Plakater for Palestina 25.06.2025

De siste 18 månedene har mengden plakataktivisme til støtte for Palestina vokst enormt, både i Oslo og globalt. Med den overveldende billedstrømmen av lidelse fra Gaza i nyhetsbildet og sosiale medier, er det lett å kjenne på håpløshet. Til tross for dette har vi kunnet se et bredt spekter av visuelle uttrykk for solidaritet med det palestinske folket i bybildet: et stort antall klistremerker, graffiti, bannere, palestinske flagg i vinduer og demonstranter i gatene med keffiyeh.

Det som henges opp i offentlige rom, er dessuten viktige uttrykk for ytringsfrihet. Selv om det gjerne tas fort ned igjen, blir det sett og kan fungere som en motvekt til følelsen av maktesløshet og inspirere gjennom sine visuelle uttrykk. Denne typen aktivisme kan også bidra til å skape fellesskap, både gjennom fysiske møter på plakatverksteder, og når det er mange nok av dem: plakater som popper opp der vi beveger oss.

Plakataktivisme har en lang historie, og i noen tilfeller – som dette – forankring i en rekke større bevegelser og forgreininger på tvers av landegrenser. Jeg vil derfor i tillegg til å fokusere på plakatinitiativ fra det siste drøye året i Oslo, gi en introduksjon til de palestinske plakatenes historiske kontekst, deres mest kjente symboler og noen internasjonale kilder til plakatkunst for Palestina.

Oslo

Plakataktivisme har potensial til å endre bybildet. Om man er observant, kan man legge merke til innbyggerne i en by – eller bydels – politiske ståsted ved å studere dens plakatkunst, graffiti og politiske klistremerker. I Oslo kan man særlig legge merke til plakater i solidaritet med palestinerne i sentrum og i bydel Gamle Oslo. I noen områder tas også plakatene raskt ned igjen, som på Jernbanetorget. En serie med trykk i sort og hvitt, som er festet med lim på baksiden, har imidlertid hengt i en lengre periode. Disse er svært slitte og nedtaggede nå, men har likevel fremdeles en sterk tilstedeværelse på en av Oslos mest trafikkerte områder.

Noen av Oslos plakataktivister har også montert nye plakater i eller på Oslos reklamemontere (Clear Channel o.l.), med malerier og/eller tekst med budskap om solidaritet. Man kan også finne store mengder plakater til støtte for Palestina i områder med høy tetthet av studenter. Dette har vært særlig synlig rundt Palestina-campen på Blindern.

Kjente norske kunstnere har også laget plakater i regi av ulike kunstinstitusjoner, og gjerne i samarbeid med foreninger og grupper som arbeider for rettigheter og/eller inkludering. På Kunsthall Oslo i høst ble det arrangert en kunstutstilling – «Posters for Palestine» – som del av Masahatfestivalen. Plakatkunst av anerkjente kunstnere som Vanessa Baird og Kim Hiorthøy ble stilt ut og var til salgs. På den måten ble plakatene tilgjengelige for flere, om de så ble hengt opp i vinduer, gatelangs eller i kjøpernes hjem. Det har også blitt arrangert lignende initiativ av et stort mangfold av kunstnere. De kunstnerdrevne gruppene Kunst for Gaza og Prints for Gaza organiserte 4.–5. november 2023 salg av kunst på UKS, og hvor alle inntektene fra salget gikk til Medical Aid for Palestinians. Det ble også arrangert et kunstmarked av nettverket av kunstnere og kulturarbeidere Artists for Palestine (AfP) på Kafé Hærverk i Oslo.

På grunn av plakataktivismens individuelle og demokratiske karakter er de gjerne farget av den enkelte kunstnerens stil. En norsk illustratør som har tegnet et omfattende antall plakater for Palestina, er Tiril Valeur. Bildene hennes er lette å kjenne igjen, med en karakteristisk strek og budskap om fred. Plakatene har ofte gråtende fredsduer og er fargelagt etter det palestinske flagget: rødt, grønt, sort og hvitt. Valeurs bilder blir ofte brukt til å promotere demonstrasjoner og arrangementer av Palestinakomiteen.

