Å tviholde på menneskeligheten 25.06.2025

Slutten er begynnelsen, eller fortsettelsen: Et tredelt rom er fylt med bøker og et titalls avrundede treskulpturer kalt Reconnectors, spredt utover. Så smått begynner forflytninger av det modellerte treverket: Samtidsmusiker Maja S. K. Ratkje starter å ta bøker, en etter en, samler dem og legger treskulpturene oppå: Kathrine Nedrejords Alt for flokken; Halldis Moren Vesaas sitt dikt Tung tids tale fra den andre verdenskrig; Tima Kurdis Gutten på stranden; Erika Fatlands Sovjetistan. «Hvem har rett til å finnes?» spør Jannik Abel. Ratkje samler sammen og tar bøker og kuler, mer og mer aggressivt. Bøkene nærmest mures, som om de skulle bli en vakker festning. Abel tar frem en krakk og en øks og hogger ut en ny «gjenforener».

Dette var et riss av performancen som avsluttet Jannik Abels utstilling «Back to the Land» på Kunstnernes Hus i midten av mars, en utstilling som begynte med at stokkene som fyller den ene overlyssalen, ble båret inn på dugnad. Stokkene henger fra taket, lener seg mot veggen og ligger på gulvet, som en slags talismaner i et kontrollert kaos. Naturen har fått ta over rommet, men samtidig er dette en bearbeidet natur: Natur og menneske går hele tiden hånd i hånd.

I utstillingen har det hele tiden vært lov å ta med seg selv inn. Med det mener jeg at man kommer, tar av seg skoene, får lov til å sette seg på en benk, legge seg på gulvet, plukke opp, ta på og sitte og holde en reconnector. Være. I et rom som gir plass til å føle deg som mennesket man er utenfor offentligheten, bak fasaden, om du vil. Dette er sjelden vare å faktisk få til i offentlige rom – og antakelig en av grunnene, tror jeg, til at utstillingen ble utvidet med flere dager. Performancen var samtidig avslutningen på det omfattende dialogprogrammet Back to the Table, som ble skapt sammen med skuespiller og partner Guri Glans. Jeg har fulgt programmet i sin helhet, og føler meg paff, sår og overraskende kampklar overfor det store politiske skiftet som foregår her og nå i Vesten. Det er noe eksistensielt skremmende ved erkjennelsen av at noe stort er i ferd med å forandre seg i verden, uten at vi vet nøyaktig hva vi går i møte. Samtidig leverte samtalene på det de satte seg fore, nemlig to reconnect, altså samle og knytte folk litt nærmere hverandre.

Kjerneverdier

Samtalene gikk rett på, med temaene «Kunsten og aktivisme», «Kunsten og krisene» og «Kunsten og institusjonene», og fremtiden. Det er noe særdeles slagkraftig i kontrasten mellom utstillingens milde budskap om kjærlighet, gjenforening og samhold, opp mot det konfronterende og direkte ved temaene i samtalene, slik som henholdsvis gateaktivismen, kunsten med potensial som kanarifugl og førsterespondent i møte med autoritære samfunnsvendinger, og til slutt de harde konsekvensene mange i kunstverdenen møter her og nå for å uttale seg i retning «woke».

Dette skriver jeg altså få dager etter at et av verdens største museer, Smithsonian Institution, gjennom en utstedt presidentordre fra Trump-administrasjonen har fått sterke føringer for videre drift, noe som også har vært dekket mer dyptgående av flere store mediehus. Blant annet skal det bli forbudt å gå imot «amerikanske verdier» ved å splitte folket basert på raseteori eller å anerkjenne «menn som kvinner» i museet. Grepet strammer seg, og det gjør det altså mens ledere av ulike kunstinstitusjoner får sparken for å ha uttalt seg pro-Palestina (særlig i Tyskland) og mot regjeringen (i Slovakia), slik vi får høre av deltagerne i «Kunsten og institusjonene».

Det er sjelden et godt tegn når kunsten rammes i et samfunn, i den forstand at handlingsrommet innskrenkes og tematikk blir utsatt for restriksjoner. I «Kunsten og krisene» var temaer som fryktkultur, manglende oppbacking fra kollegaer, økonomiske kutt og kunstens oppgave i en krevende tid sentrale. For Abel er en av kunstens viktigste oppgaver å være en sannhetsforteller. Slik kunstneren presenterte det, kan kunsten gi seg i kast mot det oppblåste ego ved å by på en pause fra verden, bidra til økt kunnskap og utdanning, samt gjøre det mulig å føle noe dypt inn i sjelen.

