Norske Billedkunstnere (NBK), Norske Kunsthåndverkere (NK), Forbundet Frie Fotografer (FFF) og Samisk Kunstnerforbund, Sámi Dáiddačehpiid Searvi (SDS) samarbeider for å bedre vilkårene for visuelle kunstnere i Norge. Vi ønsker med dette å komme med felles prioriteringer til statsbudsjettet for 2020.
Kunstnerløftet 2020
Regjeringen ved kulturminister Trine Skei Grande har uttalt at i 2020 står den visuelle kunsten i fokus, blant annet formulert i debattartikkelen «Et historisk visuelt kunstløft» i Dagsavisen 30.10.18. 2020 er året hvor det nye Nasjonalmuseet åpner, Kunstsiloen i Kristiansand vil være under oppføring og Lambda vil åpne dørene for publikum for første gang. Viktig infrastruktur for kunst er på plass og med det økte driftsutgifter på kulturbudsjettet. Kunstnerorganisasjonene anser nybyggene som gode investeringer.
Samtidig ser vi med stor bekymring at statistikken for visuelle kunstneres inntekter fra kunstnerisk virke, som stadig peker nedover. Dette på tross av at visuell kunst er stadig mer aktuell, mangfoldig og holder høyere kvalitet, noe norsk kulturbarometer viser. Kunstnerne leverer store verdier, men får ikke betalt. Folk flest går stadig oftere på utstilling og kunsten oppsøkes, brukes og deles på nett som aldri før.
Norge trenger et mangfold av kunstneriske ytringer og det fordrer en sunn kunstnerøkonomi. Utstillingsøkonomien er hovedproblemet, hvor feltet må få sunnere mekanismer og friske bevilgninger. Det er konsensus om at estetiske fag i skolen bør prioriteres, at kunst i offentlig rom og den kulturelle skolesekken er viktige demokratiske arenaer for daglige møter med kunst. Vi trenger et mangfold av visningssteder og profesjonelle, godt utdannede kunstnere som bor og virker over hele landet. Kunstnerne må kunne ta imot muligheter for å vise kunsten sin i utlandet – et politikkområde kulturministeren også har pekt på.
Ord må følges av handling – gjennom økonomisk prioritering
Forskningsrapporten «Visuell kunst i norsk forvaltning» som ble lansert i februar 2019, fastslår følgende i innledende drøfting av politiske virkemidler i kulturpolitikken (s. 8):
«Dette er imidlertid ikke bare et spørsmål om strategier og virkemidlers kvalitative innretning, men også om det kvantitative nivået på virkemidlene. Som vi viser til i studien, er visuell kunst som politikkfelt sterkt underfinansiert når det kommer til å sikre visuelle kunstnere et rimelig inntektsgrunnlag for det arbeidet de utfører. I dette ligger den kanskje største trusselen mot visuell kunst som en demokratisk og fri ytringsarena. Gitt at muligheten er så vidt begrenset for å livnære seg som visuell kunstner, enten det er innenfor maleri, skulptur, installasjon eller andre ytringsformer, svekker dette mulighetene for å få til et demokratisk mangfold av ytringer. De økonomiske vilkårene åpner ikke i tilstrekkelig grad for ytringsfrihet og mangfold.»
Dette er sterke ord som må tas på alvor og gjøres noe med.
Mot slutten av 2019 kommer regjeringens kunstnermelding – et viktig politisk dokument som tar for seg kunstnernes kår, verdi, potensiale, vilkår og spørsmål knyttet til sosiale rettigheter. Kunstnerorganisasjonene på det visuelle kunstfeltet har høye forventninger til at meldingen vil ta til orde for tiltak som markant søker å bedre kunstnernes økonomi og sikre deres muligheter til å nå det betydelige potensiale som ligger i dagens kunstfelt og videreutviklingen av et fritt kunstnerisk virke. Vi har også forventinger om styrking av kunstnernes sosiale rettigheter.
