Kjetil Røed: – Veien ut av ulikhet er her allerede, men den krever kunnskap, ydmykhet, og at vi ser oss selv utenfra 09.12.2021 Leder

Vi må ned i detaljene og se på hvordan vi tenker og stiller spørsmål, mener antropologen David Graeber og arkeologen David Wengrow. I deres ferske bok The Dawn of Everything¹ forteller de en ny verdenshistorie som baserer seg på en kritikk av opplysnings­ filosofen Jean­-Jacques Rousseaus verk Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag (1755) og Thomas Hobbes bok Leviathan (1651).²

I den første publikasjonen utformes tanken om en tapt gullalder, hvor alle angivelig var like, og i den andre beskrives en naturtilstand hvor menneskenaturen fastsettes som grunnleggende krigersk og eiesyk: «Alles kamp mot alle», som Hobbes formulerte det, var uunngåelig om det ikke kom inn en sterk stat og tøylet villskapen, hevdet han.

Men ingen av disse diagnosene er riktige, skriver Graeber og Wengrow, som mener at vi også etter de nevnte bøkene har fortsatt å tenke i slike generelle vendinger – om gullaldere, utopier og å spørre hva et godt samfunn egentlig er, som om det er en skjult betydning bak den omskiftelige overflaten.

Denne måten å tenke på gjør oss mer orientert mot essenser og opprinnelser enn hva godt er. Graeber og Wengrow er inne på noe vesentlig i sin kritikk av en slik egentlighetssjargong, for med den oppstår renhetsfortellinger som ekskluderer og inkluderer, diskriminerer og undertrykker. Slik vokser det frem ulike typer oss og dem, underklasser og overklasser, majoriteter og minoriteter.

Men renhet finnes ikke, hverken som samfunnstilstand eller i individer. Alt og alle er mangfoldig. Virkeligheten består av hybride blandingsprodukter og familielikheter. Vi er ikke binære, vi er ikke enten-­eller, vi er både-­og. Om vi ikke klarer å orientere etter slike «urenheter», slike krysspollineringer og bastardavkom, vil vi ikke bare ende opp med fiksjoner som forvrenger virkeligheten, men også fortrenge de påvirkningslinjene som potensielt fører oss ut av undertrykkelse, ulikhet og ufrihet.

Det verste og mest bedragerske fangenskapet vi kan være i, kan vel sies å være å leve ut det som til enhver tid gjelder som «sann­het» eller de essenser, stamtavler og opprinnelser som forklarer hvordan verden er skrudd sammen nå.

Det er ikke bare binære begrepspar som mann/kvinne eller kunst/ikke­-kunst som kaster blår i øynene på oss, men også stereo­typiske narrativ forbundet med slike dikotomier. Eksempelvis at kravet om likestilling i kunsten – som forutsetter at flere kvinner blir del av samlinger og utstillinger – kan føre med seg et fall i kvalitet.

«Det er lell forunderleg at eit ynskje om likestilling skal tas imot med ein frykt for å gå gjennom det same som kvinnelege kunstnarskap har vortne utsette for gjennom kunsthistoria – det å verte sett til side grunna kjønn og sosial stilling og ikkje kunsten i seg sjølv», som Marius Moldvær skriver i sin artikkel i dette Billedkunst. Indeed. Det er kanskje heller slik at ønsket om likhet reiser grunnleggende spørsmål ved både den maskuline dominansen den moderne kunsten er tuftet på, og ved hele systemet av begreper og fortellin­ger kunsten har sprunget ut av.

Vi må omfavne vår egen virkelighet slik den er, ikke slik andre vil at den skal være. «Man kan ta ansiktsløftning, eller man kan la rynkene synes», sier Elisabeth Haarr i et intervju med Beate Petersen i denne utgaven. Og da snakker hun ikke bare om kroppen, men også om tekstilkunsten. Hun fortsetter: «De skjelvende stingene blir en del av det sporet som er igjen etter meg. Kilroy was here. Og Kilroy er litt skjelven på hånden».

Vi kommer oss videre gjennom å oppsøke eller skape erfaringsrom som ansvarliggjør oss, for gjennom hva vi aktivt velger her og nå, i samtiden, kan både en litt annen fortid og fremtid bli mulig, til og med gjennom noe så enkelt som Bjørn Hatteruds quiz i dette nummeret. Der presenteres vi for en rekke kunstverk uten at vi kjenner kunstnerens kjønn. Uten denne kunnskapen må vi tenke oss om, vi må velge, og gjennom valget konfronteres med forholdet mellom kjønn og kunstnerisk kvalitet.

Eller, mer radikalt – som kunstneren Danielle Brathwaite­ Shirley gjør – kan vi lage spill som aktiverer deler av historien som aktivt har blitt redigert bort: svarte, skeive. I spillerfaringen tvinges vi til å stille oss på lag med de utelatte om vi skal kunne spille spillet.

God lesning & god jul!

Kjetil Røed, ansvarlig redaktør