Dyret og apparatet 13.10.2020 Høstutstillingen

Jeg bekjenner at jeg har blitt en slags kyborg. Som mange andre har jeg mobiltelefon, og har hatt smarttelefon i rundt ti år. De siste fem årene har jeg skjønt at jeg er rammet av teknologiavhengighet. Trangen til å slenge mobilen – dette avlyttende sporingsapparatet som gjør meg til en node i et usynlig edderkoppnett – under en dampveivals, dukker opp i ny og ne. Men konsekvensene er både upraktiske, asosiale og kjedelige. Teknologi er så fastsveiset i eksistensen i industriland at det er kvalmt. Ved kjøp og utfylling av skjemaer blir du stående hjelpeløs; uten mobilnummer kan du ikke utføre neste steg. Har du ikke smarttelefon med de riktige app-ene, får du ikke betalt for buss- eller togturen, og så videre. Telefoner er en del av vår forlengede kropp. Når vi ikke har vår nye kroppsdel tilkoblet, rammes vi av lengsel etter å klikke på håpefulle røde ett-tall som viser en ulest melding eller en uåpnet mail. Apparatene kommuniserer også med hverandre via usynlige kanaler. Et nettverk av tråder som tennes og slukkes, ormehull som åpner og lukker seg.

Geitrams, hundekjeks og vendelrot. Lyttende innstendig med øynene lukket fraktes jeg til velkjente omgivelser et sted langs en sauebæsjflekket landevei ved en liten fjord. Dette er minner fra min barndom. Vinden kommer i små kast, og trærne rasler. Sauer beiter et stykke unna, gulhvite ullklumper humper av sted langs grøftekantene. Fjellsiden på den andre siden av fjorden ligger i skyggen. Mørke, tykke regnskyer bygger seg opp på himmelen over.

Selv uten annet enn lydinntrykk oppfatter jeg været, vindretningen og tiden på døgnet. Landskapet bretter seg ut for mitt indre øye. Som i en guidet meditasjon ser jeg utover den grønne enga mellom meg og fjæra. Det befinner seg en mobil i nærheten (det gjør det alltid), og jeg kan høre lyden av et GSM-signal, en monoton, skurrende rytme. Mobilsenderens radiobølger slår inn på en mottaker og skaper forstyrrelser. Den slags støy høres kanskje oftere på landet, tenker jeg, siden det er lengre mellom antennene, og styrken på signalene må skrus opp (2G-nett, EDGE, red.anm.)

Lydverket jeg har i øreklokkene er det kunstner Elina Waage Mikalsen som står bak. Biegga, jietna, mikrofuvdna ja mobiilatelefovdna/ Wind, voice, microphone and mobile phone. Hun er, som jeg, oppvokst med å kunne besøke besteforeldre i en liten fjord i Sápmi. Dette vet jeg fordi første gang jeg traff Elina, var hovedtema for samtalen slekten hennes, og jeg hørte hennes lillesøster, mor og to bestemødre fortelle om sine forhold til stemmene sine. Bestemoren mintes situasjoner fra Kåfjord i det som da het Troms, og samtalene var en del av verket Kontrapunkt Nissonat (2018), et verk Mikalsen viste i sitt barndomshjem i Tromsø under festivalen Open Out i 2018. Det tematiserte stemmen, kvinnestemmen, barnestemmen, sangstemmen og språket. Røsten er hvert enkelt individs personlige formidlingskanal for følelser og tanker, men også noe man i musikkfaget behandler som et instrument. Og Elina Waage Mikalsen er musiker i tillegg til kunstner, og bruker stemmen sin i flere sammenhenger.

En lys kvinnestemme synger enkle toner. GSM-signalet svarer med en stakkato rytme. Som et orkesterinstrument stemmer hun seg selv i forhold til omgivelsene. Røsten er søkende, forsiktig prøvende og åpen. Radiosignalet holder seg innenfor sine parametere og er bundet til sin tone, bare rytmen varierer med korte og litt lengre pauser. Har den informasjon som en morsekode? Hva sier den? Det oppstår en samhandling i form av en duett mellom menneske og teknologi, mellom sangstemme og elektromagnetiske signaler. Den varmblodige røsten kommer teknologien i møte mens sistnevnte hakker frem en arie på et kryptert språk.

Sa jeg duett? Jeg mente trio. I lydverket avgir naturen også sin stemme. (Og slik skal det jo helst være i et fungerende demokrati.) Jeg ligger fortsatt tilbakelent med øreklokker på. Fra et sted i lydlandskapet kommer et brek fra en sau, i takt med resten. Også vinden rasler ivrig med bladene på trærne og blåser på mikrofonhetten. Det buldrer i omgivelsene like før et kraftig regnskyll tar over landskapet. Lett bris og solfylt eng skiftes om til et sommertypisk tordenvær med påfølgende klukkende stikkrenner. Fra et tre kommer et illevarslende kra.

 Dype lydfrekvenser skaper vibrasjon i kroppen, trykk i bryst og ører, og oppfattes ofte som et faresignal og uro. Ved stor eksponering kan energi i frekvensområdene både over og under det hørbare segmentet være helseskadelig. Lydbølgene trenger inn i den fysiske kroppen som fungerer som en resonanskasse. For å kunne dra nytte av bølger fra det uhørlige frekvensområdet må vi være mer enn en menneskekropp, vi må ha et medium. I pre-teknologisk tid var menneskene mer oppmerksomme på dyreatferd og tegn i naturen. Nå er vi kyborger og har opprettet usynlige nettverk av kommunikasjons- og måleinstrumenter, nyutviklede sanser som er både oppslukende og tidsbesparende på samme tid.

Den lille fjorden ligger forlatt, og øreklokkene er tatt av. Jeg hang meg kanskje opp i dette fysiske stedet, men spiller det noen rolle hvor jeg befant meg? Det handler om naturomgivelsene, oss og teknologien. Ifølge tenkeren Timothy Morton kan man i dag ikke nevne været og omgivelsene uten å komme inn på global oppvarming og vår arts påvirkning av de store prosessene i vår biosfære. Alle kunstverk om vær handler også om økologi. Før utgjorde årstidene et stabilt og uforanderlig bakteppe i vår utfoldelse på kloden. Som Morton sier, det var en del av bakgrunnen, men er nå en del av forgrunnen. Kråkas kra, tordenskrallet, været som endrer seg fra sol til torden er en del av forgrunnen og en del av bandet som består av menneske, mikrofon, mobiltelefon, dyre- og planteliv og atmosfæriske forhold.