Hvordan har du det i dag?

Det var et viktig premiss for alle samtalene i Back to the Table at dette skulle være trygge rom å snakke i. Selv for få år siden kunne denne safe space-tanken ha manet frem mangt et ironisk glis i den offentlige debatten i Norge, som en forståelse av dette som uttrykk for skjørhet og et ønske om å gjøre seg interessant, selv om det hopper bukk over et kontinuerlig og langvarig behov hos minoriteter for nettopp trygge rom. Hvis noen fortsatt hiver seg på en slik lettvint tolkning i denne konteksten, har de ikke fulgt med rundt seg. Det er helt klart at slik verden har utviklet seg det siste halvannet året, med inntoget i Gaza og mer nylig Trumps ville blomstring på maktens tind, så har konsekvensene av det uttalte ord blitt skarpe og direkte, og slike trygge rom trengs plutselig i langt større omfang enn før. Flere i panelet hadde også opplevd tydelige konsekvenser av å snakke offentlig eller semioffentlig om holdningene sine, blant annet knyttet til muligheten for å uttrykke seg fritt i sine profesjonelle roller. Og, som Abel var inne på i en kunstnersamtale med Sarah Lookofsky, direktør for Kunstnernes Hus, i en av utstillingens innledende dager, så er det ingen spøk å skape dialog og å faktisk lytte til hverandre. Samtalen er viktigere enn på lenge.

Troen på dialog og samtale gjenspeiles i hele programmet. Et eksempel er hvordan verkene ble båret inn i fellesskap, slik jeg har vært inne på. Et annet: det fysiske bordet som Abel har laget med egne hender, og som ble båret inn i den ene overlyssalen som samlingspunkt for to av samtalene. Men særlig i «Kunsten og aktivisme». Underveis ble publikum delt i grupper for å diskutere ulike spørsmål knyttet til aktivisme – et format jeg vanligvis grøsser av å bli utsatt for, men på finurlig vis fungerte det. Vi pratet med hverandre i gruppene, og fikk høre hva alle hadde snakket om til slutt gjennom en deling i plenum. Det enkle grepet som gjorde at gruppene fungerte, mener jeg var at paneldeltakerne åpnet med å svare på spørsmålet «hvordan har du det i dag?» – jeg opplevde det som ærlig og «nedpå», og rommet ble gjort trygt på forhånd, fasadene kunne man legge vekk. En aksjon i seg selv.

Troll, vær deg selv – nok!

Hvordan skal vi som er motstandere av den totalitære utviklingen i Europa og USA, møte våre meningsmotstandere? Et spørsmål fra publikum i «Kunsten og institusjonene» var om ikke trollene sprekker når de kommer ut i lyset, altså om det ikke er bedre å slippe argumentene til det harde høyre til i stedet for å la dem ulme i det skjulte. Her lød et unisont «nei», og det var interessant – og for en som har fulgt den norske debatten, også utypisk for et mer tradisjonelt norsk liberalt ståsted. For det første, for å oppsummere samtalen, sprekker ikke trollene i det hele tatt; de griper snarere tak i all tilgjengelig makt. Dette blir mer og mer tydelig når også villigheten til maktbruk og vold vokser, og ved at realiteten av denne villigheten ikke tas på alvor, faktisk knapt tros på av meningsmotstanderne i demokratiene, som blant annet ved stormingen av kongressen i USA 6. januar 2021.

For det andre ulmer ikke akkurat disse holdningene i det skjulte lenger. Det var ikke mye subtekst da Elon Musk sendte en videohilsen med støtteerklæringer for politikken til Alternativ for Tyskland (AfD) før Forbundsdagsvalget den 23. februar, som også ble partiets beste resultat noen gang. Trollene er ikke redde for å ta makten når det er mulig, og de trenger ikke snakke i innforståtte koder på 4/8chan lenger, det er bare å proklamere budskapet rett ut i alle kanaler.

Mennesker, gjenforen eder! Det må vel være det sterkeste budskapet i en korsveiens tid, der mange menneskers trygghet, frihet og blotte eksistens tilsynelatende ofres over en lav sko. Ta godt vare på menneskeligheten din og husk at kjærligheten ikke er en floskel. Dette har Abel og Glans klart å ta på det største alvor, og å skape en meningsfull aksjon ut av.