Noen av plakatene i Oslo representerer også konkrete saker fra norsk utenrikspolitikk. Vi har kunnet se illustrasjoner av Oljefondets investeringer i okkupasjonen og norske toppolitikere som Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum. Plakatene representerer både lokale og internasjonale saker. Billedspråket og organiseringen av aktivismen er også en del av en større internasjonal bevegelse.

En internasjonal bevegelse

Flyers For Falastin er et internasjonalt initiativ basert i Belgia, som har et åpent arkiv med plakatkunst som alle kan laste ned eller få fysisk på hentepunkter i Tyrkia, Belgia, Bangladesh, Canada, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Italia, Libanon, Spania, Sveits, Nederland, De forente arabiske emirater, Storbritannia og USA.

Palestine Poster Project Archives (PPPA) er det største arkivet av sitt slag, og er digitalt tilgjengelig. Arkivet omfatter i skrivende stund 22 436 plakater, og det står på nettsiden deres at de er det største arkivet i sitt slag. PPPA ble startet av Dan Walsh og består i tillegg til sitt eget arkiv også av andre analoge og digitale plakatarkiv, som Flyers For Falastin. De palestinske plakatene går ifølge Walsh tilbake til rundt 1900, men det blir produsert og distribuert flere nå enn noen gang før. Palestina-plakater som en kunstform er fortsatt i utvikling, i motsetning til de fleste av de revolusjonære politiske plakatene fra 1900-tallet, som enten har blitt avsluttet som praksis eller blitt til historiske artefakter.

Internett og sosiale medier har hatt en stor påvirkning på den palestinske plakatkunsten, og har gjort det mye enklere å knytte nettverk og spre bilder. Det står på nettsiden til PPPA at de fleste av plakatene er printet på papir, men de blir i økende grad skapt digitalt for så å bli distribuert lokalt. Arkivet har et stort spekter av plakater – fra motiver produsert av palestinske kunstnere, eldre plakatkunst knyttet til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), plakater tegnet av vanlige folk, så vel som sionistiske plakater. Tidligere nevnte Valeur har også tre illustrasjoner representert i PPPAs arkiv.

Palestinsk plakataktivisme har vært og er svært mangfoldig i både motiv og stil. Det er en praksis som både er lokal og internasjonal, men er ofte farget av et historiske billedspråk og symboler. Aktivistiske kunstneriske initiativ har i det hele tatt en lang historie i Palestina. Denne historien er også kilde til en stor mengde av ikonografien som blir brukt i dag. Jeg vil derfor gå litt nærmere inn på noen av de mest sentrale karaktertrekkene og symbolene.

Segregeringsmurer

De høye segregeringsmurene på Vestbredden har hindret palestineres bevegelsesfrihet i generasjoner, men de er også en stor plattform for graffiti og plakatkunst. Murene har tekst, malerier og både store og små plakater. Noen av de populære motivene inkluderer figurer som knuser muren, malerier med budskap om fred, motstandskamp, politiske slagord som «to exist is to resist», malerier av landskap og malerier av åpne vinduer eller dører. Mange av dem har en trompe l’œil-effekt med en illusjon av at man kan se igjennom muren på en vakker utsikt. Murene i Betlehem har også flere «hellige» graffitier. Et eksempel er av 72:12 I Salmenes bok: «For He shall deliver the needy when he cries; the poor also, and him that has no helper. They’re waiting.» Veggene er tre ganger så høye som Berlinmuren, og blir ofte beskrevet som verdens største lerret for graffiti-kunstnere. Mange palestinere setter pris på bildenes solidaritet, men ikke alle liker dekorasjonene av muren. En gammel mann fortalte Banksy – en kunstner godt kjent for gatekunst, senere også innenfor den globale institusjonsverdenen – i 2005: «We don’t want it to be beautiful. We hate this wall, go home.» Flere ser bildene som en forskjønning av okkupasjonen. De foretrekker at dens undertrykkende karakter holdes synlig, fremfor å dekke over Israels undertrykkelse. Det er likevel vanskelig å se hvordan malingen kan dekke over den enorme murens undertrykkelse. Veggen vekker følelser av sinne, håpløshet og desperasjon, men kunstverkene på veggen fungerer som en måte å håndtere disse følelsene på, og å utfordre narrativet til okkupasjonen.

