Landskapsmaleriets standhaftighet
Den franske kunsthistorikeren Françoise Cachin (1936–2011) skriver at selv om landskapsmaleriet som kunstnerisk sjanger var mer eller mindre forsvunnet i Frankrike etter første verdenskrig, levde disse bildene fremdeles i beste velgående i det kollektive minnet. Såkalte søndagsmalere, amatører og mer eller mindre profesjonelle kunstnere fortsatte landskapsmaleritradisjonen. «Friluftsmaleri som nasjonalsport, som fluefiske, var en respons på et behov for å finne tilbake til røttene og enkle gleder. I dag nyter utstillinger og illustrerte kataloger med impresjonistenes malerier tilsvarende popularitet»(8), forteller Cachin.
Fra 1900 og fremover knyttet norsk maleri seg sterkt til fransk kunst og idealer, og ganske raskt fylte heller ikke norske landskap lenger kunstnernes lerret. Sporene av landskapsmaleriets innflytelse på det kollektive minnet er likevel tydelige også her hjemme. Vi finner nemlig sjangeren standhaftig manifestert og multiplisert i et helt spesifikt fenomen, utenfor kunsthistoriens kanoniserte linearitet.
Idylliske landskapsmalerier, med sine løfter om en retur til noe «ekte» og bestandig, kunne oppfylle en rolle som motvekt til sosial uro og omveltning, hevdet den franske kunstkritikeren Jules-Antoine Castagnary i 1856.(9) Snaut et århundre senere, i gjenoppbyggingstiden etter andre verdenskrig og nazistenes okkupasjon, finner vi en rekke mer eller mindre ukjente malere godt i gang med å fylle denne rollen i Norge. Det er godt mulig at du kjenner dem igjen når du ser dem; enkle maleriske fremstillinger av idylliske norske landskap i rolig vær, fjell i horisonten og en lun bukt hvor røyk stiger opp fra pipen på liten rødmalt stue. Gjerne malt på Huntonit- eller papp-plater og innrammet med taklister, og akkurat passelig stor til å passe på veggen over sofaen. Oftest kjøpt direkte fra maleren selv, som solgte sine raske, rimelige malerier på dørene til dem som ønsket et «ekte maleri» fra en «ekte kunstner» på veggen i sine nye hjem, men som ikke hadde midler etter trange krigsår til å investere i kunst av museumskvalitet.
De som ikke handlet ifølge sin definisjon / Å bli ved sin lest
Det fantes også dem som gikk lengre; som ved sine aktiviteter brøt uskrevne regler og konvensjoner mellom høy og lav, kitsch og kunst, handel og kultur, masseproduksjon og unikum. Den franske filosofen Jacques Rancière bruker begrepet «å handle ifølge sin definisjon» for å forklare de sosiale forventningene som følger en spesifikk rolle. Å handle ifølge sosiale konvensjoner som vanligvis assosieres med andre, gjerne motstridende sosiale grupper, kan for Rancière være et effektivt virkemiddel for å bryte etablerte maktstrukturer.
Innbyggerne i den lille bygden Stranda på Lindås utenfor Bergen var stort sett definert som småbrukere og fiskere, selv om de fleste hadde bruk for en «attåtnæring» for å brødfø sine familier. En gang på 1930-tallet fikk en av dem en idé som nettopp brøt med forventningene om hva hans «definisjon» tillot av handlingsrom, og om hva en slik «attåtnæring» kunne være. John Johnsen Hølleland (1886–1948) ville ikke lenger ta strøjobber på mekanisk verksted, han ville bli landskapsmaler.(10)
I en av Rancières tekster, finner vi en anekdote om en tømrer i ferd med å legge et gulv. «Han liker å forestille seg at han er hjemme hos seg selv og fantasere om møbleringen av rommet, så lenge han ikke er ferdig med å legge gulvet. Om vinduet åpner opp mot en hage eller utsikt mot en pittoresk horisont, lar han armene falle og flyter av gårde i fantasien mot den åpne utsikten, så han kan nyte den bedre enn nabohusenes eiere.»(11)
Da krigen brøt ut og John Johnsen Hølleland flyttet hjem til Stranda, satte han i verk sine planer om en ny industri: Masseproduksjon av populære, rimelige landskapsmalerier. Med full forakt for malerkunstens sosiale konvensjoner og som en fullblods gründer gikk han til banken og ba om lån for å sette i gang. Banken avviste Hølleland, men det stoppet ham ikke: Sammen med sine sambygdinger startet han et malerieventyr av mytiske dimensjoner, som etter hvert fikk benevnelsen Strandamalerne.
I europeisk landskapsmaleri er det vanlig å skille mellom to typer landskapsmalerier: Malerier av landsbygden – hvor mennesket lever sine dagligliv i naturlige omgivelser – og sublime landskapsmalerier, som viser oss en natur hvor naturkreftene rår, som er utemmelig, ugjestmild og ubeboelig. Kunstnernes rolle er for øvrig den samme i begge tilfeller; i omgivelsene de avbilder, er de bare på besøk.