Vi forstår ikke urverket ved å knuse klokka 03.03.2023 #1 2023

Flere river seg i håret over at Christian Krohgs oljemaleri Leiv Eiriksson oppdager Amerika (1893) har havnet i magasinet på Nasjonalmuseet, deriblant kunsthistoriker Steinar Gjessing. «Museet er ikke engang i stand til å løse det som burde være dets mest elementære og påtrengende oppgave; å etablere en fast og gyldig presentasjon av norsk kunsthistorisk tradisjon», uttaler han i Klassekampen (19. januar 2023). Gjessing skriver seg dermed inn i en tradisjon der en gruppe verk skal vedlikeholde et bestemt bilde av kunsthistorien – en kanon. Gjessing og hans våpendragere fikk vann på mølla da Stina Högkvist, som er avdelingsdirektør for museets samling, dagen før hevdet at Krohgs maleri er «kolonialistisk», noe hun senere har beklaget. Gitt alt mediepresset måtte hun vel nærmest det, men det er verdt å merke seg at ingen – som jeg har sett – har spurt henne hva hun egentlig mente. Alle kommentatorene har kanskje vært for travle med å stemple henne som politisk korrekt og woke til å være nysgjerrig på slikt?

Både Högkvist og museumsdirektør Karin Hindsbo har da også sagt at de vil gi marginaliserte en stemme fremfor å understreke en nasjonal kanon. Å avvise et slikt perspektiv på grunn av sleivete uttalelser om enkeltverk er lite fruktbart – akkurat som det er lite produktivt å avvise tanken om kanon som uttrykk for maktmisbruk. Man må naturligvis kunne stille seg spørsmålet om minoritetspolitiske orienteringer har noe å lære av mer konservative kanon-tenkere også. Kanskje problemet er den manglende evnen til å se etter felles grunn under overflaten, som den den britiske Guardian-journalisten og forfatteren Kenan Malik hevder i sin ferske bok Not So Black and White. En felles grunn finner man kun ved å sette sitt eget perspektiv til side – i det minste for et øyeblikk.

Dialog kan være et nyttig begrep her. Ordet kommer fra greske dialogos, kort forklart som «andres sannhet». Begrepet betyr ikke at den andre har rett, men heller ikke at du selv har det, som den tysk-amerikanske tenkeren Hannah Arendt formulerte det. For henne kunne egen posisjon også romme andres, selv i kampens hete.

Å tenke er å være «to-i-en»: Å tenke selv skjer gjennom også å tenke på vegne av andre. Hun gikk så langt som til å hevde at det å tenke samsvarer med din evne til å sette deg i andres sted, og da særlig dem du er uenig med. Kvantefysikeren David Bohm var inne på noe lignende i sitt begrep om dialog: Vi kommer ingen vei med å knuse en klokke eller isolere viserne eller urskiven om vi vil se hvordan den fungerer, skriver Bohm. Vi må tålmodig undersøke de ulike delenes relasjon til de andre delene. Skal vi gripe en helhet og dybde i det vi forsøker å forstå, må vi se hvordan de isolerte fragmentene passer sammen, uten å haste til noen konklusjon.

Billedkunsts fokus på dialog i 2023 handler derfor ikke om å finne endelige svar, men snarere lytte til ulike posisjoner, kartlegge forskjellige deler av maskineriet. I dette nummeret er vi i dialog med den digitale virkeligheten, som utgjør stadig større del av våre omgivelser. Eirik Zeiner-Henriksen snakker med den ukrainske kunstneren Lesia Vasylchenko om algoritmer, kunstig intelligens og kunst, og Nicholas Norton ser på hva relasjonen er mellom såkalt mediekunst og det digitale. Advokatfirmaet EY (Ernst & Young, Tax & Law) tar for seg på rettighetene rundt heldigitale kunstverk eller Non-Fungible Tokens, ofte kalt NFT-er. For å nevne noe. I tillegg kan vi naturligvis by på de vanlige spaltene, deriblant har kunstnergruppen Alt Går Bra en dialog med maleriet i egen «person», mens Halvor Haugen og Nina M. Schjønsby i Lesesirkel som vanlig fordyper seg i litteraturens kunstneriske randsoner. Ane Hjort Guttu markerer tiårsdagen for utstillingen «Holdt stenhårdt på greia di», som fortsatt er en relevant oppfordring – og selv om Bjørn Hatterud ikke kunne bidra denne gangen (han kommer tilbake neste gang), har vi gleden av å ønske en ny spaltist velkommen: Lara Okafor. Sist, men ikke minst presenterer vi i denne utgaven et lite billedessay med materiale fra Steinar Haga Kristensens ULTRAIDENTIFIKASJONSPAVILJONG (2021), hvor han integrerer ideer og elementer fra sin kunstpraksis i en digital spillvirkelighet. Billedkunst vil dessuten lansere bladet gjennom en prat med nettopp Kristensen på Cafeteateret (Nordic Black Theatre) på Grønland, hvor gjestene får mulighet til å spille spillet selv. Dato kommer, så følg med.

God dialog!