Banksy har malt mange av sine berømte bilder på muren. Han flyttet også salgslokalet sitt, Santa’s Ghetto, fra London til Betlehem i 2007. Mye av grunnen var at han ville få de som vil kjøpe verkene hans, til å reise til Betlehem og se Israels okkupasjon og grensekontroll med egne øyne.

«The wall is illegal under international law and essentially turns Palestine into the world’s largest open prison. It also makes it the ultimate activity holiday destination for graffiti writers.»

Banksy, 2005

Sliman Mansour

En kunstner som har blitt brukt mye i palestinsk plakatkunst, og fortsatt blir det, er Sliman Mansour (f. 1947, også omtalt som Suleiman Mansour). Mansour har også deltatt i Santa’s Ghetto. Han er en av de mest innflytelsesrike palestinske kunstnerne fra post-Nakba-generasjonen og regnes som en bauta i «klassisk» palestinsk kunst. Mansour ble født i landsbyen Bir Zeit på Vestbredden. Bir Zeit har fått navnet sitt fra oliventrærne i området, og betyr «olivenoljebrønn» på arabisk. Det landlige miljøet – landskapet, bøndene og fellesskapet rundt olivenplukking – i oppveksten til Mansour hadde en stor påvirkning på kunstnerskapet hans. Han malte det landlige livet og båndet mellom bonden (fellah) og landet. I bildet Olive-picking (1987) har han malt bøndene som monumentale, tunge og muskuløse figurer, med brun hud og store sterke hender, som kan ses som en visualisering av deres fysiske tilknytning til jorden. På grunn av representasjonen hans av en sterk forankring (eller «rootedness») til landet har bildene til Mansour blitt beskrevet som en visualisering av ideologien Sumud. Sumud oversettes gjerne som «standhaftighet» og står for en standhaftig tilknytning til landet, til tross for okkupasjonens undertrykkelse og ydmykelse.

Mansour er også kjent for sine malerier av vakre unge kvinner med store, brune øyne, inspirert av figuriner fra oldtidens Midtøsten, ikledd drakter med tradisjonelle palestinske broderier. Motivet representerer en ung versjon av bestemoren til Mansour, Salma, men er også en personifikasjon av Palestina.

Den mye omtalte utstillingen «Palestinske kunstnere» på Kunstnernes Hus i Oslo fra 1981 viste verk av blant andre Mansour, og et av Mansours malerier (Palestine [فلسطين], 1978) med nevnte «Salma» prydet utstillingsplakaten. Denne plakaten ble nylig trykket opp igjen som silketrykk og solgt av Kunstnernes Hus. Overskuddet fra salget ble donert til nødhjelp i Gaza og nærliggende områder, gjennom Redd Barna og Norwegian Aid Committee (NORWAC). Kvinnefiguren til Mansour har blitt malt på plakater og bannere til demonstrasjoner i Oslo. En plakataktivist har også hengt opp en større mengde plakater med Salma-motivet i området rundt Hausmannsgate.

Tradisjonelle palestinske symboler

På grunn av den brutale undertrykkingen av palestinsk kultur over generasjoner er den palestinske plakatkunsten svært preget av nasjonale og politiske symboler. En del av symbolikken er eksplisitt nasjonalistisk, som avbildninger av flagget eller motiver med fargene til flagget: rødt, grønt, svart og hvitt. Andre symboler er knyttet til lokal vegetasjon og palestinernes nære kontakt med landskapet. Kjente eksempler er appelsiner, oliventrær, granatepler og kaktus. Fikenkaktus eller sabra (sabr betyr «tålmodighet») representeres ofte som et bilde på sumud på grunn av plantens overlevelsesevne. Kaktusen kan overleve i vanskelige forhold og kan vokse ut igjen om noen klipper den. Kaktusen er også ofte det eneste som står igjen etter de landsbyene som Israel ødela i 1948. Et annet kjent symbol for sumud er nøkkelen. Mange av palestinerne som ble tvangsforflyttet under Nakba, har fremdeles nøkkelen til hjemmet sitt. Nøkkelen gir dem håp om at de en dag kan dra hjem, og har fått en fornyet aktualitet det siste året med den tvangsforflyttede befolkningen i Gaza som også har tatt vare på nøklene sine.

