Den gang der oppe 26.10.2020 Høstutstillingen

Enûma Eliš er det babylonske skapelseseposet. Tittelen er også åpningsordene i denne flere tusen år gamle fortellingen (den antas å være skrevet ned en gang mellom 1600 og 1400 år før vår tidsregning) om guder og verdensherskere. Formuleringen Enûma Eliš, eller Enuma elish som det blir skrevet på norsk, er fra det utdødde språket akkadisk, det eldste av de semittiske språkene i Mesopotamia, og betyr «den gang der oppe» – en henvisning til dramaet som ifølge mytologien utspant seg blant gudene da mennesket og verden ble skapt.

Søren Krag (f. 1987 i Danmark) bruker dette eposet fra en fjern og arkaisk fortid som referanse og et utgangspunkt for å iscenesette et trekantdrama med åpen utgang. . Han har innhentet og bearbeidet visuelt materiale typisk fra ulike kulturer og tider, men også teknikker. Selv jobber han stort sett med utgangspunkt i digital teknologi. Ulike formale, estetiske og konseptuelle elementer måler dermed krefter i et spill med abstrakte og ornamentale organiseringer av flaten i det som Krag beskriver som en framstilling av tre etterfølgende stadier: kaos, kamp og orden.

En høyere orden

Krags oppsett er ingen tolkning eller illustrasjon av utgangspunktet. Slik jeg forstår Enûma Eliš handler arrangementet snarere om kunstinterne prosesser der man veier ulike alternativer opp mot hverandre, fram til et punkt hvor samspillet mellom disse finner sin egen logikk og mening. Som Krag selv sier det om Enuma elish-myten, kan man gjennom denne beretningens dramaturgi om konflikt og kamp på veien mot en høyere orden, nærme seg og fortolke alle skapende prosesser. I tillegg peker han på billedvevens tradisjon for bruk av allegorier, der komposisjonens elementer blir påminnelser om en underliggende moral eller åndelige sider ved tilværelsen. Krag peker ikke mot noen form for opphøyd guddom eller etisk livsstandard, men møtet med verket blir likevel en anledning til å reflektere over potensialet i motsetninger og friksjon, i kunsten og livet, hvor konflikt kan forløse åndelige og kreative krefter.

Den gule gummimatta under teppene, er en treningsmatte som vanligvis er å se i forbindelse med kampsport – noe som ytterligere legger til rette for en lesning av Enûma Eliš der nærkontakt og konfrontasjon er verkets bokstavelig talt underliggende innhold. Billedvevenes motiver kan dermed sies å representere ulike, men nært beslektede kunstneriske tradisjoner som kjemper om hegemoni – for eksempel folkekunstens regelbundne mønstervariasjoner versus det mer spontane og/eller individualistiske uttrykket man har dyrket fram i moderne kunst. Eller høymodernismens strenge, geometriske og intellektuelt motiverte komposisjonsprinsipper versus mer organiske eller ekspresjonistiske utfoldelser på flaten.

Rom for diskusjon

Samtidig foreslår Enûma Eliš å gi rommet der samtale og diskusjon foregår, plass også for dissens og uenighet, og slik anerkjenne kompleksiteten i enhver fri og åpen kultur og dens mylder av mulige ytringer. Han forklarer at han er opptatt av estetiske ideer om symmetri og ornamentikk som har «gjennomsyret kunsthistorien», og vandret både historisk og geografisk mellom sivilisasjoner så vel som kulturelle regioner, og framhever dette som sentralt for sitt arbeid. Enûma Eliš ser ut til å sette denne felleskulturelle estetiseringen av vår kosmologi og verdenshorisont på linje med en slags idealsituasjon der motsetninger og ulikhet anses som verdifullt i seg selv. Og videre: at det i forskjellighet ligger et potensiale for åndelig og kulturell vekst.

Resonnementet er uansett interessant, og kanskje særlig i en tid der mange opplever at tålegrensene for uenighet og diskusjon snevres inn. Krags billedvev tilbyr en anledning til å reflektere over disse ulike estetiske tradisjonene og deres betydning i samfunnene som har skapt dem. Samtidig åpner verket for et rom hvor verdien av det uryddige og konfronterende sidestilles med orden og harmoni i en dialektisk brytekamp, i en streben etter en høyere orden og syntese for kunst og sivilisasjon.