Innledning og bakgrunn
En ny kulturmelding er et velkomment og nødvendig tiltak som NBK svært gjerne bidrar til. Mangfold, ytringsfrihet, nyskapning og forvaltning av håndverksmessige tradisjoner er grunnleggende verdier i billedkunsten. Dagens billedkunstnere er høyt utdannet og spesialister på sine felt; vel 60 prosent har mastergrad eller tilsvarende utdanningsnivå (kunstnerøkonomiutredningen 2015). Generelt organiserer billedkunstnere sin virksomhet som enkeltpersonforetak.
Som «råvareprodusenter» danner landets kunstnere store deler av fundamentet for norsk kultur: Uten kunstnernes produksjon ville mye av norsk kulturarv vært fattig, og det norske folks historiefortelling gjennom billedkunsten ville manglet i museer, kulturhus, biblioteker og teatre. Vår produksjon gir grunnlag for verdiskapning og et omfattende antall arbeidsplasser, blant annet innen kulturadministrasjon, tekniske tjenester til produksjon og formidling.
Billedkunst eksisterer som regel i ett eksemplar eller i et begrenset opplag. Publikums møte med verket skjer på visningsstedet, og publikums motivasjon er sjelden å kjøpe et verk, men heller å søke en opplevelse/refleksjon. Produksjonen kan være ressurskrevende, og innebære store utgifter til produksjonslokaler, materialer, innkjøp av tjenester og annet. Ettersom mange billedkunstnere lager verk som i liten grad kan selges som objekter, er offentlige investeringer gjennom blant annet Norsk Kulturfond, arbeidsstipender, honorar og vederlag blitt viktigere for å realisere verkene. Disse ordningene er dessverre ikke omfattet av samfunnets pris- og kostnadsutvikling. Vi befinner oss dermed i en situasjon der billedkunstnernes inntjening ikke samsvarer med den samfunnsøkonomiske verdiskapingen de bidrar til, eller til deres rolle i utviklingen av norsk kultur.
Kunstnerøkonomi og kunstnerpolitikk for det visuelle feltet
Kunstnerøkonomiutredningen Kunstens autonomi og kunstens økonomi (2015) viste at kunstnernes inntekter fra eget virke var redusert med 11. 2 prosent i perioden 2006–2013, mens den øvrige befolkningens inntekt hadde økt med 23 prosent. Den dramatiske nedprioriteringen og underfinansieringen av vår yrkesgruppe bør være et særskilt tema i en ny kulturmelding. Stortingsmelding for visuell kunst (2012), Kulturutredningen (2014), kunstnerøkonomiutredningen (2015) og den årlige bransjestatistikken Kunst i tall danner samlet sett et godt kunnskapsgrunnlag for utforming av kunstnerpolitikk generelt og for det visuelle feltet spesielt, og bør følges opp i kulturmeldingen.
Som det påpekes i kunstnerøkonomiutredningen: «…i et lite land som Norge kan ikke markedet enten det som sådan er privat eller offentlig, alene regulere at vi får stort nok mangfold – eller sikre at det blir plass for den kunsten som utfordrer og som er en viktig del av mangfold og ytringer». Sitatet påpeker viktigheten av offentlige ordninger for billedkunstfeltets bredde i Norge. Et mangfoldig fagmiljø er – som i idretten – en startgrop for internasjonale karrierer og kommersiell suksess, og vesentlig for dannelsen og utbredelsen av faget. Et mangfold av frie kunstneriske ytringer som kan utfordre, kommentere og analysere vår samtid, er nødvendig for et velfungerende demokrati. Det innebærer å ivareta armlengdes avstand mellom finansiering og kunstproduksjon, samt å sørge for at kunstutdanningene har et bredt demografisk tilfang.