I etterkant av Nakba i 1948 var det særlig tre temaer som var populære i palestinsk kunst: De to første var reisen ut til eksil og nostalgiske bilder av det tapte hjemlandet. Disse motivene var resultatet av traumene fra eksil, og de idealiserte minnene dette skapte av hjemlandet som et tapt paradis. Særlig malerne Ismail Shammout (1930–2006) og Ibrahim Ghannam (1930–1984), som selv var flyktninger og malte bilder, ble innflytelsesrike i disse to sjangrene. Shammout er også kjent for plakatkunsten sin, og da Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble opprettet på midten av 1960-tallet, hadde Shammout ansvaret for designet av plakatene deres. Han ble kjent som den palestinske revolusjonens kunstner.

Det tredje motivet som ble populært, er av aktive, bevæpnede og unge kvinner og menn. Unge og sterke kvinner og menn hadde tidligere vært fraværende i representasjonene av flyktningene, men ble populære motiv i plakatkunst og er det fremdeles i dag. Disse tre motivene ble ofte reprodusert på plakater, flygeblader, aviser, postkort og kalendere, og distribuert i flyktningeleirer og videre i den arabiske verdenen. Bildene ble mer direkte antikoloniale etter opprettelsen av PLO, og slaget om Karameh i 1968. Dette var et vendepunkt i palestinsk historie og resulterte i at billedspråket endret seg. Palestinske flyktninger ble ikke lenger bare representert som ofre. De ble også representert som revolusjonære og energiske «frihetskjempere» (fedayee) med agens. Unge og sterke kvinner og menn hadde tidligere vært fraværende i representasjonene av flyktningene, men ble populære motiv i plakatkunst og er det fremdeles i dag.

Maleriene og plakatene som ble laget i denne stilen, var inspirert av sosialrealistisk og politisk kunst fra Sør-Amerika, Sovjetunionen og Europa. Flere palestinske intellektuelle har imidlertid kritisert vektleggingen av bevæpnet motstand som en fetisjering av makt. Utgangspunktet for bildene var et ønske om å overkomme representasjonene av palestinere som svake ofre, men effekten de kan ha på palestinsk kultur, er likevel bekymringsfull. Forfatter og kritiker Edward Said (1935–2003) har også kritisert denne genren for å være med på å skape de stereotypiske bildene av palestinere som «terrorister» i vestlige øyne. Bildene la gjerne vekt på palestinsk nasjonalisme og det kollektive (og særlig de som var knyttet til PLO), og beveget seg vekk fra de mer individuelle og flerkulturelle kunstuttrykkene fra før 1948.

Handala

En figur som er særlig ikonisk i palestinsk plakatkunst, er Handala (Hanthala), en tegneseriefigur av Naji al-Ali (1937–87) fra 1969. Han er en elleve år gammel flyktninggutt som er avbildet gjennom et stort antall av al-Alis tegninger med ryggen til og armene på ryggen, som et stille vitne til den israelske okkupasjonens brutalitet, hyklerske statsledere, korrupte regimer, den palestinske motstanden og lidelsene til befolkningen. Naji al-Ali beskrev Handala selv som «actually ugly». Han er en fattig gutt med slitte klær med lapper, bustete hår og ingen sko – men Handala er klok. Reaksjonen hans til brutaliteten han ser, er ikke sjokk. Han står derimot rolig og følger med. Han vet hva de gjør, men er ikke overrasket. I flere av de senere tegningene av Handala mister han imidlertid roen. Uretten han ser, eskalerer, og Handala reagerer med å løfte armene i frustrasjon og kaste stein.

Tegningene til al-Ali har en politisk kraft som er sjelden for et kunstnerskap. Handala representerer for al-Ali den ærlige palestineren. Bildene har også noe tidløst ved seg, og har dessverre blitt stadig mer aktuelle med årene.

Naji al-Ali ble skutt og drept i London 22. juli 1987, på vei inn til kontorene til den kuwaitiske avisen Al-Qabas. Det ble aldri funnet ut hvem som drepte ham. Fiendene kan ha vært mange. Al-Ali kritiserte alle, både Israel, PLO, arabiske regimer og vestlige ledere. Han ble født i landsbyen al-Shajara i 1937 og ble fordrevet i 1948, sammen med flere hundre tusen palestinere. Han vokste opp i flyktningleiren Ain al-Helweh sør i Libanon. I Libanon var han aktiv i demonstrasjoner, men dette ledet til at han flere ganger ble fengslet.

