Rapport fra «Bodø Fringe Høstutstilling 2024» Tekst av Henrik Sørlid

Fra «Gullevaš/Golgolaš (Tilhøre/Frahøre)» ved Bodø Kunstforening, en utstilling med Elina Waage Mikalsen, Katarina Spik Skum, Anders Sunna, Matti Aikio, Olof Marsja, Sigbjørn Skåden, Ken Are Bongo og Joar Nango. Foto: Dan Mariner.
«Bodø Fringe Høstutstilling 2024» ble avholdt for første gang 13.–22. september i utstillingslokalet Fjøsen på Nordland kultursenter i Bodø. Utstillinga ble arrangert av kunstnere i Bodø som et alternativ til programmet i forbindelse med «Bodø2024» – Bodø som europeisk kulturhovedstad.

Bodø har i 2024 vært Europeisk kulturhovedstad under benevnelsen «Bodø2024». Det har vært flere kontroverser knytta til prosjektet allerede før årets begynnelse, blant annet har organisasjonen blitt beskyldt for å neglisjere den kunstfaglige ledelsen man kanskje kunne forvente at et slikt prosjekt burde prioritere. De siste månedene har debatten gått om kommunens økonomiske støtte til prosjektet, og hvorvidt kulturhovedstaden har klart å levere på de ganske ambisiøse målsetningene som har blitt brukt til å rettferdiggjøre storsatsingen.

Fra «Gullevaš/Golgolaš (Tilhøre/Frahøre)» ved Bodø Kunstforening, en utstilling med Elina Waage Mikalsen, Katarina Spik Skum, Anders Sunna, Matti Aikio, Olof Marsja, Sigbjørn Skåden, Ken Are Bongo og Joar Nango. Foto: Dan Mariner.

I midten av september fikk vi en ny runde med debatt om «Bodø2024», da journalist og kulturkritiker Anki Gerhardsen i et intervju med Avisa Nordland stilte spørsmål ved om den europeiske kulturhovedstaden egentlig er en fest for næringslivet snarere enn kulturen. Det er et veldig rimelig spørsmål, men det ellers substansløse tilsvaret fra «Bodø2024»-direktør André Wallann Larsen var også en betimelig påminnelse om at instrumentalisering – altså at kulturen først og fremst brukes som et middel til å oppnå økonomiske og politiske formål – er akkurat det vi kan og bør forvente oss av et prestisjeprosjekt som europeisk kulturhovedstad. En systematisk kritikk av kulturhovedstaden må derfor ta utgangspunkt i at det nok aldri var meninga at kulturen som sådan skulle stå i sentrum, i alle fall ikke på sine egne premisser. Men det er en fin mulighet for lokalt næringsliv, borgerskap og politikere til å sole seg litt i glansen av det regionale kulturfeltet. Noen bra konserter, utstillinger og andre enkeltstående prosjekter – og idrettsarrangementer – har selvfølgelig kommet ut av det. Det skulle bare mangle. Men at «Bodø2024» skulle styrke kulturfeltet i landsdelen på sikt? En slik påstand må vi bare ta for det det er, nemlig falsk markedsføring. Utover det kan man ikke forvente at man skal kunne sage med hammeren, eller vice versa.

Jeg var altså både nysgjerrig og litt skeptisk da redaksjonen spurte om jeg ville dra ned til Bodø i september for å dekke åpninga av noe som het «Bodø Fringe Høstutstilling 2024» på Nordland kultursenter. Det var lite info om arrangementet på nettet, bortsett fra at det var et grasrotinitiativ, selvorganisert av kunstnere i Bodø – og ikke støtta av «Bodø2024». Okay, noen som tar saken i egne hender – de starter i alle fall i rett ende, tenkte jeg.

Gruppebildet av arrangørene og en del av kunstnerne. Fra venstre: Ukjent Bodø-ungdom, Finn Cato Ophus Andersen, Bjørn Kristian Hansen, Britt Juul, Kari Dahlmo, Vebjørn «Skrullipop» Kristensen og Jesper Christensen. Foto: Henrik Sørlid.
Noen bra konserter, utstillinger og andre enkeltstående prosjekter – og idrettsarrangementer – har selvfølgelig kommet ut av det. Det skulle bare mangle. Men at «Bodø2024» skulle styrke kulturfeltet i landsdelen på sikt? En slik påstand må vi bare ta for det det er, nemlig falsk markedsføring.
Vebjørn «Skrullipop» Kristensen synger og spiller på åpningskvelden. Foto: Henrik Sørlid.

