Artikuleres det som er sant om disse maleriene igjennom slike termer? Jeg vet ikke, men jeg kjenner ikke behovet for å bruke dem når jeg ser Ruuds verker. Jo, ansiktene i maleriene er skjeve, de er annerledes enn det faktiske fjeset, men de framstår likevel sannferdige. Ufiltrerte. Kanskje som presise i menneskelig forstand?
Det er med andre ord hverken eksakt billedlikhet eller noen form for idemessig korrespondanse som definerer maleriene, som vi kan se noen av på årets utgave av Høstutstillingen. Hva er det da? Ragnhild Nøst Bergems (f. 1990) film, Portrett (2025), som dokumenterer Arnkjells praksis, kan bistå med å forstå situasjonen. Også den vises på Høstutstillingen, og her stifter vi bekjentskap med kunstneren selv og prosessen rundt produksjonen av maleriene. Vi presenteres også for en lang rekke av modellene. Men ikke så mye mer. Og det er nok. Enkelheten i filmen samsvarer med det virkelighetsnære i den kunstneriske bearbeidelsen, kunne vi kanskje si, for heller ikke i malingen finnes forsøk på å intellektualisere eller forklare. Det som er, er.
Maleriet er flaten som viser frem og bevarer det som har skjedd: To mennesker har møtt hverandre. To mennesker har viet hverandre oppmerksomhet. Når alt kommer til alt, er dette kanskje den mest grunnleggende situasjonen vi står overfor i både livet og i billedkunsten, men ofte tilsløres den fordi noe ved tingen selv – verket eller ideen – blir viktigere enn det menneskelige.
Noen ganger trenger vi å bli minnet på det mest grunnleggende.
