Den gjestfrie friheten.Tekst av Gyrid Gunnes.

Victor Lind, Dette er et fint sted (2013). Verket ligger i parken mellom Hasleveien og Hekkveien, like ved Carl Berners plass i Oslo. For KORO (URO), teknisk gjennomføring i samarbeid med Snøhetta, Johansens Monumenthuggeri og Agro Anlegg AS, med Sparbankstiftelsen DNB NOR, Stiftelsen Wergelandsdagen, Jødisk Museum i Oslo og Det Mosaiske Trossamfund. Foto: Alette Schei Rørvik / KORO.
Midt mellom skråstilte stier ligger en stor, svart stein, formet som en stjerne. På steinen står et vers av Henrik Wergeland dikt Jøden (1842). 

Det er mye i Wergelands lyrikk som fremstår som lite relevant som kritisk tolkningsnøkkel til vår samtid. Men det er et utdrag at et dikt av Wergeland som er brukt i Victor Linds verk Dette er et fint sted (2013), et minnesmerke over innsatsen til arbeiderne ved Carl Fredriksens Transport under andre verdenskrig. Kanskje kan diktet også vise vei i dagens ytringsfrihetsdebatt. 

1.

Rett over Carl Berners larm ligger et minnesmerke over Carl Fredriksens Transport på en parkflekk. Under andre verdenskrig ble over tusen reddet over grensen til Sverige av flyttebyråets medarbeidere, halvparten av dem var jøder. Midt mellom skråstilte stier ligger en stor, svart stein, formet som en stjerne. På steinen står et vers av Henrik Wergeland dikt Jøden (1842).  

Friheten må gjæstfri være, 

Den maa bære

i sit Hjerte

Kjærlighetens bilde Ild.

Ved sin arne maa den gjerne

see en Fremmed fra det Fjerne, 

og hans Smerte 

dække med sin Ære til. 

Gang på gang vender jeg tilbake til disse linjene. Forhandlingsrommet som skapes mellom frihet og ansvar for fremmede griper meg på tvers av århundrene. At friheten ikke bare er fri, men også bundet, er ikke en radikal påstand i seg selv. Selvfølgelig forplikter frihet til kamp for å virkeliggjøre, utøve og bevare frihetens ulike former – som ytringsfrihet og frihet til å delta i politiske liv. Men Wergelands dikt rommer noe mer. Det innfører et destabiliserende element: Friheten må være gjestfri, skriver Wergeland. I frihetens hjerte brenner også et krav om kjærlighet som rommer den fremmedes smerte.

Victor Lind, Dette er et fint sted (2013). Verket ligger i parken mellom Hasleveien og Hekkveien, like ved Carl Berners plass i Oslo. For KORO (URO), teknisk gjennomføring i samarbeid med Snøhetta, Johansens Monumenthuggeri og Agro Anlegg AS, med Sparbankstiftelsen DNB NOR, Stiftelsen Wergelandsdagen, Jødisk Museum i Oslo og Det Mosaiske Trossamfund. Foto: Alette Schei Rørvik / KORO.
Minnet over de som ble reddet og dem som reddet dem kunne ikke bli hedret på bedre vis enn gjennom Wergelands dikt, fordi det fanger opp noe universelt i forholdet mellom frihet og fremmedhet. 

Med andre ord: Å være fri begrenses ikke til frihetsidealer. Friheten er også bundet til å handle etisk i møte med den fremmedes smerte – det er faktisk frihetens ære, skriver Wergeland. Frihetens etiske horisont er for ham dypest sett uavklart og åpen, fordi den fremmede alltid vil kunne komme til en på nye måter og med nye behov. 

Carl Fredriksens Transport virkeliggjorde dette paradokset ved friheten. De ansatte brukte friheten de til å se og respondere nettopp på smerten til mennesker som var norske borgere, men for dem – antagelig – fremmede. De satt jødene fri fra nazistenes og NS-regimes forfølgelse og drap. Minnet over de som ble reddet og dem som reddet dem kunne ikke bli hedret på bedre vis enn gjennom Wergelands dikt, fordi det fanger opp noe universelt i forholdet mellom frihet og fremmedhet. 

 2.

