Kriser besvares gjerne med to tilstander: håp eller håpløshet. Hvor sterk tilstanden er, vil naturligvis variere enormt, men forskjellen er der, uansett hvor mikroskopisk den måtte være. Det som kjennetegner både håpet og håpløsheten – om enn med ulikt fortegn – er den sterke relasjonen til fremtiden. Kan vi tenke oss en vei videre – eller ikke? Er det noe vi kan gjøre, eller har vi resignert? Dette er spørsmålene som avklarer hvor vi er på skalaen. Er det en spire til håp: vern om den.
Akkurat håpet er en skjør vekst, er det lett å tenke, spesielt når den ikke er i forbindelse med handling, og da særlig praktiske løsninger som kan lede ut av krisen. Men vi kan håpe selv om ingen løsning er i sikte. Kan vi snakke sant, og kan vi verne om liv, bør vi være nettopp sannhetsfortellere, for å bruke et begrep lansert av kunstner og aktivist Jannik Abel som nylig hadde en utstilling på Kunstnernes Hus, og som omtales i Billedkunst (utgave 2 i 2025).
Håp kan altså komme til syne i mange former. Jeg vil gjerne slå et slag for dets spede og innledende utgaver, og fordi håp som regel kommer til syne som slike begynnelsesvekster. Det mest grunnleggende planet av spiren er i evnen til å si nei, til å si at dette aksepterer jeg ikke. Da skiller man seg fra den duknakkede resignasjonen. Det er ved å si nei det skapes et rom hvor broer kan bygges mellom krise og løsning. «Å gjøre noe konstruktivt kan derfor hjelpe med følelsene av sorg og handlingslammelse, om det så bare er å henge opp en liten plakat», som Tiril Sofie Erdal skriver i artikkelen om plakatkunst som antikrigsaktivisme i Gaza (og ellers i verden).
Flere av tekstene i denne utgaven av Billedkunst søker ut slike ansatser til håp. Marius Moldvær skriver om tegneren Tom of Finland og gleden av å omfavne ens egne skeive identitet. Mens Olav Christopher Jenssen, i en samtale med Silje Rønneberg Hogstad, forteller at han bare fortsatte med kunsten, selv om han nesten har mistet synet.
Noen ganger må vi også ned i arkivet for å finne veien videre, som Halvor Haugen & Nina Mauno Schønsby har gjort i «Lesesirkel»: De tar for seg bøker som graver frem sporene til noe nytt i det som har vært. Sofia Ciel kartlegger hvilke utfordringer kunstnere møter i det norske arbeidsmarkedet. Mer lokalt, viser Beate Petersen hvordan Kunstnerfellesskapet Aggregat i Ålesund klarer å jobbe videre til tross for motstand.
Dette er bare noen få av mange eksempler på nye begynnelser og håp. Kunsten og livet fortsetter.
Hva gjelder innhold har «Fem favoritter» tatt tidlig sommerferie, men ellers er de vanlige spaltistene på plass også i dette nummeret. Denne gangen kan vi by på en lansering i Drammen, hvor vi diskuterer fremtiden til Strømsø Atelierfellesskap.
God sommer og god lesning!