Kunstlivet går online som respons på koronaviruset. Hvilke konsekvenser har det hatt så langt, og hva kan det bety på sikt? 04.06.2020 Essay

Nicholas Norton: Parallelt med arbeidet med denne teksten, som opprinnelig skulle handle om nettet som arena for kunstneriske ytringer, har smittevernstiltak lagt store restriksjoner på omgangen man kan ha med andre. Det har skapt en del praktiske utfordringer, men også en prekær økonomisk situasjon for mange i kunst- og kulturfeltet. I denne situasjonen er nettet blitt enda viktigere som nyhetsformidler, kjedsomhetsdreper, arbeidsverktøy og kommunikasjonsplattform enn vanlig. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg at pålegget om sosial distansering skulle fungert uten internett. Bruker du nettet annerledes nå enn for bare noen uker siden?

Vilde M. Horvei: I dag hadde jeg teoriundervisning for studentene mine på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) via videosamtale-tjenesten Zoom (1). Det er omtrent 40 studenter i hver av klassene jeg underviser, som får visuell input i form av PowerPoint-slides. Det er forelesninger, pluss at de oppfordres til å delta i diskusjoner av pensumtekster online. Det som er interessant, er hvordan alle tilpasser seg når vi må, men at fjernarbeidsløsningene som nå benyttes, ikke anses som noe annet enn en nødløsning.

En av studentene mine spurte om det var noen i forelesningsrommet (Zoom) som hadde anledning til å levere en pakke. Jeg meldte meg som en gest for studenten i karantene, men like mye fordi jeg hadde vært alene hjemme for lenge, med kun digitale verktøy som sosialt vindu mot verden. Det er ikke vanskelig å se at fysisk isolasjon har negative konsekvenser for psyken. I et essay som nylig ble publisert i Artforum, gjengir forfatteren og kuratoren Paul B. Preciado en feberdrøm han opplevde mens han var syk og isolert i leiligheten sin i Paris, som gikk på at pandemien var uten ende og at vi alle må holde avstand for alltid (2). I dette scenariet er nettet fattig kost, ifølge Preciado, ingen fullgod erstatning for «kontakt og vitalitet». Snarere fører pandemiens regler om distansering til det han kaller en «dematerialisering av begjæret», med den praktiske konsekvensen at de av oss uten partner strander i ensomhet og nostalgi, mens de i parforhold umulig kan tåle hverandre i lengden.

NN: Det kan virke som Preciado holder fast ved det som blir kalt «digital dualism», ideen om at den fysiske virkeligheten og kroppen er separate fra det «virtuelle» nettet. Det er en tankegang som har vært gjenstand for en del kritikk, men kanskje denne krisen viser at et slikt syn på nettet har noe for seg? Ideen om nettet som adskilt har feste i hvordan enkelte kunstnere tenkte på nettet på 1990-tallet, selv om vinklingen den gangen var emansipatorisk. Den australske kunstnergruppen VNS Matrix (3) – de viktigste eksponentene for bølgen av kunst- og teoriproduksjon som gikk under merkelappen cyberfeminisme (4) – så et utopisk potensial i å kunne skape identiteter i cyberspace, fristilt fra biologisk kjønn og fysiske begrensninger. I dag virker det riktigere å tenke på online-livene våre som uløselig knyttet til den identitet vi bærer på IRL (in real life, red.anm.) Selv i de hjørnene av nettet som assosieres med anonymitet, som det mørke nettet eller anonyme forum som 4chan, kan «virkelige» identiteter avdekkes. Skjermoppløsning, installerte fonter og prosessorens strømforbruk er blant faktorene som benyttes til å skape et unikt fingeravtrykk.

Koronakrisen gjør det ekstra tydelig at online-livene våre er underlagt teknologigigantenes datainnsamling. De mest autoritære smittesporingstiltakene hadde ikke vært mulige om det ikke var for at kroppen genererer data basert på bevegelser og kontakter som gjøres via smarttelefon, GPS-enheter, billetter, ansiktsgjenkjenning og så videre. I Israel er overvåkningssystemene til sikkerhetstjenesten Shin Bet, systemer som opprinnelig var laget for å avdekke terrorplaner, tatt i bruk i smittesporingsarbeidet. Kina har begynt å bruke det sosiale kredittsystemet sitt i det som til nå har vært de mest restriktive, men også mest vellykkede tiltakene mot begrensing av viruset. En noe mildere, frivillig og anonymisert versjon av dette innføres etter alt å dømme i Norge i løpet av de neste ukene i form av en app som innbyggerne allerede nå anmodes om å laste ned når den kommer. Faren er kanskje at unntakstilstanden vil bli den nye normalen, slik Preciados feberdrøm antyder?

