Spekulativ avkoding av fotografiet 21.11.2025 Meninger

Stian Gabrielsens anmeldelse av Morten Andenæs’ utstilling – «Sprekken i gulvet» – avslører en fundamental skepsis til fotografiet som legitimt kunstnerisk medium.

Gabrielsen innleder med å insinuere at Andenæs’ «innpakning og tekniske beherskelse» skaper pretensjoner for å fortrenge fotografiets «iboende billighet», som han følger opp med å konstatere at kunstnerens fotografi «konsekvent oppholder seg ved det man må få lov til å kalle ‘banaliteter’». Senere eskalerer det til «kitschflørt» og «usjenert dumt», før han konkluderer med at fotografiets «automatisme» og «maskinelle prosess» skaper en uoverstigelig avstand mellom verk og betrakter. Mest problematisk er påstanden om at «tidsbesparelsen fotografiet gir i forhold til mer tradisjonelle bildemedier alltid legger en glatt og nedkjølende patina over det», og at dette svekker hengivelsen til bildene. Fotografiets grunnleggende egenskaper og materielle virkelighet gjør altså, ifølge kritikeren, at mediet egner seg til cerebral «avkoding», ikke til «hengivelse». Dette presenteres ikke som personlig erfaring, men som objektiv sannhet om mediet.

Men et fotografi er ikke et resultat av en automatisk prosess. Andenæs’ arbeider er ikke «tatt» som en rask gestus, men bygget opp gjennom arbeidskrevende prosesser av observasjon, refleksjon og håndverksmessig fingerspitzgefühl, på lik linje med andre kunstneriske uttrykksformer. Kameraet er et verktøy, like lite og like mye automatisk som penselen eller meiselen.

Når målte vi sist verks kvalitet ut ifra hvor tidkrevende eller anstrengende prosessen var? Viktigere enn arbeidsmengden er spørsmålet om hva fotografiet kan romme som medium. Der Gabrielsen ser en «glatt og nedkjølende patina», finnes en umiddelbarhet i møtet med tid, lys og verden. Patina er laget som gradvis dannes på overflaten av et materiale over tid. I fotografiets tilfelle betyr det at bildet gulner, falmer og til slutt vil svinne hen. Dette er kjernen i fotografiets eksistens. Det handler om forgjengelighet og å fange det flyktige i livet og verden på en respektfull måte, i kjærlighet til det vi ser og opplever i den tiden vi har. Fotografiet bærer en direkte og fysisk forbindelse til det avbildede, som gir det en særegen tilstedeværelse. Når Andenæs fotograferer sollys som trenger gjennom skyene, er det ikke bare en gjengivelse av lyset, men lysets innprenting i materiet – en førstehåndserfaring gjort mulig gjennom en andrehåndserfaring.

Det mest urovekkende ved Gabrielsens tekst er at den faktisk beskriver bildene detaljert, men aldri virkelig ser dem. «Det er liksom ikke så mye å si», skriver han om Hull i himmelen (2025), «annet enn ‘sukk’».

Men nettopp der språket kommer til kort, begynner den kunstneriske erfaringen. Det sarkastiske sukket bør derfor ikke forveksles med verkets tomhet, men leses som kritikeren som motvillig gir seg hen til en estetisk erfaring som ikke lar seg oversette til hans foretrukne lesemåter.

Kunstkritikken har et ansvar for å åpne opp verk, ikke lukke dem ned. Kulden i teksten smitter ikke over på bildene. De blir liggende igjen i tastaturet til skribenten.