Tegningene til al-Ali reflekterer de tydelige og enkle minnene han har av Nakba fra 1948, med blikket til et barn. Dette er også grunnen til at Handala alltid forblir elleve år gammel. Det gir tegningene hans en moralsk tydelighet. Al-Ali har også vektlagt at det å la Handala bli gammel ville være å normalisere flyktningenes situasjon. Handala representerer hvordan palestinerne insisterer på å dokumentere og skrive sin egen historie, og nekter å forsvinne.

Samtidens plakater

Plakatkunsten som har blitt laget av Palestina-aktivister i senere tid, har mange av de samme symbolene som den eldre plakatkunsten. Det har imidlertid også oppstått nye symboler, og noen av de eldre symbolene har utviklet seg. Vannmelonen er nå et av de mest kjente, og det har særlig har fått en økt popularitet med den globale (fysiske og digitale) aktivismen siden 7. oktober 2023. Vannmelonen var ifølge forfatter Dina Matar ikke et spesielt utbredt symbol i hverken palestinsk nasjonalistisk ikonografi eller plakatkunsten til PLO. Vannmelonen som symbol har en eldre historie, men er nå mest internasjonalt kjent fra nyere plakataktivisme, samtidskunst, klistremerker, emojier, pins og illustrasjoner på Instagram og TikTok. Som Sliman Mansour forteller, kom ideen om vannmelonen som symbol på Palestina, først fra israelske soldater på Vestbredden på 1980-tallet. Det var på den tiden forbudt å male det palestinske flagget eller fargene rødt, grønt, sort og hvitt. Israelske soldater konfiskerte også maleriene til Sliman Mansour fra galleriet hans i Ramallah. En soldat spurte hvorfor Mansour malte politisk kunst, og spurte om han heller kunne male fine blomster eller en naken figur. Han fikk heller ikke lov til å lage kunstutstillinger på Vestbredden eller i Gaza uten tillatelse fra det israelske militærets sensor. Han måtte derfor ta med maleriene til militæret, som godkjente hvert enkelt bilde med et stempel. Kunstneren Issam Badr (f. 1948–2003) spurte offiseren om hva han ville gjøre om han malte en blomst med disse fargene, offiseren svarte at den ville bli konfiskert. Så hevet han stemmen og sa at «selv om han maler en vannmelon, vil den bli konfiskert». Vannmelonen ble derfor brukt som en form for protest og bruk av dette symbolet kunne gi alvorlige konsekvenser. Noen unge palestinere fra Gaza ble en gang fengslet for å holde opp vannmelonskiver.

Kunstneren Khaled Hourani (f. 1965) lagde i 2013 silketrykkserien The Story of the Watermelon. Trykkene avbilder minimalistiske vannmeloner, og har blitt reprodusert i store mengder plakater, klistremerker og på sosiale medier. Bildet er svært representativt for den nyere palestinske plakatkunsten. Noen av plakatene har også symboler fra andre anti-koloniale bevegelser, som Black Lives Matter. Noen bruker også symboler eller billedspråk fra den revolusjonære perioden i palestinsk historie. Måten de lages og distribueres på, er imidlertid svært annerledes i dag. De fleste plakatene for Palestina blir først laget digitalt av kunstnere, illustratører og vanlige folk. Dette gjør samtidens plakatkunst svært demokratisk: Plakatene som lages, er gjerne ikke avhengig av å representere verdiene til en offentlig institusjon eller økonomiske sponsorer. Mange av plakatene som har blitt laget i senere tid, har dessuten vært informative med statistikk over drepte journalister, helsearbeidere og barn, lister over navn på drepte, antallet gravide i Gaza, bombede sykehus, ruter hvor innbyggerne i Gaza har blitt tvangsforflyttet og lignende. Kart over tap av land har i lang tid blitt representert på plakater, men jeg har observert en økende grad av denne typen informative kampanjer. Det har parallelt vært en stor mengde kritikk av vestlig journalistikk for ikke å dele nok eller riktig informasjon om det som skjer. En stor mengde plakater har derfor blitt laget for å spre kunnskap i håp om at økt bevissthet kan lede til politisk handling.

