Kunstfeltet står overfor mange utfordringer. Vil kunstnerne få gjennomslag for oppnevningsretten med vår nye kulturminister Trine Skei Grande? Vil #metoo-ballen begynne å rulle? Hvordan vil det gå med Kunstsilo i Kristiansand?

Som mangeårig kritiker har jeg ofte sett bare én side av saken – kunstverket og utstillingen – men som redaktør av Billedkunst vil kulturpolitikken og kunstneres rettigheter bli en viktig del av blikket på kunsten. Det ser jeg frem til. Dessverre er det blant annet slik at mange kunstnere lever nær fattigdomsgrensa. Slik skal det ikke være. Kunstnere skal få betalt for arbeidet de gjør! Det kunstpolitiske fokuset skal med andre ord være sterkt i Billedkunst fremover, ja, vi skal styrke det med mer gravende journalistikk og dybdeartikler.

Samtidig har spørsmålet om hvordan kunstnere har det, sammen­heng med hvordan kunst forstås i samfunnet ellers. Om kunsten sees, og hvordan den sees. For hva er verdien av kunst, sånn egentlig? Hvorfor skal folk bry seg, utenfor den engere krets? På den ene siden har du den generelle, folkelige motviljen mot kunst som «sært» og «rart». På den andre har du kunsten som dyrker sine egne diskurser og fagspråk for viderekomne. Og fra sidelinjen kommer politikerne – som ikke alltid har særlig mye kunnskap om kunst – og insisterer på at «kunst er en vare».

Dette holdningskomplekset opptar meg sterkt, for vi lever i en tid hvor språket rundt kunst er i ferd med å forandre seg. Fra politisk hold er det stadig mer tale om kunst som næring, og da er det avgjørende å ha klart for seg hva dette språket egentlig innebærer. Det skal vi undersøke i Billedkunst fremover. På den annen side er det fint med initiativer som setter kunstnere i stand til å leve av det de gjør – det trengs virkelig! – men vi må ikke miste av syne hvilken ressurs kunst faktisk er i entrepenørskapstenkning og krav om salgs-pitcher. For det er ikke det kunst egentlig handler om, det er ikke derfor folk lager kunst. Dermed er det særlig viktig å redegjøre for andre verdier enn dem som kan knyttes til næringstanker og undersøke disse. Her er det riktignok en del feller. For det er ikke sikkert at disse verdiene er så klare fra før, så vidt jeg kan se. Ikke engang for kunstfeltet selv.

Hvordan får vi da grep om kunsten? Ved å ta på alvor det som berører deg ved den. Gå inn der, med hud og hår. Det er på høy tid å betrakte kunstens verdi i et mer uttalt samfunnsperspektiv, hvor målet er å snakke åpent og oppriktig om hva kunsten kan bidra med for den enkelte borger, men også fellesskapet. Uten at vi skal betrakte kunsten som instrumentell, må vi kunne spørre: Hva er det egentlig kunsten er god for? Hva kan vi lære av kunst? Kan kunst bidra til et mer robust sivilsamfunn og et bedre liv for den enkelte? Dette er ikke nye spørsmål, selvsagt ikke, men jeg ser få tegn på at de ikke lenger bør stilles. Tvert imot ser jeg et akutt behov for å gjøre nettopp det, og da med en bredere horisont enn kunstens egen. Derfor skal vi også i numrene som kommer, belyse kunsten gjennom temaer som betyr noe for mennesker, i deres faktiske liv, uavhengig av om de er politikere, «folk flest» eller fagpersoner i kunsten. Vi skal se på kunst og terapi, hva slags lys kunsten kaster over familien, men også hva tanken om «folket» egentlig skal bety – for å nevne temaene i de neste tre utgavene av Billedkunst. Ambisjonen er også å nå nye lesere ved å snakke om kunst fra en vinkel hvor langt flere finner samtalen relevant.

Med en slik horisont vil vi kunne plassere både oppnevnings­retten og #metoo i et større landskap. For billedkunsten har alltid berørt store spørsmål, og det skal det også være rom for i bladet Billedkunst.

Til sist: bladet du nå holder i hånden har fått en solid oppussing. Vi har valgt å rendyrke det enkle og minimalistiske, i tråd med nye begynnelser og grunnleggende spørsmål. Vi introduserer også noen nye spalter, deriblant Fem favoritter, hvor kunstnere velger ut noe som har inspirert dem, men som ikke er kunst, etterfulgt av en samtale om utvalget med redaktøren. I Skråblikk – en ny seksjon av bladet – lanserer vi i Bjørn Hatterud som årets første nye spaltist. Det kommer flere utover i året, og alle er ikke nødvendigvis fra kunstfeltet. Vi ønsker også Kristian Skylstad velkommen som vår faste intervjuer.

Vi er dessuten stolte av å kunne presentere et redaksjonsråd med god spredning i både alder, kjønn og geografisk tilhørighet. Jan Christensen (Berlin/Oslo) fortsetter fra forrige råd, men vi ønsker velkommen Gustav Svihus Borgersen (Trondheim), Jan Freuchen (Kristiansand), Åse Løvgren (Bergen) og Kristin Tårnes (Tromsø). Det er spesielt fint å kunne meddele at vi også har med oss Irma Salo Jæger (89) og Gunnar Danbolt (77). Salo Jæger er basert i Oslo, Danbolt i Bergen.

God lesning!