Hva er folket? Eller, om vi skal holde oss til den lokale varianten, hva ligger i begrepet det «norske folk»? Om vi går dypere inn i materien enn statsborgerskap eller sosial eller kulturell tilknytning til Norge, er folket unektelig en ganske diffus størrelse. Hva med folket som motsetning til elite – kan det være en løsning på flokene? Det er i hvert fall mange motsetninger vedrørende kunst som handler om det. Men, nei: Også når vi tenker slik, er folket svært svevende. For hvem skal bestemme hvem som er elite og hvem som er folk? Hva med det nasjonale, vår felles fortid, og alle symbolene som knyttes til dette «oss»? Nok en gang er det vanskelig å sette fingeren på eksakt hva folket skulle være, for skulle det diskvalifisere deg som en del av folket om du – for å nevne noen symbolske gjengangere – ikke har sett Peer Gynt og Munch eller kan synge det første verset av Ja, vi elsker? Naturligvis ikke. Summa summarum: Om vi ikke kan sikre noen slike felles symboler eller stabile kjennetegn, står vi igjen med et forestilt fellesskap uten klare grenser.

Demagoger, mennesker som vil spille på frykt og skape fellesskap og fiender, tror likevel på folket, gjerne som noe «egentlig» eller «autentisk». Både Donald Trump og populister her hjemme elsker å påberope seg at de er representanter for det egentlige folket. Slike påstander har sterkere påvirkningskraft enn mange liker å tenke på, fordi den slår an strenger skapt av lengsel etter fellesskap og røtter, kombinert med frykt for det som truer det vante og hjemlige. Populister av alle slag trenger rett og slett folket som resonanskasse og idé, for gjennom den, har de et kraftig redskap som spiller på frykten for de andre – det fremmede, dem som ikke er som oss. En slik idé om folket skiller mellom oss og dem.

Samtidig kan kanskje folket være en for inkluderende kategori? Gyrid Gunnes stikker en finger i dette begrepslige såret når hun i sin kommentar i denne utgaven av Billedkunst reflekterer rundt måten vi har blitt vant til å beskrive Anders Behring Breivik på som «en-av-oss». Er han egentlig det, sier hun, og hva innebærer i så fall det? Hvilket fellesskap er det snakk om; hvilket folk er det som kan romme helt vanlige, fornuftige mennesker og en massemorder? Det er ingen åpenbare svar på spørsmålet, men la oss i hvert fall tenke over på hvilke måter grupper som utgir seg for å være inkluderende, kan ende opp på et uheldig sted.

Kunsten
Om vi flytter fokuset over til kunsten, er det åpenbart at vi ikke kan drive ut ethvert «oss» og «dem». Og det er ikke fordi kunsten skal være elitistisk, tvert om, men fordi hierarkier forutsettes i enhver skjelningskunst. Noe er «bra» eller «dårlig», «interessant» eller «uinteressant». Uten slike distinksjoner gir det ikke mening å snakke om kunst i det hele tatt. Slik er det for hele kunstfeltet, til og med for Statens kunstutstilling, Høstutstillingen, som er den mest folkekjære – eller i alle fall mest besøkte – utstillingen vi har. Som Dag Solhjell viser i sitt historiske riss av utstillingens historie forutsetter enhver juryert utstilling eller stipendordning nødvendigvis en distinksjon mellom det som er bra og mindre bra. Problemet oppstår i forlengelsen av skjelningskunsten, i de feltene hvor det ikke er klart (nok) om det er selve kunstverket som vurderes eller om det er menneskene bak og kulturen de tilhører, som er utslagsgivende. Når legitim diskriminering – også kalt kritikk, vurderingskunst eller estetisk dømmekraft – går over i undertrykkelse, er ikke så lett å sette fingeren på.

Hvordan skal vi da gå frem? Den franske filosofen Jacques Rancière foreslår at det er det som ikke passer inn i etablerte kategorier, vi burde se på når vi skal forstå hva et folkestyre og demokrati er. Dette fordi det er der inkluderings- og ekskluderingsmekanismene kommer mest tydelig til syne i det som eksluderes;1 det er der blindheten trer frem som ideologi og lar seg undersøke nærmere. Skal v i ta på alvor det eller dem som ikke inkluderes må vi tenke over om ekslusjonen gir mening og hvorfor den gjør det (eller ikke). Tenker vi slik, kan vi ikke lenger kun tenke i begreper, men se etter hvor begrepene ikke strekker til. Vil vi virkelig forstå hvorfor noe eller noen er utenfor et gitt fellesskap må vi saumfare grensene for det generelle – for kunsten, for folket, for oss og dem. Gjør vi det kan det vi ikke har sett før føre til et nytt syn på både kunsten og folket.

