Jubileumsutstilling viser muskler. Tekst av Frida Forsgren.

Vanna Bowles, Snakes, Ropes and Stag Beetles (2016; tegning og skulptur på bord, 74 x 200 x 80 cm), Sheet Scene IV (2016; blyanttegning, 64 x 50 cm), Untitled Ivy Drawing (2019; blyanttegning, 16 x 20 cm), Scenario (2017; blyanttegning, 180 x 150 cm) og Cocteau’s Horse (2017; skulptur i papirmaché, 40 x 100 x 30 cm). Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.

Siden oppstarten av Bomuldsfabriken Kunsthall har nesten 300 utstillinger funnet sted i det gamle lokalet i utkanten av Arendal sentrum. «26 kunstnere – 26 år» viser både nye og eldre arbeider av kunstnere som har stilt ut her i denne perioden, i et mangfold av visuelle uttrykk, materialer og teknikker. Verkene spenner altså fra 1980-tallet til i dag, men med hovedvekt på de siste 10 årene. Så samtidig som dette er en jubileumsutstilling, er det en anledning til å se tendenser i kunstlivet fra de siste tiårene. At dette er et 26-årsjubileum snarere enn en 25-årsfeiring, reflekterer Bomuldsfabrikens litt fandenivoldske holdning: De går sine egne veier.

Espen Dietrichson, fra venstre: Arches and Distances #4 (2019), tempera på papir, 66 x 99 cm; Segment of Segment, Opened from Open #2 (2018), bronse, valnøtt og marmor, 170 x 35 x 31 cm; Hard Edges, Cloudy Cities #4 (2018), silketrykk på akvarellpapir, 113 x 153 cm; Resonance from a hidden Surface #2 (2019), bronse og sort granitt, 70 x 70 x 30 cm. Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.

Kompromissløs estetisk linje

Bomuldsfabriken Kunsthall og kurator Harald Solberg er kjent for å kjøre en kompromissløs estetisk linje. Utstillingene er montert stringent i de hvite, klassiske salene. Verkene har ikke billedtekster eller assosiative sitater på veggene. Utstillingene følger sjelden en historisk tidslinje eller et narrativ, og de har sjelden en bestemt agenda. Denne strategien gjør at utstillingene gir rom for kontemplasjon rundt kunstverkene, og man opplever dem i tett dialog med arkitekturen i rommene, og med hverandre. Denne utstillingen er intet unntak. Og det er nettopp i dialogen mellom verkene at magien oppstår. Se bare på den sikre monteringen av Signe Solbergs Clamber Scramble Crawl (2020). Den snor seg elegant oppover veggen som om den ikke kunne stått noe annet sted: På denne hvite flaten er verket en perfekt realisert form.

Signe Solberg, Clamber Scramble Crawl (2020). Patinert kobber. På sidene: malerier av Steinar Elstrøm. Foto: Alf Georg Dannevig. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.
John Raustein, Svarthålå (bølger om natten) (2018–2020). Skulptur i tekstil, treverk, vatt og metall, 300 x 350 x 50 cm. Gunnar Torvund, skulptur uten tittel. Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.

Sammenstilling som motsats

I sal A settes verk av Torbjørn Kvasbø, Kari Dyrdal og Hanne Heuch, sammen med Thomas Hestvold og Håkon Bleken. Kvasbø og Dyrdal, som også stilte ut sammen på vandreutstillingen «KREFTER» (1), får her også selskap av Hanne Heuchs rene porselensskulpturer. Form I–V (2019) er montert etter hverandre på et langt bord som taktfaste repetisjoner. Men de små variasjonene i glasur og struktur danner spenninger som bryter med forventningene vi har til den sirkulære formen: Den er ikke perfekt. Dialogen som oppstår mellom det glatte porselenet og den grove leira til de sammensunkne rørene til Kvasbø, fungerer godt. Og med Kari Dyrdals skimrende tekstil Vegg – Vågsallmenningen 12 I (2019) på hele fondveggen illustrerer de spennet i kunsthåndverkets materialitet. Mot den taktile leira og det bearbeidede porselenet får Dyrdals digitale tekstil et unaturlig og kunstig preg, som om naturen var frosset og stilisert.

