Kopivederlag

Gjennom opphavsrettslovgivningen har opphavsmenn enerett til eksemplarfremstilling. Da skolene på 70-tallet begynte å kopiere sider fra lærebøker i stor stil, var det tidlig klart at denne yrkesmessige kopiering var ulovlig. Samtidig var det ikke praktisk mulig å kreve at brukere av kopimaskinene måtte spørre opphavsmannens tillatelse hver gang de kopierte en opphavsrettslig vernet bokside.

Spørsmålet ble behandlet i Kunstnermeldinga. I meldinga pekte departementet på at «fotokopieringsproblemet berører en rekke forskjellige litterære, vitenskapelige og kunstneriske verk, herunder musikkverk og gjengivelse av billedkunst og fotografier.» I Sverige og Danmark hadde det vist seg at rundt 60 prosent av det kopierte materiale i skolen ble hentet fra lærebøker, oppgavesamlinger og arbeidshefter. Departementet hadde spesielt merket seg at andelen kopier av skjønnlitterære tekster og musikknoter var fire ganger større i Danmark enn i Sverige: «Sett ut fra interessene til de skjønnlitterære forfatterne synes det således ikke formålstjenlig å ta sikte på en løsning i tråd med den avtale som er inngått i Sverige». I 1979 vedtok Stortinget en midlertidig lov om kopieringsvederlag i skolen. Gjennom avtalelisensbestemmelsen fikk norske opphavsmannsorganisasjoner rett til å forhandle for opphavsmenn som ikke var medlemmer. I 1980 opprettet en del av rettighetshaverorganisasjonene en felles innkrevingsorganisasjon.

Kopinors strategi fra begynnelsen av var å satse på avtaler med offentlig sektor. I den sammenheng var det av stor betydning for størrelsen på vederlaget at sideprisen ble satt først. Den kulturpolitiske velvilje fra staten gjorde at sideprisene ble vesentlig høyere i Norge enn i andre land. Og når Kopinor senere fulgte opp med grundige statistiske undersøkelser som viste at antall kopier var mange fler enn forutsatt i prisavtalen, var nøkkelen til suksess funnet.

NBFO deltok i de første forhandlingene med staten i 1979 uten de helt store forventninger: «NBFO deltar videre i forhandlingene og stiller særkrav. Subsidiært vil vi si oss tilfreds med å få kompensasjon gjennom økning i visningsvederlagene», skrev formann Gulliksen. Den første avtale om kopieringsvederlag mellom staten og rettighetshaverne ble inngått i mai 1980 og dekket kopiering i norske skoler. Senere er det inngått avtaler med universiteter og høyskoler, statsadministrasjonen, næringsliv, kommuner og fylkeskommuner, organisasjoner og kirken. I 2012 hadde Kopinor avtaler med mange institusjoner og private bedrifter. Kopinors inntekter (vederlag og renter) var i 2012 ca. 276 millioner kroner. Kopinor hadde samme året ca. 20 ansatte. Driftskostnadene var samme året 28,4 mill. kroner (10,3%).


Fordeling av kopieringsvederlag mellom rettighetshavere

Mesteparten av overskuddet (inntekter minus driftskostnader og kollektive vederlag til utlandet) fordeles til medlemsorganisasjonene. Fordelingen mellom medlemsorganisasjonene skjer på grunnlag av statistikk – det gjennomføres blant annet stikkprøver ved kopimaskiner for å fastslå volum og fordelingstall. Det kopierte materialet blir fordelt på flere kategorier. Hver kategori får etter statistikk tildelt en andel av de samlede vederlagsmidlene. Fordelingsforhandlingene starter gjerne med at utgiverorganisasjonene og opphavsmannsorganisasjonene deler potten i to. Deretter forhandler utgiverne seg imellom og opphavsmennene seg imellom om sine respektive potter.

(Fra Billedkunstnernes Vederlagsfonds historie, 2014)