VMH: Den norske smittesporingsappen utgir seg i det minste ikke for å være noe annet enn ren overvåkning, i motsetning til flertallet av datainnsamlingsaggregatene, som skjuler seg for forbrukerne. Mye av dataene som samles inn, er også, som du sier, skjult som noe annet. Et av de mest tydelige eksemplene er mobilspill som Ingress, Pokémon GO og Harry Potter: Wizards Unite, hvor spillenes infrastruktur forutsetter at spillernes sporingsdata leses og lagres. I alle disse tilfellene er datainnsamlingen fordekt av spillet. Selv om innhenting av slik data kan virke uskyldig, har vi fryktelig liten kontroll over hvordan en algoritmisk lesning av dataene vi legger igjen, plasserer oss i ulike grupper (kjønn, legning, alder og så videre). Det er nærliggende å tenke at avanserte digitale analyseverktøy, som kan avgjøre hvorvidt du innvilges huslån og sosiale stønader, blir enda mer utbredt – hvilket følgelig kan få store konsekvenser.

Et annet mulig resultat er at man bygger et internasjonalt utbredt arbeidsmarked fra modellen til Amazon Mechanical Turks (MTurk) (5), som er en plattform for «crowdsourcing», hvor bedrifter kan legge ut oppgaver de ønsker å få gjennomført. Hvem som helst kan registrere seg som «MTurker» og ta oppdrag, men markedsprisen er oftest bare noen få cent per oppdrag. I tillegg kan oppdragsgivere erklære arbeidet ufullstendig og nekte å betale. Dette er det flere kunstnere som har problematisert, blant andre Agnieszka Kurant i serien Assembly Line (2017). Kurant la ut en oppgave på MTurk hvor hun forespurte «selfier» fra MTurkene. Tusenvis av selvportretter ble dernest algoritmisk blandet sammen til en tredimensjonal form og 3D-printet (6). Inntektene fra salget av disse kollektive portrettene ble videre distribuert tilbake til oppdragstagerne – en heller sympatisk handling i motsetning til den utnyttelsen av arbeidskraft slike plattformer tross alt legger opp til. Hvis pandemien foregår lenge nok, vil nok flere oppleve at slike prekære plattformer kan bli viktigere for ekstra inntekt, men jeg tror vel ikke den preciadoske fremtidsvisjonen kommer til å stadfeste seg i den utstrekningen feberhallusinasjonen legger opp til. Derimot er overvåkningsscenariet allerede et faktum – uavhengig av om det finnes en norsk sporingsapp for virussmitte, vet Google allerede hvor jeg er og hvem jeg er sammen med til enhver tid.

NN: Enig i at evigvarende isolasjon ikke er så sannsynlig – det ville vært katastrofalt på mange flere områder enn det sosiale. Jeg tenker på feberdrømmen i teksten til Preciado som et godt bilde på de depresjonssymptomene mange vil oppleve dersom sosial distansering vedvarer. Snur man på det, kan man tenke at formidlingen av oss selv via sosiale medier mister noe av sin kommunikative og identitetsbyggende effekt, nettopp fordi praksisen med å dele, snappe og chatte avhenger av et ønske om å kunne fortelle, om at man går ut, treffer andre og deltar i kulturarrangementer eller andre fellesaktiviteter. Sagt enkelt er det begrenset hvor mange memer (7) om sosial distansering man kan dele, eller hvor mange bilder av katten min andre er interessert i å se. Ingen av delene forteller hvem jeg ønsker å være eller hvem jeg er i relasjon til andre.

Innledningsvis i utvekslingen vår beskrev du undervisning via Zoom som et pragmatisk tiltak, for å hindre at all undervisning stopper opp. En lignende pragmatisme preger kunstinstitusjonene, hvor spesielt de større museene har kastet seg rundt for å flytte formidlingsarbeidet sitt online. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg at kunstinstitusjonens digitale fremstøt vil vedvare. Til det er feltets legitimitet for avhengig av hypersosialiteten som skapes av eventene rundt utstillingen: åpningen, kunstnersamtalen, seminaret, performancen, det sosiale rundt med samtaler og møter og så videre. At produksjonen av eventer knyttet til utstillinger har blitt vel så viktig som kunsten, er en utvikling drevet av sosiale medier, som samtidig har blitt det viktigste verktøyet når kulturinstitusjoner forsøker å definere sin egen identitet. Denne krisen fremhever det gjensidige avhengighetsforholdet mellom utstillinger og institusjonenes «liv» i sosiale medier; begge stanser opp når det ikke er noe nytt å dele, utover tilbakeblikk fra arkivet.

