Redaktørens leder, Billedkunst nr. 3 2021.

By og land, hand i hand?

Det er noen tiår siden Arbeiderpartiet brukte plakaten med slagordet «By og land, hand i hand» (1) i valgkampen, men tenkemåten som ligger bak formuleringen, benyttes til stadighet – direkte eller indirekte – av alle politiske fraksjoner.

Også i kunsten formes ordskiftet av denne todelingen: Noen mener distriktene overses eller får for lite stipendmidler. Andre frustreres over hvordan aktører i de store byene styrer agendaen; hva kunsten skal handle om, og hvem som favoriseres når de ulike kunstinstitusjonene skal legge sine programmer. Men det er også tendenser som drar i motsatt retning, som Marius Molvær påpeker i sitt essay i denne utgaven av Billedkunst. Et aspekt som påvirker forholdet mellom by og land, handler om behovet for et sted å jobbe. Med stadig dyrere atelierer i de store byene, og ved hjelp av tilgang til nett, kan man jo i realiteten bo nesten hvor som helst, hevder Moldvær. Essayet, som er en statistisk og kulturhistorisk reise gjennom begrepsparet by/land, skildrer også en mulig fremtid for kunsten der bygda blir mer attraktiv som åsted for både kunstproduksjon og -visning. En posisjon også Sara Kollstrøm Heilevang nærmer seg i sitt bidrag til dette nummeret: «Kan ein leve eit liv som ein tekno-nomadisk kunstnar omringa av fin natur på bygda utan å gå på veggen av festar med gauking av Vassendgutanetekstar som får Tix til å verke som ein altergut?»

Plakat illustrert av Erling Nielsen, utgitt av Tiden forlag i 1977 i anledningen Det Norske Arbeiderpartis 90-årsjubileum. Den er laget etter originalen fra 1933, 49 × 70 cm. Kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Får man bedre mulighet til å utvikle kunst lokalt, vil man rett og slett kunne realisere prosjekter som ikke kunne blitt til i de store byene

Flere artikler i denne utgaven nevner visningsrom som Harpefoss Hotell, som drives av Eivind Slettemeås og Anna Marie Sigmond Gudmundsdottir, og Saksumdal Tempel, i regi av Siri Leira og Tarald Wassvik, som eksempler på initiativer som holder høy kunstnerisk standard og tør å satse på bygda. Man må sikre at utstillingssteder som dette, i hele i vårt langstrakte land får støtte, og legge til rette for at ateliersituasjonen bedres både i byene og distriktene. På den måten kan nye steder skapes, og de eksisterende kan fortsette sin virksomhet. Dessverre er det slik at kommersielle krefter noen ganger skyver til side små, ofte kunstnerdrevne initiativer, og dette er et problem som må håndteres lokalt, men som i større grad også bør løses gjennom overordnede, nasjonale tiltak, som styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), Ruben Steinum, skriver i sin leder.

Uansett hvordan vi ser på saken, vil forholdet mellom sentrum og periferi – eller distriktene og de store byene – sannsynligvis alltid være opphav til uenigheter og ulikheter, og Billedkunst gjør seg ikke noen forhåpninger om å oppheve disse skillene. Likevel vil vi i denne utgaven gjerne skyve litt på hvordan vi tenker by og land ut fra kunstfeltets ståsted; skape noen synsvinkler hvor inngrodde tankemønstre kan mykes opp, og nye blikkretninger kan oppstå. Som Bjørn Hatterud minner oss om: «Svært mye av det vi oppfatter som sentrum og periferi er minst like mye resultat av politikk som av enkeltindividers vilje. Gjennom politiske vedtak og prioriteringer oppstår sentra, og gjennom manglende vilje og vedtak oppstår periferi.» Blir det nok av særegne prosjekter og utstillingssteder, vil kunstens egenart kunne smitte over på stedets øvrige identitet. Lokale utstillingssteder, som dem jeg nevnte ovenfor, kan bidra til stedsutvikling: De vil kunne gjøre småsteder mer attraktive og skape grobunn for et rikere lokalmiljø både menneskelig og økonomisk. Får man bedre mulighet til å utvikle kunst lokalt, vil man rett og slett kunne realisere prosjekter som ikke kunne blitt til i de store byene, eksempelvis Tina Buddebergs Drømmedalen, som kurator Geir Haraldseth skriver om i sin artikkel «16 dager i Norge». Tør også politikerne å satse, vil slike prosjekter kunne skape en tyngde – et sentrum i geografien som kan balle på seg, og som reiser spørsmålet om hva «sentrum» og «periferi» egentlig betyr.

Umiddelbart kan kunsten uansett være noe særegent her og nå, noe som overrasker og beriker lokalt. I sin omtale en utstilling på nevnte Saksumdal Tempel, beskriver Ane Hjort Guttu det hun ser som «en lomme av frihet». Hun runder av med å spørre om utstillingen er «et rom der distinksjonen mellom kunst og ikke-kunst er unødvendig, eller helt nødvendig?» Les mer om alt dette i bladet. Vi trenger i alle fall denne type lommer av frihet, undring og fascinasjon, hvor livets vanlige tralt avbrytes sånn at man får et glimt av noe annet. Ved hjelp av dem kan vi se at forandring og andre måter å betrakte verden på er mulig.

God lesning & god høst!

Noter

  1. Fullt slagord var «Hele folket i arbeide. By og land, hand i hand», illustrert av Erling Nielsen for Det Norske Arbeiderparti i 1933.