Røtter, fuglesang, en stubbe, en lysning 10.01.2020

Vi er i skogen. Under trekronenes himling er undervegetasjonen bolig for et mylder av små og store skapninger, hver med sine forbindelser til skogens kjemper: trærne. Det er fra underskogen at nye trær vokser opp. De fleste små spirene har endt opp bare et kort stykke fra stammen til opphavet, men noen har kommet langveisfra, og alle venter de på en åpning i kronedekket. Gamle trær som faller, gir lys og vokseplass lenger nede, og ungtrærne strekker seg raskt opp for å fylle tomrommet. Et råtnende tre gir næring og bosted til insekter, sopp og mikroorganismer som i tur og orden omskaper stammen til svart næringsrik muld.

Lorck Schive Kunstpris har denne høsten rammet inn et lite skogholt av fin blandingsskog med eviggrønn furu og gran, blekgrønn bjørk, og poppel i gyllen høstdrakt. Kunstprisen er ment som gjødsel til de mest ruvende tretoppene. Og følgelig er juryen i denne metaforiske skogen de velmenende skogforvalterne som etter nøye granskning av alt som kryper og gror skal finne det mest egnede stedet å tilføre næring.

Om vi befinner oss i et regime hvor grunneieren hverken ser seg tjent med kommersiell flatehogst eller med å kjøre de største og fineste eksemplarene til saga for å gjøre plank, er skogforvaltningen likevel av største betydning. Under de rette forutsetningene er et skoglandskap den sikreste garantisten for artsmangfold. I vurderingen av kvaliteten på økosystemet har kanskje også estetikken en plass. Den hjelper oss til å forstå hvordan skogen uttrykker stedegenhet, det vil si hvordan de enkelte trær, busker, lyng, mose, dyr og insekter sammen oppnår en enhet, et sted i symbiose.

Hvis kritikeren har en rolle i skogsmiljøet, kunne det være gjennom å vurdere boniteten – altså jordsmonnets egnethet for ulike arter. Fra mose til skjeggete lav i tretoppene, fra summende insekter til pælerøtter boret dypt under skogbunnen; alt henger sammen, og alle er avhengige av hverandre. Suzanne Simard, treforskeren som brakte trærnes usynlige forbindelser til et bredt internasjonalt publikum gjennom TED Talks i 2016 (1), sammenlikner gamle trær med knutepunktene i et nettverk: wood wide web (2). Sopp som vokser rundt røttene i tynne tråder, hjelper trærne med å ta opp næring fra bakken og får livsviktig energi fra fotosyntesen i bytte. Gjennom nettverket deler de gamle trærne overskuddet sitt med de unge og sender karbon og motstandsstoffer mot insekter og sykdommer gjennom tynne tråder av mykorrhiza (sopprot, red.anm.) under bakken.

Bjørk og furu som vokser side om side i blandingsskog, er forbundet slik at bjørka deler av sitt overskudd når dagene er lyse og bladene mesker seg med fotosyntese. Når høsten kommer, er det furua som holder seg grønn og kan gi bjørka støtte i tiden fra løvfelling til vinterdvale. Ved flatehogst nullstilles disse forholdene hver gang det hogges og plantes på nytt, og det viser seg at trær som vokser i ensartede miljøer, blir mindre motstandsdyktige både mot vær, insekter, sykdom og brann. Når alle trærne felles på likt, mangler de også det viktige lageret av motstandsstoffer som de gamle tre-mødrene har opparbeidet. Gjennom hundrevis av vokse- og hvilesesonger har en gammel bjørk et rikt lager av kunnskap og erfaring som er nøye tilpasset den plassen hun vokser på.

Når høsten kommer med nattefrost og kalde gufs, brer skogen over seg et fargerikt lappeteppe. Mens noen trær er uforandret grønne, ser vi flammende rødt og gult sammen med blekgrønne og brune toner. De sterkeste fargene ser vi hos løvtrærne som gjør seg klare for vinterdvalen og gjemmer unna klorofyll til neste år. Eik sparer så mye den kan av næringsstoffer, også det røde karotenet, og feller dermed brune blader. Ask, som foruten å være livets tre er løvskogens kakse, lar grønne blader falle til bakken i visshet om at de dype røttene til våren vil gi rikelig med næring til å forberede neste års fotosyntese.

Det er også forskjeller innenfor hver enkelt art. I bestselgeren Trærnes hemmelige liv (3) (2016), forteller den tyske skogforvalteren Peter Wohlleben om tre eiketrær som vokser tett i tett i det samme jordsmonnet og med samme tilgang til vann, men som tar på høstdrakten og feller bladene til ulik tid. Siden alt annet er likt, skriver Wohlleben, kommer forskjellen av trærnes forskjellige «karakter». Noen er forsiktige og tar ikke sjansen på høststormer og tidlig frost; andre vil karre til seg så mange kalorier de kan gjennom fotosyntese av høstsola. Om alt i skogen har sin funksjon, er vi uansett ikke utstyrt for å avlese den. Livet spilles ut hver vår, sommer, høst og vinter selv om vårt grensesnitt med trærnes verden er sørgelig begrenset – som om det fantes et kontrollpanel som har blitt revet bort.

Noen steder kan luktesansen fortelle at det er spesielt frodig, som i en sørvendt helling over en myr hvor mosen gir etter for blåbærlyng. Og der, under en rødmusset furustamme, gløder det i et knippe gylne kantareller. Soppen vi ser over bakken, er i virkeligheten kjønnsorganene til nettverket av myceler som løper under skogbunnen; tynne tråder som kan måle flere kilometer bare under ett av våre fotavtrykk. Kantareller, slik vi kjenner dem over jorden, er en av de mest delikate og velsmakende vekstene i skogen. Blant soppene finnes også de slimete, som riktignok kan glitre forførerisk fra en råtnende trestubbe der ettermiddagssolen lurer seg ned til skogbunnen. Noen er giftige og så potent dødelige at om et lite eksemplar lurer seg med i kurven, kan det bety organsvikt for en hel familie soppsankere. At soppene danner et livgivende nettverk for trærne og er avgjørende for kretsløpet av vekst og nedbryting i skogen, er verd å huske på når de gløtter opp på oss som små klynger av memento mori under blåbærlyngen.

Mørke grantrær står med toppene fulle av årets modne kongler, og skutter seg idet nordavinden kommer med bud om den kommende vinterens bør. Nåletrær vokser rett oppover som en søyle i skogen. I tett granskog skygger naboens trekrone alltid for lyset, så treet feller greinene på den nederste halvdelen av stammen slik at kronedekket til slutt hviler som et tak, høyt over skogbunnen hvor tussmørket gir en sakral stemning. I den klassiske tempelarkitekturen kalles kvinneskulpturer brukt som bæreelementer for karyatider – et navn som ikke kommer fra det engelske carry, men fra den greske landsbyen Karyæ, «valnøttrærne». Her var kvinnene kjent for å balansere flettede kurver på hodene sine. Grantrærne balanserer kongler fulle av frø til neste generasjon grantrær, de som skal spire når kjempene faller og lyset igjen når ned til bakken.

Storstilt skogplanting er en av vår tids mest optimistiske gester i motsvar til den pågående miljøkrisen. Millioner av nye trær er likevel ikke alt som skal til for å skape en skog; et levende økosystem er både dypere og bredere og bruker århundrer på å etablere seg.

I den frodige gammelskogen teller en spiseskje jord like mange organismer som det er mennesker på kloden. La oss glede oss over det som gir næring til livet i skogen, og selv passe på at det vi henter ut av den står i forhold til vårt eget bidrag.