Følgende punkter bør dermed inkluderes i kulturmeldingen:
- Statlige arbeidsstipender
De statlige arbeidsstipendene er sentrale for å sikre kunstnerisk mangfold, og et viktig virkemiddel i styrking av kunstnerøkonomien. I 2017 søkte 1799 billedkunstnere på statlige arbeidsstipender, av disse fikk 70 søkere tildelinger. Det gir en for lav tildelingsprosent. Antallet stipendhjemler har altså ikke økt i takt med kunstnerbefolkningen. En videreføring av stipendpolitikken innebærer opprettelse av flere hjemler. - Honorar
Blant årsakene til den lave inntekten til den visuelle kunstnergruppen, er en ukultur for gratisarbeid i feltet; institusjoner opererer ofte ikke med honorar til kunstnere. Vi ser at pilotordningen med utstillingshonorar bidrar til en kulturendring og en anerkjennelse om at visningssteder skal honorere for utført arbeid. Ordningen har positive ringvirkninger; vi ser at enkelte kommuner innfører lokale varianter av utstillingshonorar på visningssteder som de har ansvar for å finansiere. Det er viktig at kunstnernes dårlige forhandlingsposisjon tas hensyn til i kulturmeldingen. - Utstillingsvederlag
Utstillingsvederlagsavtalen er utdatert og må moderniseres, og metoden for utregning må forbedres. Slik kan den bli velfungerende for alle parter. For å sikre at vederlagsordningen følges bør visningssteder rapportere om sin oppfølging til departementet. - Styrking av Norsk Kulturfond
Bevilgninger til fondet i form av midler til prosjektstøtte og utstillingsstipend trenger en generell styrkning. Ordningene er særlig viktige for å få utstillinger av høy kvalitet over hele landet. Mange av de mindre og mellomstore visningsstedene landet rundt, som bidrar til mangfold nyskapning og sterke kunstfaglige miljøer, er særlig avhengige av midler fra Kulturfondet. - Åndsverkloven
Åndsverksloven er en forutsetning for verdiskapning i kunsten, og må oppdateres i takt med den digitale utviklingen. Det ligger i kunstens natur å være grenseoverskridende, og billedkunstnere har lenge vært internasjonale. En stadig større utfordring er at det norske lovverket kommer til kort når det gjelder globale aktørers tilgjengeliggjøring av materiale. Beskyttelse av norske kunstneres åndsverk bør være et sentralt punkt i kulturmeldingen. - Sosiale rettigheter og pensjon
Mye gjenstår før kunstnere med enkeltpersonforetak har samme rettigheter som andre arbeidstakere. Kulturmeldingen bør derfor inneholde tiltak som bidrar til å utjevne forskjellen mellom selvstendig næringsdrivende og andre lønnsmottakere, blant annet innføring av minstefradrag for enkeltpersonforetak og ved å heve dekningsgrad for sykepenger. I forbindelse med den varslede omleggingen av OTP i privat sektor bør pensjonslovgivningen utredes, og det bør ses på hvordan en kan tilrettelegge for samordning av pensjonsopptjening for kunstnere. For de med kortvarige arbeids- oppdragsforhold og lave inntekter vil det eksempelvis være avgjørende at grensen på 1G og kravet om minimum 20 prosent stilling, fjernes. - Internasjonal kunstscene
Kunsten forener oss og taler alle språk. En kulturmelding bør legge til rette for et virkemiddelapparat som gir norske kunstnere mulighet til å nå ut med kunsten; utveksler og samarbeider. Utenriksdepartementets avsetting til kulturfremme er et treffsikkert virkemiddel, og betydningen av dette må løftes frem i meldingen. - Innkjøp
Offentlige innkjøpsordninger bør kartlegges og ses i en helhet. Videre bør kunstnere være representert i offentlige innkjøpskomiteer ved museene. Budsjettene for innkjøp ved flere museer må økes for å sikre vår tids sentrale verk. Det er en sterk mannsdominans i skrivingen av norsk kunsthistorie, og det trengs en økt bevissthet om kjønnsperspektivet når samlingene bygges opp. - Armlengdes avstand
Norsk kulturpolitikk har vært en suksess fordi vi har klart å kombinere en sterk offentlig finansiering med en høy grad av kunstnerisk frihet. Dette har sin årsak i at man har laget tildelingssystemer med sterke barrierer mot politisk innblanding, samt en klar politisk formulering om at det er kunstnerisk kvalitet som skal være utslagsgivende for tildeling av statlig støtte. Vurdering av faglig kvalitet, er det fagfolk som gjør best. Det har derfor vært avgjørende for legitimiteten til de statlige støtteordningene at de fordeles av kunstnere og at disse i størst mulig grad oppnevnes demokratisk av fagfeller. Viktigheten av å opprettholde og styrke prinsippet om armlengdes avstand kan ikke understrekes nok – både for å sikre at samfunnet får den mangfoldige kunsten det behøver, og for å sikre at de individuelle kunstnerskapene som mottar statsstøtte, ivaretar sin kredibilitet. - Undersøkelser
For å øke kunnskapsnivået om hvem som utgjør kunstnerstanden, er det nødvendig med en undersøkelse av billedkunstnernes sosiale og økonomiske bakgrunn. Å etterstrebe en kunstnerstand bestående av utøvere med variert sosioøkonomisk og etnisk bakgrunn vil styrke demokratiet, mangfoldet og den reelle ytringsfriheten. Det er også behov for en oversikt over antall arbeidsplasser knyttet til kunstfeltet, inkludert administrative og tekniske jobber. I tillegg ville en pengestrømsundersøkelse kunne avdekke hvor pengene som går inn i kunstfeltet fra markedet og det offentlige ender opp, og hvor mye som tilfaller kunstnerne.