis at det å fornærme hverandre er et gode i seg selv, men det kan bety at fornærmelser er nødvendig for å komme frem til nye innsikter. Men uansett hvor man befinner seg på aksen mellom fornærmelse og empati, er det vanskelig å komme fra at det alltid er en fordel å kunne se en sak fra flere sider. Ytringsfriheten er forankret i en grunnleggende forståelse av mangfold, uavhengig av grad av enighet, rett og slett fordi vi vanskelig kan ytre oss tydelig om vi ikke har forståelse for den vi er i dialog med. Dette gjelder helt ned på hverdagsplan. Jeg har av og til opplevd å selv si ting som har blitt tatt ille opp, selv om hensiktene ikke var onde, rett og slett fordi jeg ikke hadde forstått den andres synsvinkel, or dermed oversett områder som er sensitive. Her kan kunsten lære oss noe avgjørende om at mangfoldet av stemmer ikke kan avvises om vi skal komme til klarhet i hvor vi selv står. I en viss forstand kan man derfor kanskje si at vi ikke helt skjønner oss selv om vi ikke kan sette oss i den andres sted.

Derfor er det viktig å fortelle historier som utvider en offentlighet som lett kan stivne i polariteter og skyttergravskrig. Her spiller kunsten en viktig rolle. Det er også viktig å huske på at alltid er et underliggende sett av maktforhold som styrer hvem som får snakke og hvem som blir hørt. Et gjentagende argument fra den amerikanske feministen Rebecca Solnit kretser rundt hvem som eier fortellingene som definerer våre liv. Vi bør hele tiden undersøke hvilke fortellinger som faktisk strukturerer virkeligheten vi lever i så vi er sikre på at vi forteller våre egne historier, sier hun. (2)

En av historiene som former ytringsfriheten i det offentlige rommet er «politisk korrekthet» (PK). Ifølge den britiske journalisten og forfatteren Nesrine Malik, som vi nylig så forelese på Litteraturhuset i Oslo, brukes ytringsfriheten som dekke for å opprettholde makthierarkier og hegemoniske posisjoner som undertrykker grupper og individer, ved å henvise til nettopp PK. Når minoriteter og undertrykte gjør krav på anerkjennelse, vil de som vanligvis sitter på makten sette ut piggene for å forhindre at ting forandres, sier hun. Utbredelsen av politisk korrekthet som stigmatiserende merkelapp er giftig for en demokratisk kultur, fordi gjennom det å stigmatisere minoriteter eller alternative stemmer, treneres politiske og kulturelle endringer alle i lengden er tjent med. Malik er inne på noe viktig, for om vi ikke er oppmerksomme på posisjonene som blir forsøkt vedlikeholdt gjennom slike stigma og – enda mer – hvilke fortellinger som faktisk strukturer ytringsrommet, er det alltid en fare for at den enkelte blir talerør for fortellinger som ikke er våre egne. Hvis den fortellingen innebærer at undertrykte minoriteter holder munn, er det da vår egen? Er det en historie vi vil være del av? Slike spørsmål er verdt å stille seg.

Ja. Ytringsfriheten kan være myk og hard, romme fantasi, utopi og virkelighet; kunsthistorie og kunstvirkelighet; gift eller medisin (eller begge deler). Billedkunst mener vi trenger et tvisyn på kunstens ytringsfrihet hvor både provokasjonen og det solidariske rommet får plass, som jeg forsøker å skissere noen linjer til i min artikkel i dette nummeret. Jon Benjamin Tallerås gir oss en annen – men like tvisynsk – inngang til i sin byvandrende artikkel «Subtil motstand». Her er det ikke polaritetene og brytningene som definerer teksten, men mellomrommet, nyansene som sirkulerer innen forskjellige posisjoner uten å identifiseres med noen av dem. Poesiens mykhet og motstandens tagg i ett. Halvor Haugen og Nina Schjønsby — skriver seg inn i dette mellomrommet fra en annen vinkel: Fantasiens. Skal vi tenke en tanke til ende eller se ting klart for oss, må vi noen ganger dikte opp virkeligheten, eller deler av den, i en slik form at rekkefølgen på tingene samsvarer med det vi vil finne ut av. Spekulativ fiksjon, kaller de det. Haugen og Schjønsby – også kjent som Tekstbyrået og kjenninger for de som har lest Billedkunst over noen år – overtar dessuten spalten Publisert med denne teksten, men nå under navnet Lesesirkel. Velkommen!

Ytringsfrihet handler kanskje kort fortalt om friheten til å fortelle sine egne historier eller arrangere virkelighetens bestanddeler i en rekkefølge som samsvarer med hvem vi er eller vil være. Det gjelder også kunsthistorien, som Anne Szefer Karlsens poengterer i sin anmeldelse av Jonas Ekebergs Postnordisk. Apropos historier og hvordan de rammer inn kunst og virkelighet: En av debattene som satte sinnene i kok på begynnelsen av 2020, var ordskiftet rundt Lars Eltons kommentar til Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling 2019. Teksten var opprinnelig publisert på Kunstavisen.no, men ble avpublisert av egen redaktør rett etter. Billedkunst trykker den på ny, uredigert, med kommentarer av Vilde H. Horvei og Anders Eiebakke. Også her er det spørsmål om hvilken historie vi vil fortelle – men kanskje også hvilke historier noen ikke vil andre skal presentere.

Redaksjonen ønsker uansett deg, kjære leser, velkommen til denne årgangen av Billedkunst. Vi håper bladene vil stimulere til refleksjoner rundt både frihet og ytring – og alt midt i mellom.

God lesning!