Følger vi Christensen fra utdanning, de første kunstneriske formuleringene, til de store utstillingene han holdt i inn og utland, videre til arbeidet som pedagog og professor ved forskjellige skandinaviske kunsthøgskoler og akademier, ser vi at hans utvikling og karriere har hatt et individuelt, uortodokst og originalt forløp. Det samme kan man si om hans kunstneriske virksomhet som går i faser, fra han brøt med stilen, formen og håndverksgrepet som preget hans første skulpturer til de senere års monumentale fotoarbeider med symbolladet innhold som berørte skjæringspunktene mellom mytologi og dagens eksistensielle realiteter.
Som om ikke dette var nok, hadde han også en stilling som kulturkonsulent i Bergen kommune i en periode på 80-tallet. Alt dette ble lagt merke til med respekt og beundring og var en kilde til inspirasjon for mange. Og nå er et interessant livsløp avsluttet. En karriere med et stort spenn som kunstner, som engasjert i kulturadministrasjon og som professor, veileder og motivator ved forskjellige læresteder.
Selv om vi var venner i mer enn 53 år, er det fremdeles biter og brikker jeg forsøker å forstå. Slik jeg kjente Steinar, var han noen ganger lesbar som en åpen bok – men på andre områder kunne han som sfinxen være dvelende i sine egne gåter. Vi er jo egentlig alle et mysterium for hverandre, og nå i etterkant forsøker jeg fremdeles å danne meg et bilde av hva det var som fikk Steinar til å tikke og gå. Var hans karriere betinget av en styrt og bevisst strategi, eller var det en mer intuitiv navigering blant mulighetene i kunstfeltet som var formende for hans utvikling og gjerning? Med bakgrunn i Christensens personlighet – hvor uredd entusiasme, engasjement og begeistring var nøkkelfaktorer – tror jeg personlig at det handlet mer om en spontan tilnærming til menneskelige, politiske og kunstneriske spørsmål enn de kjølige analysers strategier. Dette passer vel best med hans karakter, som kan beskrives som en følelsesrik og karismatisk personlighet med humor og sjarme og en evne til å være øyeblikkets conquistador.
Steinar slo igjennom med et lite brak i Bergens Kunstforening i 1973. Selv bodde jeg i Oslo på den tiden og merket med en snev av sjalusi litt av trykkbølgen i etterkant av utstillingen – selv om jeg også gledet meg på Steinars vegne. Siden den dag var han en å regne med i det norske skulpturlandskapet. Deltakelse på Veneziabiennalen i 1976 og videre utstillingsaktivitet befestet posisjonen. Som sagt skulle han også i en årrekke gjøre seg gjeldende som professor ved forskjellige skandinaviske lærestoler. Blant studenter har jeg innhentet positiv og begeistret respons på hans veiledning og entusiastiske oppbakking.
Han var nysgjerrig, søkende og ambisiøs og lot seg lett rive med, samtidig som han begeistret andre. Sine ideer og visjoner var han aldri sen med å formulere når anledningen bød seg – og talegaver var han definitivt utstyrt med. Talegaver som ikke bare underholdt i øyeblikket, men som også var forankret i en genuin søken etter å forstå sammenhengene i livet, samfunnet, i politikken og i kunsten.
Det fortelles om full fyr og jubel i forsamlingen på Statens kunstakademi i Oslo da han som nyansatt professor (1989) proklamerte at de nå på skulpturavdelingen skulle produsere kunst i F16 hastighet!
En annen av hans studenter, som ble hans assistent for en stor utstilling i Tyskland, forteller om en eventyrlig reise der det formelle skillet mellom student og professor ble visket ut og hvor Christensen ble den eldre og erfarne kompisen som generøst introduserte en ung student til mekanismene i det internasjonale kunstlivet.
Men denne teksten skal ikke bare handle om Christensens meritter. Den handler like mye om kjennskap og et vennskap som strekker seg tilbake til slutten av sekstiårene og det gryende unge kunstlivet i Bergen. En kunstscene som på mange måter hadde stagnert av mangel på nyrekruttering. Den nye unge garden i Bergen på den tiden, som jeg selv tilhørte, og som stort sett hadde sin tjenestevei via utdanning på Bergen Kunsthåndverkskole, var skeptisk til denne oppkomlingen fra nowhere med enda lengre hår enn oss andre. Jeg husker godt at han selvsikkert parkerte sin rallystukede1 SAAB med styrthjelm godt synlig i bakvinduet, utenfor kafeen Paletten der han underholdt unge, vakre damer med sitt syn på livet, fremtiden og kunsten.
Det var også på Paletten at Steinar og jeg hadde våre første utvekslinger om kunst og alt det andre i livet som er så viktig for unge mennesker. Det ble et liv som for oss begge skulle bli preget av kollegialitet og vennskap. Vi stilte ut sammen ved noen anledninger og ble etter hvert også kolleger i kunstutdanningssystemet. Dette ga oss anledning til hyppige møtepunkter hvor våre samtaler alltid ble et aktivum.
Sommeren 1972 var jeg på besøk hos Steinar der han bodde i Vassdalen i Sunnfjord. Han jobbet med sine stålskulpturer, mens jeg satt oppe ved fossen og malte når vi ikke kastet kniv til måls på låveveggen. En dag da vi kom kjørende fra Dale langs den smale og svingete grusveien tett ved vannet, kunne jeg ikke dy meg og kom med følgende utfordring: «Du Steinar – du som skryter sånn av dine rallykjøringsmeritter – få nå for faen se hva du er god for!» Steinar gav meg et skråblikk, før han lynraskt gikk ned i andre gir, og da var helvete løs! Firhjulssladdene i svingene var så heftige at grus og torv skvatt! Bjørkeskogen på venstre side ble bare et grønnskimrende flimmer, og vannet en god meter eller så fra min høyre side ble et skinnende og blinkende speil hvor døden satt ventende og klar. Det tok ikke mange sekundene før jeg skrekkslagen og overbevist ba tynt om nåde. Steinar flirte. Resten av turen gikk i presteaktig trygghet.
Ja, gode Steinar: You certainly did your talk – but you also did your walk. Og det kommer du alltid til å bli husket for! Takk for laget, Steinar!