Til: Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Det vises til rapport fra ekspertutvalget som har vurdert nye oppgaver til fylkeskommunene, og NBK ønsker å komme med følgende innspill til ekspertutvalgets rapport:
Behov for en nasjonal kunst og kulturpolitikk
Et mangfold av frie kunstneriske ytringer som kan utfordre, kommentere og analysere vår samtid, er nødvendig for et velfungerende demokrati. For å sikre dette, trenger vi en norsk kulturpolitikk som klarer å kombinere en sterk offentlig finansiering med en høy grad av kunstnerisk frihet. Og vi trenger tildelingssystemer/virkemidler med sterke barrierer mot politisk innblanding. Det er derfor viktig å påpeke at en regionalisering av kulturpolitiske virkemidler kan føre til at det nasjonale ansvaret smuldrer opp. Kunstpolitikken må utformes fra kunst- og kulturfeltets virke og behov, og ikke andre politiske hensyn.
Vi er avhengige av en kunstnerpolitikk som fører til bærekraftig kunstnerisk virke. Innen det visuelle feltet er det mange små og spesialiserte støtteordninger og virkemidler, og det er derfor svært viktig at de ulike virkemidler ses under ett – være seg innkjøpspolitikk, arrangør- og festivalstøtte eller støtte til kunsthaller.
Rapporten bygger på en utdatert forståelse av sentrum og periferi, og utøver liten følsomhet for den frie kunstens samfunnsrolle. Ekspertutvalget står i fare for å regionalisere bort muligheten for å synliggjøre norsk kunst og kulturlivs kvaliteter. Den fremstiller reformen som en ren fordelingspolitikk, der kulturen skal underlegges andre behovshensyn enn sin egen. Da sitter vi igjen med et instrumentelt kunst- og kultursyn som setter oss langt tilbake i tid.
Kulturrådets rolle
Kulturrådet har en sentral rolle i å forvalte og bidra til utvikling av kunsten og kunstnerne rolle. En oppstykking og splitting av små, men kompetente fagmiljøer vil ikke heve kvaliteten, og en kan også se for seg at en oppsplitting vil bli mer kostnadskrevende enn dagens struktur.
På det praktiske plan vil det også kunne bli enda mer uoversiktlig for kunstneren som skal søke støtte- med flere organer og regionale komiteer. Og skal kunstneren søke med base i der en bor eller der en ønsker/skal stille ut kunsten?
Kulturrådet og Kulturfondet må forbli på nasjonalt (statlig) nivå for å sikre at armlengdes avstand prinsippet opprettholdes, og for å sikre små og spesialisert fagmiljøer. Kunst kan ikke vurderes etter regionale eller geografiske kriterier.
Styrke prinsippet om armlengdes avstand mellom finansiering og kunstproduksjon
Norsk kulturpolitikk har vært en suksess fordi vi har klart å kombinere en sterk offentlig finansiering med en høy grad av kunstnerisk frihet. Dette har sin årsak i at man har laget tildelingssystemer med sterke barrierer mot politisk innblanding, samt en klar politisk formulering om at det er kunstnerisk kvalitet som skal være utslagsgivende for tildeling av statlig støtte.
Troverdige vurderinger av faglig kvalitet er det fagfolk som gjør best. Det har derfor vært avgjørende for legitimiteten til de statlige støtteordningene at de fordeles av fagfeller og at disse i størst mulig grad oppnevnes demokratisk av fagfeller. Viktigheten av å opprettholde og styrke prinsippet om armlengdes avstand kan ikke understrekes nok – både for å sikre at samfunnet får den grenseoverskridende og kritiske kunsten det behøver, og for å sikre at de individuelle kunstnerskapene som mottar statlig finansiering fortsetter å ha kredibilitet som uavhengige stemmer i samfunnet.
Styrking av Norsk Kulturfond
Bevilgninger til fondet i form av midler til prosjektstøtte og utstillingsstipend trenger en generell styrkning. Ordningene er særlig viktige for å få utstillinger av høy kvalitet over hele landet. Mange av de mindre og mellomstore visningsstedene landet rundt som bidrar til mangfold nyskapning og sterke kunstfaglige miljøer, er særlig avhengige av midler fra Kulturfondet. Det er vesentlig at fondets midler ikke splittes opp i mindre regionale fond (eller andre tildelingsmyndigheter).
