Det er mye i Wergelands lyrikk som fremstår som lite relevant som kritisk tolkningsnøkkel til vår samtid. Men det er et utdrag at et dikt av Wergeland som er brukt i Victor Linds verk Dette er et fint sted (2013), et minnesmerke over innsatsen til arbeiderne ved Carl Fredriksens Transport under andre verdenskrig. Kanskje kan diktet også vise vei i dagens ytringsfrihetsdebatt.
1.
Rett over Carl Berners larm ligger et minnesmerke over Carl Fredriksens Transport på en parkflekk. Under andre verdenskrig ble over tusen reddet over grensen til Sverige av flyttebyråets medarbeidere, halvparten av dem var jøder. Midt mellom skråstilte stier ligger en stor, svart stein, formet som en stjerne. På steinen står et vers av Henrik Wergeland dikt Jøden (1842).
Friheten må gjæstfri være,
Den maa bære
i sit Hjerte
Kjærlighetens bilde Ild.
Ved sin arne maa den gjerne
see en Fremmed fra det Fjerne,
og hans Smerte
dække med sin Ære til.
Gang på gang vender jeg tilbake til disse linjene. Forhandlingsrommet som skapes mellom frihet og ansvar for fremmede griper meg på tvers av århundrene. At friheten ikke bare er fri, men også bundet, er ikke en radikal påstand i seg selv. Selvfølgelig forplikter frihet til kamp for å virkeliggjøre, utøve og bevare frihetens ulike former – som ytringsfrihet og frihet til å delta i politiske liv. Men Wergelands dikt rommer noe mer. Det innfører et destabiliserende element: Friheten må være gjestfri, skriver Wergeland. I frihetens hjerte brenner også et krav om kjærlighet som rommer den fremmedes smerte.