Kunsten og bålet: Jannik Abel 19.03.2024 #1 2024

Fem favoritter: Jannik Abel

Kjetil Røed: Du har noen helt nydelige favoritter, må jeg si. Enkelt og annerledes, som oppskriften på et godt liv, nesten. La oss begynne med bålet.

Jannik Abel: Ja, la oss begynne med bålet. Jeg var på et vanskelig sted i livet for noen år siden, og i tillegg døde fem nære relasjoner, tre av dem gjennom selvmord. Og da var bålet redning, altså. Å sitte ved bålet var medisin. Da du spurte om fem favoritter, måtte jeg derfor starte med bålet, det er en sånn ur-ting. Det gav meg livet, rett og slett.

KR: Kjenner meg litt igjen, i hvert fall når det gjelder det der med ild. Det er noe i flammene som fokuserer sjelsevner og gir krefter. Knitringen i tre er fantastisk.

JA: Apropos treverk: Jeg gikk over til å bruke kun det materialet i kunsten for en sju–åtte år siden. Jeg orket ikke å delta i naturkrisen lenger, konsumere. Jeg drar ut i skogen, finner trær som har falt. Hvis det er fin nok ved, blir det kunst. Og det som ikke blir til kunst, blir til ved, som igjen blir til varme her jeg bor på Nesodden, ute i skogen. Derfor er kunsten og bålet tett knyttet til hverandre for meg. Overlevelse.

KR: Du bringer oss ganske kjapt til det mest grunnleggende i livet: Elementene, naturen, jorden. En annen favoritt – å falle i god jord – hvorfor er den med?

JA: Jeg elsker korte utsagn som sier noe vektig, og da er det å falle i god jord min absolutte favoritt. Også elsker jeg ideen om å falle, fordi den tanken om at menneskets suksess er en stigende kurve, ikke appellerer … Jeg tror ikke på den, jeg tror heller på å falle, tryne skikkelig. Man får en ydmykhet som bare kan komme av erfaring. Man må falle i god jord, og da blir man sådd på ny.

KR: Folkebevegelse handler vel også om å så nye frø og gjenoppstå? Litt fascinert av at du ikke er opptatt av en bestemt folkebevegelse, men folkebevegelse som fenomen …

JA: Jeg opplever en veldig dissonans mellom de som har makt i verden, og oss, folket. Og jeg har opplevd et par ganger de siste par årene, i de folkebevegelsene jeg har dokumentert – den samiske motstanden mot vindmøllene på Fosen og aktivismen mot folkemordet i Gaza – ja, en enorm kraft i det å komme sammen som er ubeskrivelig. For eksempel at jeg var sammen med Fosen-aktivistene under en konsert utenfor Stortinget, kom Hætta Isaksen (Ella Marie, red.mrk.) og fortalte at de som demonstrerte i regjeringskvartalet, ble båret vekk av politiet. «Skal vi møte dem?» sa hun. På ti sekunder var vi på vei opp, hele gjengen, og der oppe så vi aktivister som ble fraktet ut mellom hendene på politiet. De fleste gråt, noen joiket.

KR: Sterkt.

JA: En av dem – Sara Marielle Gaup Beaska – stod støtt da politiet satte henne ned på bakken i regjeringskvartalet, og gikk med en gang med myndige skritt videre nedover Karl Johan mot Stortinget. Alle fulgte etter. Alle visste hvor de skulle. Det der – nå er vi ikke i tvil, nå går vi hit – for meg er det folkebevegelse. Det kompasset der tror jeg på.

KR: Du har egentlig stor tro på mennesker, da? Intuisjon?

JA: Jeg tror på våre sanser. Og instinktene våre.

KR: Peker det indre kompasset mot nord?

JA: Noen ganger. Jeg opplever i hvert fall en kraft der oppe som jeg ikke har vært borti andre steder. Jeg har fått en nordlengsel i meg, som jeg ikke visste fantes. Alt er satt mer på spissen der oppe: havet, fjellene, været – været nå – det minner meg om hvor liten jeg er, og hva jeg er del av som menneske. Vi som moderne folk, er blitt separert fra naturen, og jeg har tro på at vi må gjenforenes med den. For ikke å ødelegge den og oss selv. For meg er nord det stedet hvor jeg føler meg mest i ett med naturen.

KR: Du kjenner ikke det samme i østlandske skoger?

JA: Nei. Det er mer rolig der, mer Kittelsen. Eventyr, mørke, lys, myr. Mer jorda og bakken, kanskje? Men i nord er det … Himmel og hav møtes. Vinden er ekstrem. Du er mer utsatt, sårbar. Går du feil på fjellet der, er det over, liksom. Sånn er det ikke i Østmarka.

KR: Men stillheten er begge steder.

JA: Jeg opplever at stillheten er en mangelvare, at den er undervurdert. Som ekstremt introvert er stillhet for meg, noe av det vakreste som finnes, samtidig som den ikke finnes naturlig. Den må oppsøkes … Jeg var på en stillhet-retrett en gang, ingen pratet på to uker, og siste dagen opplevde jeg at jeg kjente de andre som var med, bedre enn noen av vennene mine. Uten å si noe! Og da vi kunne snakke igjen – da vi skulle det – lo vi bare. Vi lo og lo.

KR: Men hva er fellesnevneren her da, mellom favorittene dine?

JA: Det er livet mitt, da. Det er det her jeg har bygget livet litt rundt – et sted hvor kunsten og livet er ett.