Det er mange små og spesialiserte støtteordninger som i dag er fundert på fagfellevurdering, og som fortsatt trenger nasjonal oppfølging og kvalitetsvurderinger.
Norsk kulturfond (kap. 320, post 55) må ikke splittes opp i en nasjonal versus regional dimensjon. Kunsthaller og enkelte større kunstforeninger er eksempler på “lokale” aktører som i dag også får nasjonal støtte basert på kunstfaglige vurderinger og nasjonalt nivå.
Kulturdepartementets bevilgning til tiltak på kap. 328, post 78
Forslaget i rapporten går ut på at flertallet av tiltakene på kap 328, post 78 overføres til fylkeskommunene, med den begrunnelse at de fleste har et regionalt nedslagsfelt. Denne posten inneholder blant annet Kunstnernes Hus, Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen og Office for Contemporary Art Norway (OCA) og Norske Kunsthåndverkeres datterselskap Norwegian Crafts (NC). Disse institusjonene og tiltakene har et klart et nasjonalt oppdrag.
Høstutstillingen og stipend
Høstutstillingen fyller et nasjonalt behov og vises til et bredt publikum. Den når ut til mange, og har ca 20–25 000 besøkende hvert år. Høstutstillingen har over 100 års historie og tradisjon og er en unik nasjonalskatt. Høstutstillingen har i snitt 2000 søkere fra hele landet hvert år, og en nasjonal jury bestående av kunstnere velger ut i underkant av 200 verk som blir vist i utstillingen. Bevilgningen dekker også den administrative delen av SKS stipendbehandling, samt kostnadene knyttet til fagkomiteen som vurderer stipendsøknadene.
Vi savner at utvalgets rapport i større grad synliggjør ulikhetene mellom tiltakene på post 78. Dette mener vi må analyseres grundig i den kommende kulturmeldingen, og tiltak som har en nasjonal funksjon, må fortsatt ha plass på det nasjonale kulturbudsjettet.
Spillemidler/Den kulturelle skolesekken (DKS) og Kulturtanken
Det er viktig at det opprettholdes et nasjonalt organ som kan bidra til utvikling av innholdsproduksjon i den kulturelle skolesekken. I følge Visuell kunst i tall, ser vi at antall DKS produksjoner av visuell kunst har gått ned. Den visuelle kunsten og kunstneren har ikke tilgang til et stort produksjonsapparat, og er avhengig av at DKS kan tilby utviklings- og produksjonsmidler, slik at også visuell kunst får sin rettmessige plass i sekken. Dette er bekymringsfullt. Dersom DKS midlene overføres til fylkeskommunene, er det uklart hva Kulturtanken skal ha av oppgaver.
Behov for en nasjonal innkjøpspolitikk for billedkunst
Offentlige innkjøp av billedkunst bør ses i en helhet. Innkjøpsordningene må styrkes – ikke svekkes, eller splittes opp. I forbindelse med Kulturmeldingen skal innkjøpsordningen for billedkunst utredes. På bakgrunn av de erfaringer som er gjort med dagens regionaliserte innkjøpsordning, der vi ser at innkjøpsbudsjettene har blitt redusert år for år og at det mangler en helhetlig oversikt om hva det samles på av både eldre- og samtidskunst i museer og samlinger i hele landet, ser vi et klart behov for en nasjonal innkjøpspolitikk.
Forvaltningsnivåene
Dagens tredelte finansieringsmodell har flere fordeler enn ulemper, og må bygges videre på. Overflytting av eksisterende tilskuddsmidler fra statlig til regional forvaltning fører ikke nødvendigvis til et bedre kunst- og kulturtilbud for brukerne. Det kan ikke overlates til regionene å selv vurdere hva som er viktig og vi mener det derfor avgjørende med en statlig kulturpolitikk der det nasjonale ansvaret ikke kun innebærer «hovedstadsoppgaver».