Vi mener staten må ta sin del av ansvaret med å sørge for en god kunstnerøkonomi i norsk kulturforvaltning og være et godt forbilde for både regionene og for private aktører. Vi har i flere år spilt inn forslag som er helt nødvendige for en god balanse og en sunn økonomi og er glad for de tiltakene som er blitt gjort, men ser at det fremdeles er en stor ubalanse i hvordan midlene både fordeles og bevilges. Rapporten «Visuell kunst i norsk forvaltning» understøtter dette (s. 10):
«Den økende kulturpolitiske oppmerksomheten omkring den visuelle kunsten kan også skyldes en erkjennelse av at det er flere uløste kulturpolitiske utfordringer som knytter seg til dette kunstfeltet. Dels dreier dette seg om et vedvarende lavinntektsproblem blant kunstnere, dels kan det dreie seg om et sviktende samspill mellom kulturpolitiske innsatser som retter seg mot det som kan kalles formidlingsleddet og produksjonsleddet innenfor dette kunstfeltet.»
Det er avgjørende at den statlige kulturpolitikken tar mål av seg til å bedre kunstnernes inntekter gjennom ulike kunstpolitiske ordninger og tiltak. Vi anser det som en selvfølge at kunstnerne gis rimelige vilkår for utstillingsarbeid når aktører med statsstøtte engasjerer kunstnere. Dette er museum og visningssteder som primært er formidlingsarenaer for kunst – ikke salgsarenaer. Kunstnerne er ikke gitt noen garantier for hvordan de skal dekke sine utgifter når utstillingsavtaler inngås.
- REFORM AV UTSTILLINGSØKONOMIEN
Vi trenger en gjennomgripende reform og et betydelig økonomisk løft for å etablere en robust utstillings-økonomi, som skaper bærekraft i kunstnerisk virke. Det visuelle kunstfeltet har gjennomgått store forandringer, både økonomisk og innholdsmessig de siste 20 årene, men de offentlige tilskuddene er fortsatt kritisk lave i forhold til forventningene som stilles. Produksjonskostnadene for kunstnerne ligger på et høyere nivå i dag enn tidligere.
Kunstnere på det visuelle kunstfeltet har den laveste inntekten fra sitt kunstneriske virke av alle kunstnergrupper. Årsaken er i hovedsak at kunstnerne ikke har mottatt økonomisk kompensasjon for det arbeidet de utfører med utstillinger.
I utstillingssammenheng er det avgjørende å differensiere mellom utstillingshonorar, utstillingsvederlag og produksjonsmidler. Disse tre bestanddelene utgjør til sammen en helhet i kunstnerøkonomien. Vi viser til notat om utstilllingsøkonomi, som gir en oversikt over vårt arbeid med reformen og forklarer nærmere vår modell med utstillingshonorar, utstillingsvederlag og produksjonsmidler.
1.1. UTSTILLINGSHONORAR
Kunstnerne mottar i dag i svært liten grad utstillingshonorar – en økonomisk kompensasjon for arbeidet med utstillinger, for verksproduksjon og administrativt arbeid i forbindelse med utstillinger ved offentlig finansierte visningssteder. Eksisterende holdninger i feltet – at det er akseptabelt for kunstnere å arbeide gratis opp mot utstillinger i institusjonene – må utfordres og ny praksis innføres. Formålet med utstillingshonorar er å sikre at kunstnere får honorar for arbeid tilknyttet utstillingsarbeid og ansvarliggjøre kunstinstitusjonene til å honorere kunstneres arbeid.
Kunstnernes arbeid med utstillingsproduksjon til statlig støttede visningssteder er marginalt finansiert fra statens side. Dette til forskjell fra institusjoner innen scenekunst- og musikkfeltet, hvor kunstnerisk arbeid er innbakt i, og utgjør en vesentlig andel av, driftsbevilgningene. Dette er en grunnleggende strukturell skjevhet som en ansvarlig kulturpolitikk må adressere.
Evalueringen av pilotprosjektet viser stor variasjon i utstillingsomfanget ved institusjonene som er omfattet av prøveordningen. En fullfinansiert ordning må derfor være treffsikker i forhold til de enkelte institusjoners utstillingsprogram og bevilgningene av en størrelsesorden som står i forhold til kunstnernes faktiske arbeidsinnsats og omfanget av den kunsten som vises for publikum. Evalueringen av pilotprosjektet viser at både kunstnere og institusjoner ønsker en permanent, øremerket ordning. Forslaget har bred politisk oppslutning, og det er nå på høy tid å innføre utstillingshonorar som en permanent og tilstrekkelig finansiert ordning.
