Inghild Karlsen (f. 1952) er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, avdeling for tekstil (Oslo 1974), Statens lærerhøgskole i forming, billedvev (Oslo 1975), Vestlandets Kunstakademi (Bergen 1981) og Konsthögskolan i Stockholm, avdeling for skulptur (1982). Hun bor og arbeider i Tromsø (Troms og Finnmark) og Oslo (Oslo). Karlsens kunstneriske praksis er multimedial, utforskende og mangeartet. Hun arbeider innen en rekke medier, inkludert installasjon, tekstil, skulptur, foto, performance og scenografi.
Utforskningen av nye materialer og teknikker av vært gjennomgående for Karlsens praksis. Ull-filt, et materiale med tydelig kulturhistorisk forankring i Nord-Norge, fikk en særlig betydningsfull rolle i kunstnerskapet hennes, blant annet gjennom verkene Fugleskremsler (1983) og Namadis (1988). Karlsen, som selv er født og oppvokst i Tromsø, uttrykker en sterk tilknytning til det nordnorske kulturmiljøet og en stor del av kunstnerskapet knytter seg til nordområdene og den nordnorske landsdelen spesielt. Gjennom valg av tematikk, materialer og motiver tar hun tak i kunstens kontekstuelle og lokale forutsetninger. En problematisering av forholdet mellom mennesket og natur, kultur og natur, samt lys og mørke, er ofte til stede i verkene hennes. Et forgjengelig og prosessorientert uttrykk er også karakteristisk for Karlsens praksis. Hun var tidlig ute med å ta i bruk video og performance, og har strukket arbeidet sitt ut på tvers av faglige skillelinjer. Særlig har hun vist engasjement i scenekunstfeltet, som scenograf og performancekunstner. På 1980-tallet samarbeidet hun med dramatiker Cecilie Løveid og grunnleggerne av en den betydningsfulle performancegruppen Hotel Pro Forma, danske Kirsten Delholm og Willie Flindt.
Gjennombruddet for Karlsen kom i 1979, da hun debuterte med separatutstilling på UKS og stilte ut sine nå karakteristiske fugleskremsler. Sammen med dem viste hun også andre objekter i filt som på ulike måter kunne knyttes til Nordnorsk kulturhistorie; en rad tørrfisk på en snor, tovede votter på en fiskekasse og fuglefigurer. Utstillingen satte vern av havområder og kystkultur i søkelyset. Siden den gang har hun hatt en rekke separatutstillinger, blant annet ved Nordnorsk Kunstnersenter (Svolvær 2020), Barents Spektakel (Kirkenes 2020), Galleri Christinegaard (Bergen 2016), Kunstbanken Hedmark Kunstsenter (Hamar 2012), Lillehammer Kunstmuseum (Lillehammer 2003) og Henie Onstad Kunstsenter (Høvik 1991, 1980). I tillegg har hun deltatt på en rekke gruppeutstillinger, sist ved Henie Onstad Kunstsenter (Høvik 2020) og Museet for Samtidskunst (Oslo 2016).
I 1984 fikk Karlsen atelierstipend ved PS1 i New York, som første norske kunstner etter at de opprettet juryordning. I 1988 hadde hun atelierstipend ved Cité i Paris, og fra 1995-1996 ble hun tildelt atelierstipend ved Bethanien i Berlin. I 1994 representerte hun Norge under kunstbiennalen i Sao Paulo og i 1999 var hun festspillutstiller i Bergen. Karlsens arbeider er innkjøpt av en rekke offentlige og private samlinger, blant annet Nasjonalmuseet, Norsk Kulturråd, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Henie Onstad Kunstsenter og Nordnorsk Kunstmuseum.
Komiteens begrunnelse
Gjennom flere tiår har Inghild Karlsen bidratt til et mer åpent og utforskende kunstfelt. Hun har blitt fremhevet som en representant for nye tendenser innen norsk kunst siden 1980-tallet, da hun var tidlig ute med å utforske installasjon og utradisjonelle materialteknikker, i tillegg til video som selvstendig kunstuttrykk. Hun jobbet i starten av karrieren med tekstilkunst, men markerte sitt kunstnerskap på 1970- og 1980-tallet med skulpturer i ull-filt, performance og installasjoner hvor materialer og gjenstander som dyreskjelett, hvalbein, ull og fiskeredskaper fremsto som bærende elementer. Mediene hun tok i bruk, har gått fra å være marginale den gang, til å stå sentralt i nåtidens kunst.
Komiteen ser et særdeles solid og langt kunstnerskap, som fortsatt er aktivt og i utvikling. Karlsen har i en rekke av sine arbeider tatt utgangspunkt i konkret kulturhistorie, landskap og levesett i nordlige områder. I hennes dynamiske og utforskende kunstpraksis har et særegent vokabular vokst frem, vel så inspirert av lokal kultur og tradisjon, som av den europeiske kunsthistorien. Karlsen har gjennom sitt arbeid gitt nordnorsk kultur et kunstnerisk språk. I kunstnerskapet ser komiteen en utforskning og en kritisk refleksjon knyttet til de kreftene som har bidratt til å forme kulturen og den mangfoldige landsdelen Nord-Norge er. Søker man en dypere forståelsen av de lokale forholdene i et samfunn, er det vanskelig å komme utenom politiske problemstillinger. Selv om Karlsens arbeider til tider har blitt lest som politiske budskap, har kunsten hennes aldri tatt form som entydige debattinnlegg. Snarere ser vi en kunstnerisk bearbeidelse av virkeligheten, som på en konseptuell og interessant måte, evner å sette søkelys på lokale forhold og levevilkår. Ved å løfte frem det stedegne, lykkes Karlsen samtidig i å synliggjøre allmenne spørsmål og tematikker på tvers av geografi, kultur og fagfelt. Dette universelle blikket, som er gjennomgående i kunstnerskapet, bidrar til å gi Karlsens arbeider en stadig aktualitet.
Karlsen har gjennom hele sitt kunstnerskap utfordret premissene for møtet mellom kunst og betrakter – det være seg i white cube, på en holme i havgapet eller i teaterets black box. Komiteen verdsetter hennes vilje og evne til tverrfaglige samarbeid, hvor hun har bidratt til å skape nye, faglig møtepunkter og uttrykk på tvers av grenseoppganger i og utenfor det visuelle kunstfeltet – ofte på tvers av tidens ideal for kunstnerisk praksis. Karlsens pågående utforskning av det visuelle språket med performance og teaterscenen som plattform er et eksempel på dette. Komiteen setter særlig pris på hvordan hun resirkulerer sitt eget materiale og lar eldre verk ta plass i nye konstellasjoner, hvor nye betydningslag og sammenhenger kan oppstå. Gjennom sin praksis og sitt særegne blikk på verden, inviterer Karlsen oss til refleksjon rundt bærekraft og livsbetingelser.