En organisasjon som arbeider aktivt for dette, er Visualizing Palestine: en nettside for illustrasjoner av undertrykkingen av palestinere, opprettet i 2012. (Direktøren ble nylig arrestert.) En av de største internasjonale kampanjene av denne sorten er plakatene med teksten «All eyes on Rafah». «All eyes on» har også blitt brukt og brukes for Gaza, Jenin, Vestbredden og Libanon.

Jeg vil advare lesere om at den neste motivgruppen jeg vil nevne, er svært forstyrrende. Plakaten som gjorde mest inntrykk på meg på grunn av sitt tunge budskap, var illustrasjonen av en ryggsekk som det drypper blod av. Denne ble laget for å illustrere en historie fortalt av journalisten Youmna El Sayed fra en reportasje utenfor sykehuset Al-Nasser i Gaza. Hun møtte en gutt på 11 eller 12 år som hadde sår i ansiktet og en blodig ryggsekk på magen. Inni ryggsekken var lillebroren hans Ahmed på 5 år. Rundt denne perioden spredde det seg en dyster trend med illustrasjoner av avkuttede armer og ben, barn uten hode og plastposer med døde slektninger.

Et annet utbredt motiv er av den palestinsk-amerikanske journalisten Shireen Abu Akleh (1971–2022), som ble drept av israelske soldater i juni 2022. Den blåe vesten og hjelmen som blir brukt av journalister på bakken, blir også ofte representert i plakater. Andre utbredte motiver inkluderer fredsduen, pennen, keffiyeh, kart over Gaza, arabisk kalligrafi, demonstrasjoner, folkemengder og samhold. Det har også i økende grad blitt trukket linjer mellom undertrykkingen av den palestinske befolkningen og naturen, som vi har kunnet se med blant annet Greta Thunbergs aktivisme de siste årene. Representasjonen av palestinere som stereotypiske «primitive» bønder med en nær tilknytning til jorden har tidligere blitt trukket frem som noe som bidrar til et negativt syn på palestinere fra Vesten. Dette er annerledes nå. I en tid med økologisk fokus har narrativet om å ta vare på den lokale vegetasjonen fått en ny og positiv betydning. Den økologiske krisen gir dermed en ny dimensjon til olivenbladene som ofte blir malt på plakater.

Kunst og aktivisme

Plakatkunsten er en sosial praksis som har pågått over lang tid og er et globalt møtepunkt mellom kunst og politikk. Plakatene som lages for Palestina, er en plattform for politisk aktivisme, dokumentasjon og kunnskapsproduksjon. De bearbeider og tar vare på minner, og har også en kulturell verdi i seg selv som en uttrykksform. Plakatkunst er tilgjengelig, mangfoldig og lett å tilpasse til ulike kontekster. Det er også en plattform med evne til å dekonstruere gamle oppfatninger, og har et potensial for å bygge solidaritet på tvers av landegrenser. Digitale plattformer har gjort det enklere å dele politiske illustrasjoner og knytte globale nettverk. Plakatene har også en demokratisk karakter ved å gi vanlige folk muligheten til å engasjere seg politisk. Til tross for forbud mot palestinske symboler i enkelte land blir det nå produsert og distribuert flere plakater om Palestina enn noen gang.

Det er lett å kjenne på følelser av håpløshet etter 15 måneder med folkemord i Gaza. For mange har det vært fristende å skru av nyhetene, men selv om vi gjør vårt beste for å lukke øynene, gjør det ikke situasjonen bedre. Å gjøre noe konstruktivt kan derfor hjelpe med følelsene av sorg og handlingslammelse, om det så bare er å henge opp en liten plakat. Det har nå blitt tydelig at demonstrasjoner og plakataktivisme har en effekt. Israel offentliggjorde nylig at de øker propaganda-budsjettet sitt med 150 millioner dollar for 2025.

Den tyske maleren Gerhard Richter skrev i katalogteksten til documenta 7 i 1982: «Art is the highest form of hope.» Det er også allment kjent at kunst har en positiv effekt på mental helse. Kunst gir håp.