På motsatt side av rommet finner vi en lignende sammenstilling: Thomas Hestvolds geometriske bølgemaleri Bølgen IV (2018) står i stor kontrast til de intense penselstrøkene i Håkon Blekens Triptyk over elskovskampen II (2019). Der Hestvold har stilisert bølgene til buktende linjer på finerplaten, lar Bleken følelsene ta over med skrikende farger og ekspressive gester. Bleken holder fast i tradisjonen fra det heftige 80-tallsmaleriet, mens Hestvold knytter an til et arkitektonisk samtidsuttrykk.

Også i sal B oppstår det samtaler på tvers av materialer og formspråk. Metallet i de sylskarpe, skjærende skøytemeiene i Jon Gundersens monumentale Sylinder (1999), fremstår kalde og kliniske mot Marit Tingleffs glaserte, fargesterke steingodsarbeider. Tingleff maler på steingodset, og sporene av energi og liv trer desto sterkere frem der de står mot Gundersens metallarbeid. En lignende dynamikk oppstår også mellom verk av Espen Dietrichson og Hilmar Fredriksen. Hilmar Fredriksens Fra kartoteket (1985–2020) er montert i en stor veggkollasj. De arkitektoniske og geometriske formene er frie, lekne og fargesterke, der Dietrichsons arbeider blir stringente og kalkulerte. I silketrykket Hard Edges, Cloudy Cities #4 (2019) dekonstrueres en bygning slik at enkeltdelene svever fritt i rommet uten forankring.

Jon Gundersen, Sylinder (1999). Stålrelieff av skøyteblader. Lån fra Sørlandets Kunstmuseum (SKMU). Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.
Marit Tingleff, Ornamental dobbel, blå (2019), leirgods, underglasurfarge, hvit og transparent glasur, resirkulert glass, 86,5 x 120 x 20,5 cm; Ornamental dobbel, grønn (2019), leirgods, transparent glasur, resirkulert glass, 89 x 187 x 20,5 cm; Dobbelt svart/hvit på tre ben (2012); Dobbel rød, hvit, gyllen på tre ben (2012). Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.
Utstillingene følger sjelden en historisk tidslinje eller et narrativ, og de har sjelden en bestemt agenda. Denne strategien gjør at utstillingene gir rom for kontemplasjon rundt kunstverkene, og man opplever dem i tett dialog med arkitekturen i rommene, og med hverandre.
Hilmar Fredriksen, Fra kartoteket (1985–2020). Gouache på papp, hver del 30 x 40 cm. Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.

Vanitaslandskap (2)

I andre sammenstillinger fungerer de visuelle dialogene forsterkende. I sal E vises Leonard Rickhards Helikopter letter ved daggry etter våkenatt (2013–2014) der kontaktløse mennesker utfører mekaniske handlinger, alt i et unaturlig lys. Gunnar Torvunds skulpturer fremkaller en lignende uggen stemning: Det sorte flyet, modellbåten og mannen som ligger med et avkappet hode inni et hus, kunne like gjerne bebodd Rickhards karakteristiske univers.

John Rausteins tekstil Svarthålå (bølger om natten) (2018–2020) bidrar til en tung, fortettet stemning i rommet. Som pådrivere i uhyggen kan vi legge på Bente Louise Aas’ serie med mennesketomme landskaper og Espen Tveits fotografier. Aas miniatyrmalerier laget med olje på plate med titler som Utkant (2012), Øde trakter (2012) og Utenfor byen (2007) får det til å gyse kaldt nedover ryggen, mens Tveits fotografier Svev (2013–2014) av nedlagte hoppbakker fungerer som moderne vanitaslandskap. Disse motivene får en ekstra dimensjon av at jeg ser dem i et stengt museum i korona-krisen der lekeplassene, sportsarenaene og gatene utenfor kunsthallen ligger øde og forlatte. Dystopiske landskaper er noe man vanligvis forbinder med fiksjonens iscenesettelser i litteraturen, film, foto og annen kunst. Men det å erfare at den dystopiske kunsten speiler den faktiske erfarte dystopiske virkeligheten utenfor galleriet, oppleves sterkt.