Velger vi den synsvinkelen får vi også raskt øye på forskjellige typer diskriminering og kolonialisme som opp gjennom historien har opprettholdt slike motsetningsforhold, et «oss» og et «dem», deriblant den norske stats fornorskingspolitikk overfor samene. I dette Billedkunst vil vi derfor ha et spesielt øye for samisk kunst og hvordan kunsten ellers relaterer seg til det samiske. De siste årene har samisk kunst blitt tatt mer inn i varmen, men til tross for det nyervervede fokuset, er og blir det et faktum at et samisk kunstmuseum (Sámi Dáiddamusea) fortsatt ikke har sett dagens lys, selv om det har vært planlagt siden slutten av 1970-tallet. Skal vi tro skribentene i dette nummeret er det langt igjen dit fortsatt, selv om Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) minnet oss på nødvendigheten av et slikt museum ved selv å spille rollen som nettopp et Sámi Dáiddamusea over en kort periode i fjor. Denne museumsperformancen, i regi av direktør Jérémie McGowan, fikk museet en rekke kunstpriser for. Problemet forsvant derimot ikke, men ble mer synlig. Kanskje McGowan pekte på et sted der de etablerte kategoriene ikke strekker til – et sted hvor vi må begynne å tenke annerledes? Både Irene Snarby og Mathias Danbolt tar for seg den lange historien om den samiske kunsten i og utenfor samtidskunsten. I Danbolts artikkel formulerer Nasjonalmuseets Randi Godø forholdet slik: «Nasjonalgalleriet har jo hatt en tradisjon for å fortelle en helt spesifikk nasjonal fortelling om kunstens rolle i oppbygningen av den imaginære forestillingen om hva Norge er for et land. Dette har vært en ganske så propagandistisk historie. I arbeidet med å skrive tekster til den nye samlingsutstillingen på Nasjonalmuseet har vi måttet spørre oss selv: Kan vi fortsatt skrive og kuratere den eldre kunsten på denne måten? Vi har rom på rom som forteller om den fantastiske norske naturen. Men hvordan skal vi forholde oss til at nettopp denne kunsten også bidro til å skape det bilde av det ‘norske’ som sammenfalt med fornorskingsprosessene, med rasismen, med assimileringen og utslettingen av det samiske folks kultur? Dette er jo parallelle historier, som ikke kan ignoreres. Erkjennelsen av dette er en prosess vi må jobbe med hvis vi skal kunne være et Nasjonalmuseum for både Norge og Sápmi.»

At samisk kunst får større plass i kunsten og at kunsthistorien omskrives ut fra samenes – og andre undertryktes perspektiv – er ikke bare flott, men helt nødvendig. Men la oss ikke glemme kunstopplevelsen i det hele. Kunstverk kan også være det stedet de rådende ideologiers blindfelt blottstilles. Uansett hvilke undertrykkende mekanismer kunsten eller folket byr på, må viu husket at det er faktiske kunstverk og reelle mennesker som er dørene til størst innsikt, hevder Hanne Tyrmi i denne utgavens «Fem Favoritter». Både kunsten og folket er abstraksjoner som må justeres gjennom reelle erfaringer av verk og mennesker, det er gjennom dem vi kommer oss videre. Folket er abstrakt, det er fjernet fra liv, tvetydighet, latter, gråt, begjær, sinne og kjærlighet, sier Tyrmi. Folket finnes ikke, det er bare forestilt, men folk finnes. Møter mellom mennesker finnes. Kunstbegrepet er heller ikke annet enn forestilling, men kunstverk finnes. Derfor: Møt mennesker, se kunst, la deg fange og berøre. Men ha samtidig i bakhodet at mekanismene som skiller folk fra elite, bra for dårlig, det samiske fra det som ikke er det, alltid har et blindpunkt; et sted hvor en illegitim asymmetri reproduseres. Finner du fram til det punktet, vil både kunst, kvalitet og folk bli lettere å få øye på.

God lesning!