Viggo – den gode maler 12.02.2020

Viggo Aadnevik fra Kristiansand var en ekte maler, en kompromissløs kunstnersjel direkte fra mellomkrigstidens norske malertradisjon. Upåvirket av tidens skiftende luner sto han i friluft eller i sitt atelier og malte ekspressive bilder av landskap og oppstillinger, parker og gårdsrom; figurbilder i djerve farger og dristige strøk. Men også selvportretter, svært mange selvportretter. Viggo Aadnevik var en uforbederlig egosentriker. Han kunne tilmed male akt med seg selv. Men i motsetning til Odd Nerdrum, som på sitt bilde står der og vifter med krumsabelen, malte Viggo seg som kvinne – med pupper!

At han startet tidlig, så vi da han en gang skulle feire et av sine jubileer i Christianssands Kunstforening, hvor han stilte ut egne barnetegninger av skøytekongen Kupper’n og countrysangeren Roy Rogers hulter til bulter med sine mer modne malerier. Allerede som elleveåring begynte han på tegneskole hos Turid Gabrielsen, og året etter fortsatte han på malerskolen til Arne Solheim. Men viktigere for ham var vennskapet med den fremragende billedhoggeren Dagfin Kjølsrud, som døde så altfor tidlig i 1974, bare 44 år gammel. Det ser vi særlig i Viggos grafikk, i den skarpe, kantede måten han snitter opp flaten på.

På Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) fikk han ekspresjonisten Gert Jynge og den gudbenådede kvinneskildreren Olav Mosebekk som lærere. På Statens kunstakademi overtok den Picasso-inspirerte kubisten Aage Storstein og tendensmaleren Reidar Aulie. Etter akademiet dro Viggo hjem igjen til Kristiansand, der han ble boende i resten av sitt liv.

Det er ingen hemmelighet at Viggo Aadnevik ikke alltid fant seg til rette i tilværelsen og måtte søke tilflukt blant hjelpende hender. Han følte seg forfulgt, og når tankene ble for tunge og vrangforestillingene trengte seg på, tok han opphold i en psykiatrisk institusjon. Det kan vi ikke se av bildene hans. Det er ingen «skrik» i hans kunst. Hans bilder er kraftfylte, varme og harmoniske. Til tross for dette sa han:

«Å male er ofte forbundet med angst. Det er veldig mange ytre omstendigheter som spiller inn. Så lenge jeg kan fungere som andre, føler jeg meg trygg, så lenge mitt arbeid blir betraktet som andres. Ofte føler jeg meg så privilegert [,] men når jeg skal lage noe, må jeg ha kontakt, det må foregå naturlig, jeg kan ikke møte situasjoner når jeg blir utsatt for en spesiell oppmerksomhet. Jeg må få lov til å stå i byen og male uten at [at jeg] føler [folk tenker:] ‘Han må jo være gal som står der og maler’.»

Likevel fikk han ikke til å male de siste par tiåra av sitt liv.

Viggo var Viggo også privat, enten han for avgårde på motorsykkel (uten hjelm!) til atelieret sitt på Odderøya, eller spankulerte på Markens gate med stråhatt og hvit dress som en av figurene på P. S. Krøyers malerier fra Skagen. Ingen skal påstå at han var noe typisk sosialt menneske selv om han iblant avla et kafébesøk for å feire at han var ferdig med oppvasken. Men hans lesning var omfattende, hans kunnskap var stor, og å bli guidet av ham på en kunstutstilling var en stor opplevelse. Han hadde en usvikelig sans for sin gamle by og for skjebnen til hverdagsdiktere og enarmede byvandrere; skjebner han også muntlig ga deg del i, uten å tåle avbrytelser. Men det han aller helst reflekterte over, var sin egen kunst som han mente røpet så mange slags påvirkninger: «litt kubisme, litt ekspresjonisme, litt funkis», som han sa.