Hva skjer, når jeg tar med meg Wergelands dikt vekk fra Linds kunstverk, og ut på Trondheimsveien og Carl Berner T-banestasjon? Hva skjer når disse linjene tas ut av andre verdenskrig, og inn i vår egen tid? Belyser et slikt hermeneutisk hopp forholdet mellom ansvar og ytringsfrihet idag? Kan den fremmede, som et momentum mellom meg selv og idealet om frihet, si noe nytt om forholdet mellom ansvar og ytringsfrihet i 2020? 

Om vi ser på Muhammedkarikaturene som ble publisert i Jyllandsposten og i Magazinet er det åpenbart at den liberale staten verken kan eller bør gripe inn mot en karikatur av en religiøs skikkelse. Men av og til klarer ikke kartet å gjengi terrenget. Eller rettere sagt: terrenget har endret seg, etter at kartet ble laget. Hvilket språk skal man utvikle om ytringsfrihet, når representanter for en kulturell og religiøs minoritet, som ofte opplever fordommer og diskriminering fra majoritetssamfunnet, protesterer mot en ytring mange anså som en legitim rett til å bedrive religionskritikk? 

Ved sin arne maa den gjerne

see en Fremmed fra det Fjerne, 

og hans Smerte 

dække med sin Ære til. 

Hva skjer, når jeg tar med meg Wergelands dikt vekk fra Linds kunstverk, og ut på Trondheimsveien og Carl Berner T-banestasjon? Hva skjer når disse linjene tas ut av andre verdenskrig, og inn i vår egen tid?

Det vil være feil å si at minoriteten skal ha en blankofullmakt til å avgjøre hvilke ytringer som dens religion og kultur som skal være lovlige i et samfunn. Selvsagt skal alle tekster, gjenstander som oppleves som hellige kunne kritiseres. Wergelands vers trenger derfor ikke å leses som et kall til å innskrenke ytringsfriheten i lys av den fremmede smerte. Etisk ansvar for den fremmedes smerte innebærer ikke at det blir mindre frihet til å tenke nytt, kritisk – og farlig. 

Men det som kan bli synlig sett fra frihetens arne, er muligheten til å se begrensningen i mitt eget perspektiv. Å innse den kan være en kilde til å gi slipp på skråsikkerhet på hva ytringsfrihet innebærer, for hvem og hvordan dette arter seg. Den gjestfrie frihetens ære er erkjennelsen av at spørsmålet om frihet ikke alltid befinner på steder jeg kontrollerer eller kjenner. 

Selv opplevde jeg å måtte gi slipp på min egen skråsikkerhet da jeg lese den norsk-gambiske forfatteren og scenekunstneren Camara Lundestad Joof begrunnelse for hvorfor hun trakk seg som deltager på Norske mediedagers møte med Steve Bannon.

«Alt for ofte opplever jeg at min deltagelse blir brukt for å legitimere en slik invitasjon, som for å sende signalet om at vi har invitert folk fra begge sider. Det er ikke to sider her. Steve Bannon vil rekruttere ytre høyre og populister til en bevegelse som ikke vil at jeg, og mennesker som meg, skal eksistere i vesten. Jeg finnes her. Dette er ikke en uenighet. Og jeg kan ikke være med på å legitimere dette. Jeg har prøvd dette tidligere (selvsagt i mindre skala enn i Nordens største mediekonferanse) og jeg har det ikke i meg lenger. Det er vanskelig å sette ord på hvor utmattende det er å skulle forvare sin egen eksistens.» 

Teksten spør etter ytringsfrihetsdebattens hudfarge. Å etterspørre det, skaper en erfaring av å som hvit bli tvunget til å innrømme at jeg selv har en hudfarge og kontekst, og at denne hudfargen selvsagt farger hvilke standpunkter og som fremstår som mulige eller gyldige. Den ytringsfrihet hvis ære består i kjærlighet til det som fremstår som fremmed er like fri som den ytringsfrihet som kun er tro mot sine egne idealer om frihet. Men den innser at den er bundet av erkjennelsesmessige begrensinger, slik som egen sosial og kulturelle bakgrunn. Derfor må den avstå fra å vite endelig hvor, når og hvordan ytringenes frihet står på spill.