For å beregne kravet til en fullfinansiert ordning, har vi våren 2019 sendt ut en undersøkelse til samtlige av de 53 visningsstedene som har driftsstøtte av varig karakter, under hhv. Kulturdepartementet og Norsk kulturråd, som vi mener bør innlemmes i en permanent ordning. Undersøkelsen er utformet for å kartlegge omfanget av samtidskunstutstillinger i programmet til de ulike institusjonene. Vi har kartlagt antall utstillinger, antall deltakende kunstnere, andel nyproduserte verk og størrelse på visningsarealene. Deretter har vi utarbeidet ulike modeller for å finne et beregningsgrunnlag som gir rimelig honorering for kunstnernes arbeid og en fornuftig fordeling av midlene til institusjonene basert på omfang av samtidskunstutstillinger.
Vår kartlegging viser at det i disse 53 visningsstedene i 2019 tilsammen vil bli vist om lag 100 000 kvadratmeter samtidskunstutstillinger, med verk av omtrent 2000 kunstnere. Basert på våre beregninger vil det derfor være behov for 66 mill. friske midler for å fullfinansiere denne reformen. Dette gir en total bevilgning til ordningen på 72 mill.
Vi kan tilby å fremvise departementet våre beregninger, om det er ønskelig å se grunnlaget for kravet.
Tiltak: Utstillingshonorar gjøres til en permanent ordning i 2020. Innføring av utstillingshonorar ved samtlige visningssteder som har driftsstøtte av varig karakter, under hhv. Kulturdepartementet og Norsk kulturråd. Kapittel 321 Kunstnerformål, Post 75 Vederlagsordninger, Utstillingshonorar styrkes med 66 mill.
1.2. UTSTILLINGSVEDERLAG
I Norge er utstillingsvederlaget regulert i egen avtale fra 1978, inngått mellom staten på den ene side og kunstnerorganisasjonene på den annen side. Det er en selvfølge at staten oppfyller de økonomiske forpliktelser de påtar seg gjennom en slik avtale. Dette har ikke vært tilfellet.
Kunstnerorganisasjonene og BONO har kartlagt hvordan den gjeldende avtalen fungerer, og et av funnene er at kunstnerne kun mottar en tredjedel av vederlaget de har rett på. I 2014 mottok kunstnerne samlet om lag 10 mill., mens avtalen i realiteten skulle gitt kunstnerne 30 mill. i vederlag.
Kunstnerorganisasjonene har siden 2015 derfor arbeidet med å utvikle en ny og mer effektiv modell for utstillingsvederlaget. Målet med den nye modellen er å sikre at vederlaget fra staten faktisk ender hos kunstnerne. Samtlige visuelle kunstnerorganisasjoner stiller seg bak den foreslåtte løsningen. Dette gjenspeiler hvor viktig kunstnerne mener det er å få på plass en ny avtale med en forbedret modell. Vi forventer at arbeidet med utstillingsvederlaget prioriteres og blir gjenstand for en grundig behandling i kunstnermeldingen.
Kunstnerorganisasjonenes forslag til modernisering er tilpasset dagens varierte kunstnerpraksis og det store mangfoldet av utstillingsarrangører med begrensede ressurser og få ansatte. For å sikre transparens og oversiktlighet, og ikke minst at kunstnerne mottar vederlaget de har rett til, skal forvaltningen av avtalen legges til rettighetsorganisasjonen BONO. En slik modell følger en godt etablert forvaltningspraksis i kulturfeltet for beregning og utbetaling av individuelle vederlag. BONO har lang erfaring med innkreving og fordeling av vederlag på det visuelle feltet, og har siden 2007 etter godkjenning av Kulturdepartementet vært ansvarlig for følgerettsordningen i Norge (vederlag ved videresalg av kunstverk).
Den nye modellen vil gjenspeile nye typer visuelle verk og nye utstillingsformer og gi en mer rettferdig fordeling av vederlaget. Modellen vil i tillegg effektivisere arbeidet med beregning og utbetaling og frigi ressurser til formidling hos visningsstedene og institusjonene.
Det pågår for øyeblikket en felles målrettet innsats blant kunstnerorganisasjoner i Europa for å forbedre kunstnernes økonomiske vilkår ved utstillinger. Utstillingsvederlaget er et helt sentralt element i dette. Modellen vi foreslår i Norge vekker allerede stor interesse utenfor landets grenser og vil dersom den blir gjennomført kunne gjøre Norge til et foregangsland på området.