VMH: Konstant online-tilstedeværelse har ringvirkninger for de aller fleste samfunnsområder, også kunstfeltet, selvsagt. Foruten omfavnelsen av «eventproduksjon» som du nevner, er også det implisitte behovet for å «se alt» en konsekvens av internasjonalisering og digitalisering – en umulighet, åpenbart, men som medfører at kunstfeltets mange aktører stadig er på reisefot. Hvilket igjen vitner om høy grad av klima-ignorering (ikke til å forveksle med ignoranse, ettersom vi alle er klar over klimakrisen, men reiser mot bedre vitende). Kan man komme unna de store samlingene, eller vil det være kunstfeltets endelikt? Jeg er overbevist om at hvis man vil, så kan man finne andre, mer klimavennlige strukturelle løsninger.

NN: Spørsmålet er om den estetiske erfaringen forsimples eller rett og slett uteblir dersom mer av den kunsten som ikke i utgangspunktet er laget for nettlesere, skal vises online. En del av forsøkene på digital utstillingsvirksomhet frembrakt av koronavirus-situasjonen sliter med å gi oss gode verksopplevelser. Kontekst og det diskursive rundt kunsten blir fort det man står igjen med.

Likevel tror jeg at man kan ha interessante, uformelle samtaler om kunst via Zoom eller andre direkteoversendte strømmetjenester. Min erfaring så langt er at slike sammenkomster har andre kvaliteter enn et stivbent seminar eller en tradisjonell kunstnersamtale. Men faren er uansett at kunsten i seg selv forsvinner ut av syne. I dette ligger det en parallell til den nevnte tendensen til å vekte produksjonen og dokumentasjon av «eventer» som kan arkiveres, strømmes og deles i etterkant, slik at innholdet i utstillingen og kunstverkene blir sekundært i forhold til eventene. I Norge er denne tendensen tydeligst i Munchmuseet og Astrup Fearnley Museets klubbkveld-aktige arrangementer, som det er lett å tenke at hovedsakelig handler om besøkstall, heller enn å tilføye utstillingene en ekstra dimensjon eller flere perspektiver.

VMH: Jeg er ikke overbevist om at kunsten lider noen videre nød av at man med utgangspunkt i en utstilling eller kunstverk problematiserer dens tematikk videre – uansett om det er «stivbeinte seminar» eller uformelle Zoom-samtaler. Men jeg tenker at kunstfeltet har mulighet til å tenke radikalt nytt hva gjelder digitale løsninger, kanskje spesielt formidlingen av stående utstillinger. Ettersom det ikke er mulig å få med seg alle utstillinger og eventer, og det ei heller er spesielt klimavennlig å forflytte seg over halve jordkloden til enhver tid, blir den digitale formidlingen desto viktigere. Slik sett er det interessant å se hvordan de ulike kunstinstitusjonene løser dette når de nå først må, selv om de fleste løsningene benyttet, stort sett ser ut som forventet med tanke på tidspresset. Pace Gallerys visning av Saul Steinbergs «Imagined Interiors» og Nasjonalmuseets Wilhelm von Hanno-utstilling låner formen til artikler, men isper dem større grad av visuelle virkemidler. Begge utstillingene er derimot enkelt oversatt til denne visningsformen siden de i utgangspunktet er papirbaserte. Andre produserer direkteoverførte omvisninger og samtaler mellom ulike aktører med medfølgende Q&A. Felles for de aller fleste er at digitale formidlingsløsninger ikke har vært spesielt i fokus tidligere, da er det enklere å lage digitale varianter av allerede eksisterende aktivitet fremfor å tenke helt nytt. Digitale formidlingsløsninger kan selvsagt også inkludere videodokumentasjon eller 3D-modeller av utstillingens innhold, men det er heller tvilsomt at kunstfeltet behøver å ha som mål å bli nettkunstens 2.0 eller produsenter i virtuelle verdener som Second Life eller VRChat – selv om flere kunstnere også har laget kunst tilpasset slike fora. Uavhengig av pandemitiltakenes tidsutstrekning burde samtlige institusjoner, store som små, bruke tiden på å eksperimentere med disse formatene for senere aktivitet. Det er usannsynlig at digital formidling vil forhindre besøk, om noe kan de heller bidra til å gjøre dem mer interessante.