«Jeg er generelt opptatt av det radikale, det som bryter opp standardiserte former som forhindrer oss i å gjøre noe med for eksempel med klimaproblemene» 10.03.2020

1. Elizabeth Wurtzel (1) (person; 1967–2020)
2. Andrea Dworkin, Intercourse (bok; Free Press, 1987)
3. Vaquera (2) (klesmerke) & Steiff (3) (tysk produsent av leker)
4. Kenny Schachter (amerikansk kunst- og bilsamler, kurator m.m.)
5. New Models (podcast)

Kjetil Røed: Elizabeth Wurtzel døde nettopp, la oss begynne med henne.

Bjarne Melgaard: Brystkreft. Triste greier. (Hun har forresten skrevet en artikkel om å være kreftsyk, den burde du lese!) (4) Wurtzel har vært veldig viktig for meg. Da jeg var ung, var jeg uføretrygda og fikk beskjed om at jeg ikke passet inn i noe vanlig arbeidsliv. Ikke en veldig oppmuntrende beskjed å få! Men da hennes kjente bok Prozac Nation (Houghton Mifflin Company, 1994) utkom, leste jeg for første gang om et annet menneske som kunne skape noe samtidig som hun følte seg helt ræva hele tiden. For henne var det ikke opp- og nedturer, men konstant mørkt. Det er likevel mulig å lage noe, viste hun meg. Og i en annen bok, More, Now, Again: A Memoir of Addiction (Simon & Schuster, 2002) beskriver hun narkotikamisbruk utrolig godt. Den fikk meg til å være narkoman i tjue år mer, fordi det hørtes OK ut å være helt føkka. Som ung junkie var det godt å lese.

KR: Anerkjennelsen av mørket gjorde ting enklere for deg selv?

BM: Ja. Det handler om å finne ditt eget og lære seg å kunne bruke det til noe. Det som er problematisk med forfattere og billedkunstnere, er at de hele tiden snakker om andre ting, andre folk, har andre stemmer enn sine egne. Men Wurtzel rendyrket sin egen stemme og brukte sitt eget liv, en eneste lang krise, til noe kunstnerisk, noe konstruktivt. Det er oppløftende, tross alt. Til tross for at hun var helt fullstendig bumbed out hele livet, hadde hun helt sin egen stemme. Hun er min absolutte litterære favoritt.

KR: Siden vi snakker om andre måter å skrive på som er nært forbundet med hvordan man lever – med kroppen, med livsfølelsen – er vel også kunstskribenten Andrea Dworkins Intercourse (Free Press, 1987) interessant?

BM: Jeg er opptatt av radikalfeministiske stemmer, og her er hun i en særklasse. Utsagnet om at «enhver penetrasjon er voldtekt» – som hun har blitt så kjent for – stemmer ikke, forresten. Det hun sier, er at avstanden mellom aktørene i sex er så stor at den nesten er umulig å fylle. Volden, asymmetrien, ubalansen – alt det der – ligger alltid på lur. Alle er jo så opptatt av at kvinner og menn skal ha likhet på alle plan, men Dworkin sier at kanskje vi ikke behøver å være likeverdige, kanskje vi ikke behøver være like, men heller burde dyrke våre individuelle kvaliteter. I stedet for å søke balanse og likhet kunne vi kanskje heller tenke på at sexen mellom heterofile er så merkverdig lik en voldtekt, som Dworkin hevder. Jeg mener ikke det, altså, men trøkket i det Dworkin sier, er inspirerende. Jeg har sans for at ting blir dratt litt langt.

KR: Er det noen forbindelse med moteinnslaget på lista der?

BM: Ja, Vaquera har jo laget XXXL-størrelser på kjoler til menn. Det har jeg veldig sans for. De kan du gå med en Carhartt-bukse under, for eksempel. Også liker jeg at klærne er forholdsvis billige; en håndlagd kjole koster et sted mellom 100 og 200 dollar. I dag er det jo sånn at det ikke er så jævlig kult å svi av tusenvis av dollar på klær, og der er Vaquera sympatiske. Så skal jeg gjøre et samarbeid med dem og Steiff. Vi skal lage leketøysfigurer av meg og Patrice – samboeren min – pluss Nanna og Frigg, mine franske bulldogger. Det blir også en utgave av Lightbulb-man, skulpturen jeg lagde første gang på 1990-tallet. Hele gjengen blir en slags alternativ familiestruktur, kan du si, og alle skal ha Vaquera-kjoler.

KR: Der fikk vi med leketøysprodusenten Steiff også. Hva med Kenny Schachter?

BM: Da jeg kom hjem fra USA, hadde jeg kjørt alt i dass. Så da måtte jeg bygge meg opp igjen. Da traff jeg Kenny. Kenny er både gallerist, kurator, kritiker og en ganske eksentrisk type. Jeg begynte også å bli lei av at alt skal være så politisk korrekt og oppbyggelig i kunsten, og der var Kenny en fyr som sa «fuck you» til alt mulig, liksom. Det liker jeg.

KR: Du vil også si «fuck you» til det politisk korrekte?

BM: Her i Norge har vi fått en generasjon kunstnere som er så humørløse. Går du på en åpning i Oslo, er det samme stemning som i en begravelse. Det er ingen som har det gøy, folk er stressa. Så er de så ekstremt opptatt av hvor de skal stille ut, og ikke så opptatt av hva de skal stille ut. Hvor ble det av latteren og gleden ved å lage noe bra, eller noe du selv syns er bra? Og det er en ting jeg setter veldig pris på med Kenny, humøret. Han forstår også at det er kunstneren og kunstverket som er det viktige, ikke rammeverket – kuratorer, galleri, og så videre.

KR: New Models podcast er vel også et slags alternativ til det etablerte?

BM: Dette er folk som har brutt ut av publikasjoner som Frieze og Artforum fordi de ville nå bredere ut, med en annen agenda. De dekker alle mulige felter som mote og klima i tillegg til kunsten. New Models representerer en stemme som ikke lenger ønsker å være så elitær, selektiv eller snobbete. Jeg er så sykt lei av at folk skal være så kule hele tida. Jeg vil jo høre om ting og kunstnere jeg ikke har hørt om. Jeg har da faen ikke lyst til å lese enda en artikkel om Bruce Nauman! Skjønner du?

KR: Ja. Hva er fellesnevnerne for favorittene dine, tenker du?

BM: Sivil ulydighet? Jeg er generelt opptatt av det radikale, det som bryter opp standardiserte former som forhindrer oss i å gjøre noe med for eksempel med klimaproblemene. Greta Thunberg, som alle er så glad i, står som en vegg mellom de virkelig radikale klimaaktivistene og oss andre. Greenpeace holdt jo på med sivile ulydigheter allerede for tredve år siden. Som Naomi Klein sier, hjelper det ikke med overfladiske holdninger og aktivisme om vi ikke gjør noe med hvordan systemet fungerer innerst inne. Så er det kunstsystemet som er opptatt av det korrekte, mens de virkelig spennende tingene holdes unna av frykt for ikke å slå gjennom på de rette stedene, hos de riktige menneskene. Og familien, da. Familiestrukturen er på mange måter en undertrykkende ideologi som gjennomstrømmer andre måter å være sammen på utover det heteronormative. Som homofilt samliv, eksempelvis.

KR: Noen avsluttende ord?

BM: Etter tretti år som kunstner har jeg kommet frem til at det bare er en ting som funker, og det er å gi totalt faen.