Natur som kampsone 05.04.2024 #1 2024

Utstillingen eksperimenterer med alternative innganger til naturen, og virkeligheter hvor ikke mennesket spiller hovedrollen. Ett eksempel er Carola Grahns skulpturer hvor hennes egen og sønnens kroppsdimensjoner gjenskapes gjennom trekubber. Naturen – treet – er mer til stede i disse formene enn det vi forbinder med noe menneskelig, som for å signalisere at naturgehalten er viktigere enn vårt eget speilbilde. Det samme kan man si om den danske kunstneren Annette Holdensens skulpturelle arbeider, hvor siv og gress skaper menneskelige omriss, men domineres av naturmaterialet.

En mer diskré og materialnær fremgangsmåte finner vi i et av Bård Breiviks verk – i utstillingen dokumentert med foto – som kun markerer menneskelig tilstedeværelse med en prikk på en trestamme. Tina Buddebergs livsprosjekt Drømmedalen, vist frem gjennom videoarbeidet Jordnært (2022), peker også ut en retning hvor mennesket ikke regjerer; her sameksisterer menneske og hest på samme betingelser: Begge skal være frie, begge skal bevege seg uten begrensninger.

Den mest humørfylte perspektivdreiningen finner vi i Marius Heyerdahls økoaktivistiske prosjekt Den siste alke (1971), hvor han lagde en campingvogn formet som fuglearten han bekymret seg for at skulle bli utryddet. Ved å reise land og strand rundt «utkledt» som et dyr omdefinerte han det visuelle landskapet vi oppfatter som spesifikt menneskelig: Bilen og hjemmet migrerer inn i det fugleaktige.

Retten til eget land

Flere verk i utstillingen kretser rundt politisk aktivisme, deriblant materialet fra Mardøla-aksjonen, en ikke-voldelig demonstrasjon mot kraftutbygging i Eikesdal i Møre og Romsdal (1970), og det samiske kunstkollektivet Máze (Mázejoavku), som sto sentralt i både Alta-aksjonen (1979) og opprettelsen av Samisk kunstnerforbund (1979). Det er fint å hente opp energien fra disse bevegelsene, men faren er at aksjonene betraktes med nostalgi snarere enn en direkte inspirasjon for samtidig handlekraft, for det er ingen forsøk på direkte koblinger mellom det som skjedde da og det som skjer nå i utstillingstekster eller i selve utstillingen.

Sivilsamfunnets kroppsforankrede styrke hentes riktignok fint frem av Jannik Abel, som viser fotografier fra den samiskdrevne demonstrasjonen mot vindmøllene på Fosen. Det er ikke selve handlingen som er det viktige her, men snarere aktivistens nærvær: Vi får se en hånd på en rygg, eller en neve rettet opp i luften, et blikk rettet mot horisonten, faste skritt nedover Karl Johans gate. «Det er i mellomrommet jeg tar bilder, i overgangen mellom inn- og utpust», som Abel sier på sin egen hjemmeside.

Det mest potente uttrykket for hvordan mennesket vrir naturen over i sitt perspektiv i politisk forstand, finner vi i Jumana Mannas film Foragers (2022), som dessverre er høyaktuell med tanke på den pågående konflikten i Midtøsten. Filmen kretser rundt za’atar (viltvoksende urt) og akoub (en artisjokklignende grønnsak), som mange palestinere anvender i tradisjonell matlaging, men som israelske myndigheter har gjort ulovlig å plukke. At palestinere likevel – som filmen viser – plukker de ville vekstene, er en stille form for opprør selv om de får bøter og havner i rettssaker for å gjøre det. Det er her hvor utstillingens mest akutte diskusjon av skillet mellom natur og kultur finner sted, for om ikke naturen og dens vekster ikke er tilgjengelig for alle, knyttes den til makt og undertrykkelse. Loven veves i Mannas film sammen med hverdag, frihet og sult, og viser hvordan naturen dypest sett kan være en kampsone og åsted for makt og avmakt.

Utenfor mennesket

Verkene på utstillingen gir naturligvis ikke noe eksakt bilde av hvordan kunst kan anvendes som medium eller plattform for miljøkriserefleksjoner. Siden kuratorens oppgave ikke er å simulere kronologisk orden og objektivitet – det er kunsthistorikernes skjebne – er det likevel givende å følge tankebevegelsene i denne utstillingen. Det kan betraktes som en form for verdiskapende historiefortelling, dette – en romlig essayisme med åpen slutt, hvor vi trekkes inn i et nettverk av eksperimentelle betraktningsmåter. Mens historiske eller nasjonalromantiske fremstillinger av naturen som en «ting» utenfor oss, er naturen i denne utstillingen noe vi selv er en del av. Den er en del av våre kropper, og de prosessene som naturen består av, er også vi fanget i.

Jenna Sutelas kompostinstallasjon Vermi Cel (2023) markerer tydelig avstand til naturen som noe vakkert eller rom for helsebringende aktivitet eller estetisk nytelse. Her skyves i stedet forråtnelse og forbindelsen mellom død og liv helt frem i oppmerksomheten. Verket, som er lagt til et eget rom i utstillingen, er temperert og lyssatt på en måte som favoriserer livet i komposthaugen.

En perspektivendring, eller forskyvning, der naturen er et sted hvor mennesket ikke er i sentrum, er en viktig øvelse, spesielt når den taktisk tærer på idealiserende forestillinger som i Sutelas verk. Med slike optikkjusteringer kan vi kanskje dyrke frem en solidaritet med liv som krever andre vekstbetingelser enn oss. Også Ingrid Elsa Maria Ogenstedt beveger seg i noe utenformenneskelig, om vi kan kalle det det, i sine skulpturer som portretterer et insektlignende vesen i mosemateriale som forvitrer med tiden, slik alt organisk materiale gjør.