En gang intervjuet jeg Viggo om hans forhold til maleriet. Da formulerte han seg slik:

– For meg er maling veldig ubevisst, jeg maler gjerne ting som jeg har sett, ting som ligger i underbevisstheten, som jeg har oppdaget på havna eller nede ved elva, eller på sykkelturen hjem om kvelden. Det å male, altså, det å lage bilder, er den største gleden jeg har. […] Ofte opplever jeg naturen så sterkt at jeg ikke klarer å konsentrere meg om å blande fargene. Jeg må ta dem rett fra tuba. Det er så vanskelig å uttrykke seg riktig om dette … Men altså, jeg ser landskapet stå der og sprike med trær og stammer og vann, og så går jeg løs på … Nei, jeg får ikke til å si det skikkelig … Kommer du opp, midt på sommeren, i Baneheia, Kristiansands byskog, er alt så grønt og så sprikende blått, at du foretrekker å gå ut senere om kvelden, når det skifter fra lys til mørke. I overgangen der. Det er jo landskapsmaler jeg er, ikke noe annet! En vinter sto jeg ved Otra, elva som renner gjennom Kristiansand, og malte til fire om morgenen.

– Men var ikke det kaldt?

– Ikke om sommeren. Kontraster, husgavler mot myke linjer og sånn, det gir motivet en spenning. For hus går alltid igjen i mine bilder. Andre ganger setter jeg sammen bildet av mange forskjellige inntrykk. Jeg er avhengig av miljøet, ute i byen kan jeg vanskelig male, jeg gjemmer meg under broer og bak gjerder. Høstbilder, sommerbilder og vinterbilder, jeg maler året rundt. Det er viktig at en får gitt uttrykk av hvilken tid på året det er.

– Jeg blir veldig lett påvirket av andre malere! Et bilde kan smitte så av på meg at … Ja, jeg blir veldig tent, altså! Av de norske malerne jeg har sett mye på, er Ludvig Karsten, Jean Heiberg, Per Deberitz, ikke så meget Henrik Sørensen, men Per Krohg, og danske malere – Karl Isaksson, han var svensk, men bodde i Danmark. Men den maleren som har inspirert meg mest, er utvilsomt Munch. Han har en sjelden kraft og dynamikk i sine bilder, noe så enkelt og stort, han er en maler som … Ja, han er ny hver gang! Han gjør meg helt stum, han er ufattelig. Fargene … motivvalget … den enkle måten å få fram budskapet på … mann og kvinne, fjell og sjø. Spesielt Kragerø-landskapene! Jeg husker utstillingen av ham i Kristiansand, mest skissene. Å, dem ble jeg misunnelige på!

Påvirkningen fra Edvard Munch er likevel ikke sjenerende. Du finner ingen av de slyngende jugendlinjene fra Munchs sjelelandskaper i Viggos bilder, og heller ikke figurer som direkte avspeiler malerens sjelelige rystelser. Men du kan nok se spor etter Munch i måten han plasserer sine figurer på i bildet, i fremstillingen av ensomheten, og også i selve malermåten. Viggo var nok til en viss grad ekspresjonist, men han var ingen symbolist. Og han var ingen etterplaprer. Han var en fremragende maler som har fått altfor lite anerkjennelse nasjonalt. Han er ikke nevnt i noen av våre kunsthistorier, knapt omtalt i Norsk kunstnerleksikon, og meget sparsomt representert i våre offentlige gallerier.

I sin hjemby var han en populær mann selv om han vel ikke var spesielt sosialt anlagt. Da kunstforeningens intendant Svein Thorud laget fest for ham etter en utstillingsåpning, uteble hedersgjesten. Men da Christianssands Bryggeri lanserte et av hans bilder som etikett på sitt «kunstnerøl», inviterte Viggo selv sine nærmeste venner (tre!) på feiring i Thilo Schoder-huset sitt i Setesdalsveien. Øl og bløtkake! Det ble en sofistikert fest. Heldigvis fikk kunstforeningen anledning til å hylle ham på syttiårsdagen, da intendant Cecilie Nissen fylte foajeen med malerier og avisutklipp, vin og bløtkake, taler og heder. Etter hans død den 29. november 2019 hengte Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) opp en liten minneutstilling om ham i sin foajé. Selv testamenterte Viggo hele sin store samling av skisser og bilder til dette museet.

Vi var noen som stadig pratet om å besøke ham på sanitetsforeningens leilighet i Løkkeveien, der han tilbragte sine siste år. Men åra gikk uten at jeg kom meg av gårde. Så jeg fikk ikke vite at Viggo falt av mopeden og brakk lårhalsen, at han fikk slag, mistet språket og ble innestengt i seg selv slik at uroen og angsten som fulgte ham ble ekstra vanskelig å bære. Uten språket maktet han ikke å uttrykke den indre fortvilelsen han var i, og andre sykdommer kom også til på slutten før han sovnet stille inn på Presteheia sykehjem.

Tilgi meg, kjære Viggo, for min forsømmelse.