Torbjørn Kvasbø, Rørskulptur (2019). Terrakotta, hvit og svart leire, uglasert, ulike brenninger. Høyde ca. 120 cm. Bak: Håkon Bleken, Triptyk over elskovskampen II (a. Kjærlighet II; b. Likegyldighet II; c. Hat II) (2019). Olje på lerret. Til høyre: Thomas Hestvold, Bølgen IV, stor (2018). Olje og akryl på kryssfiner, 322 x 224 cm. Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.
Hanne Heuch, Form I–V (2019). Porselen. Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.

Surrealistisk avslutning

Utstillingen bærer preg av balanserte og kontrollerte verk. Men det finnes litt humor her også. Det er for eksempel deilig å bla gjennom Kurt Johannessens bøker Øvingar (1994), Fotboll med meir (2005), Shine (2006), Galaksesamlinga (2007), Om sjokoladekake (2018) samt Og steinen og treet og (2018). Setninger som «Spis erter og tenk på prinsesser» popper ut av boksidene og skaper et underfundig filter mellom virkeligheten og leseren. En lignende surrealistisk og absurd sammenstilling finner vi i Steinar Elstrøms gouacher. Her henger en sag i et stilisert tre, og et antikt tempel balanserer på et stilleben med en avkappet hammer. Disse motivene kan minne om tomheten i Giorgio de Chiricos metafysiske malerier fra 1920-tallet, og klinger sterkt med nevnte Leonard Rickhard og Gunnar Torvunds verk. Den foruroligende stemningen i de siste salene forsterkes med Vanna Bowles installasjon Cocteau’s Horse (2017), der hodet til en sort pappmasjéhest dingler løsrevet fra taket.

Utstillingen oppleves samtidig som kompakt og intens, kanskje særlig fordi betrakteren – som nevnt innledningsvis – ikke styres i en spesiell retning tematisk via tekster eller føringer i en katalog. Vi må oppleve verkene og selv skape mening. Skal jeg peke på noen tendenser i denne utstillingen (og i kunstlivet de siste 20 årene), er det en stemning av uhygge, uro og av surrealisme i mange av verkene. Samtidig er det arkitektoniske og senmodernistiske billedspråket klart til stede som en motstemme til det høyst levende materielle kunsthåndverket. Utstillingen viser at Bomuldsfabriken er en tydelig stemme i norsk kunstliv – som kunsthall trenger de ikke primært å tenke på samlings- og forskningsoppgaver; de kan stille ut og formidle verk de mener det er verdt å vise frem. Denne friheten gjør utstillingen til en særpreget og personlig opplevelse, man fornemmer at man følger en visjon, snarere enn et styreprogram eller en plikt. En kompromissløs estetisk visjon.

Steinar Elstrøm, Tom-Tit (74 x 95 cm), Hyperboreisk (74 x 103 cm), U.t. (73 x 102 cm), 88 (75 x 104 cm), Regalskipet ‘Kronan’ reaktivert (73 x 104 cm). Alle 2013, gouache eller tempera og olje på syrefri kartong. Foto: Dannevig Foto. Gjengitt med tillatelse fra Bomuldsfabriken Kunsthall.
Espen Tveit, Svev – Hovseter hoppbakke, Oslo (2013). Giclée print, 60,0 x 74,5 cm.
  1.  «KREFTER» med Dyrdal, Kvasbø og Tingleff ble vist på KODE i Bergen 10. mai–15. september 2019, og på Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) 12. oktober 2019–26. januar 2020. Utstillingen var et samarbeid med Musée national de céramique de Sèvres og Norwegian Crafts.
  2. Vanitas er en type motiver som var vanlig i barokken, men fortsatt finnes. Formålet er å minne betrakteren om døden eller alle tings forgjengelighet. Sentrale elementer i disse motivene, som ofte bestod av ting plassert utover en bordflate, er dødninghoder og timeglass.