Intimitet er ikke alt 21.11.2025 Meninger

Kristian Skylstad har en høne å plukke med anmeldelsen min av Morten Andenæs’ siste utstilling på Galleri Riis. Gjengivelsen hans av argumentet mitt er imidlertid noe unøyaktig. Han får det til høres ut som en stabel med invektiver, kronet med et Greenberg-inspirert nådestøt mot fotografiet som kunstart. Det stemmer ikke. Anmeldelsen er heller ikke en slakt, for ordens skyld.

Her er en kort sammenfatning av det jeg skriver: Andenæs’ presenter forterpede motiver på en måte som gir inntrykk av at han forsøker å gi dem «en fylde som fortrenger skepsisen som ellers oppstår i møte med det altfor gjenkjennelige». Han forfiner klisjeen heller enn å signalisere distanse til den. Det gjør at bildene hans ikke så mye etterspør en forklaring som de ber meg hengi meg til dem, altså betrakte vanndamp og solnedganger med samme «fenomenologiske alvor» som fotografen. Jeg legger ingen normativ dom i denne observasjonen. Det er bare en beskrivelse av kontrakten jeg opplever at bildene byr meg. Men så følger noen kritiske bemerkninger: Den typen sanselig-intim pakt med bildeobjektet som Andenæs, etter mitt syn, inviterer til, motarbeides av trekk ved fotografiet som medium. Det er den automatiserte og umiddelbare lagringen av virkelige kropper, og muligheten for nesten kostnadsløs kopiering og spredning av bilder, som definerer fotomediet.

Skylstad kontrer med å hevde at et fotografi ikke er resultat av en automatisk prosess, men av «observasjon, refleksjon og håndverksmessig fingerspitzgefühl». Deretter gir han fotografiet tilbake den emosjonelle løden jeg har bestjålet det med noen poetiske tilskrivelser: Fotografiet er «umiddelbarhet i møtet med tid, lys og verden», skriver han. Det handler om «forgjengelighet og å fange det flyktige i livet», og det «bærer en direkte og fysisk forbindelse til det avbildede, som gir det en særegen tilstedeværelse».

Om man bytter ut minnet med et negativ og printeren med et kjemisk bad, mildnes nok maskinpreget, fordi bildets fremkallingsfase får et relaterbart tempo. Men også det analoge fotografiet bærer vitne om en prosess der automatikken, på en veldig bokstavelig måte, står i sentrum (du trykker på en knapp og bildet skjer). Historisk er det starten på en medieteknologisk utvikling som leder til digitalkameraet, der produksjonen, og etter hvert også distribusjonen, av bildet blir øyeblikkelig.

Jeg er ellers enig i at fotografiet er dypt fascinerende, ikke minst fordi det muliggjør andre og radikale former for nærhet enn det man får til med tradisjonelle medier. Jeg underslår heller ikke at det å ta et bilde involverer håndverk. Men fotografiet som et objekt i utstillingsrommet har like fullt bestemte egenskaper og konnotasjoner som påvirker hvordan jeg opplever møtet med det. Å påpeke dette uttrykker ikke forakt for mediet. Det er et forsøk å sette ord på det som skjer i utstillingen. Jeg har vanskelig for å se at det å skrive frem slike forskjeller i kunsten er å «lukke» den, slik Skylstad mener. Og dette er viktig å få med seg: Jeg sier ikke at fotografi er uegnet eller dårlig som kunst. Graden av intimitet jeg som betrakter føler til en utstilt gjenstand, er langt fra det eneste som betyr noe i kunsten. Det fremsto bare som et aktuelt kriterium i denne sammenhengen.