Kulturhovedstad – av og for hvem?

Utstillinga fant sted i en gammal fjøs som har blitt omgjort til kultursenterets galleri. Åpninga var en gjennomført uhøytidelig affære – litt glissent med folk, live musikk, fyr i peisen. Det var på mange måter en klassisk salongutstilling: et bredspektra utvalg av maleri, tegning, grafikk, collage og foto fra omtrent et halvt dusin kunstnere i ulike aldere og med variert faglig bakgrunn. 80-talls-ekspresjonisme, burlesk samfunnssatire og okkult psykogeografi var framtredende elementer. I tillegg til nålevende kunstnere var det tatt med flere malerier av den opprinnelig angolanske Bodø-kunstneren Antonio Joao, som gikk bort i 2020.

Utstillinga var fortsatt delvis under montering på åpningskvelden, men under omstendighetene kan jeg ikke si at det trakk ned opplevelsen. Utstillinga favna såpass bredt at det er vanskelig for meg å gi en kritisk oppsummering uten å gå mer i detalj enn det jeg har plass til her, men det var definitivt en positiv opplevelse. For å si det sånn her: Man kan som regel ikke bare slenge sammen en masse uensarta arbeider, montere dem i et lokale og forvente at de helt av seg selv skal begynne å snakke sammen og inngå i en dynamisk helhet. Men det følte jeg faktisk at man hadde fått til her.

Dahlmo fortalte at inspirasjonen til Bodø Fringe går tilbake til punkmiljøet i Bodø på 1980-tallet, hvor ho selv var sentral i å arrangere Ungcooltur i 1982 – «det var første gang punkerne i Bodø samla seg om en større kulturmønstring og viste hvem vi var.»

På åpningskvelden fikk jeg også anledning til å ta en prat med primus motor for Bodø Fringe, Kari Elisabeth Dahlmo, nestleder Bjørn Kristian Hansen, teknisk koordinator Finn Cato Ophus Andersen og Vebjørn «Skrullipop» Kristensen, som alle også er utstillende kunstnere på festivalen. Dahlmo fortalte at inspirasjonen til Bodø Fringe går tilbake til punkmiljøet i Bodø på 1980-tallet, hvor ho selv var sentral i å arrangere Ungcooltur i 1982 – «det var første gang punkerne i Bodø samla seg om en større kulturmønstring og viste hvem vi var.» Edinburgh Fringe i 1989 trekkes også fram som et viktig referansepunkt. Organisatorene har invitert kunstnere i Bodø og omegn til å bidra med verk, og har også henta inn kunstnere utenbys gjennom sine personlige nettverk.

Så hva var det man ville med «Bodø Fringe Høstutstilling 2024?» – «Vi ville vise at vi er her, vi er også en del av kulturlivet i Bodø. Når vi så at vi ikke ble tatt med i ‘Bodø2024’, så tok vi bare saken i egne hender», forklarer Dahlmo. Hansen og Dahlmo forteller videre at de har vært i kontakt med «Bodø2024» og forsøkt å få Bodø Fringe inn som en del av kulturhovedstadsprogrammet, men at ledelsen der har ignorert dem. «Vi har vært på dem siden jul, men de har ikke svart på våre henvendelser i det hele tatt. Om de hadde sagt ‘nei’, så hadde vi for så vidt skjønt det. Men vi møter bare en vegg av taushet», sier Dahlmo. Ho presiserer at det viktigste for dem var å gjennomføre sitt eget prosjekt, og at det ikke spiller så stor rolle for dem at de ikke er del av kulturhovedstaden. Samtidig er det flere av Fringe-kunstnerne som uttrykker frustrasjon med kulturhovedstaden, og mer generelt med en type maktdynamikk i kulturfeltet som blir satt ekstra på spissen av et prosjekt som den europeiske kulturhovedstaden. «Vi føler oss lurt. Kulturen opphøyes som noe viktig, men vi opplever ikke at den er det», sier Andersen. «Vi som lager kunsten, blir ikke invitert inn, og så er det næringslivet som nyter godt av midlene som hentes inn til kulturhovedstaden.»

Fringe-gruppa forteller at de sammen har investert omtrent hundre tusen kroner av egen lomme for å gjennomføre utstillinga. Nordland fylkeskommune har vært positivt innstilt til prosjektet, og har forespeila at de kan støtte prosjektet med åtti tusen kroner, sier Andersen og Dahlmo. Andersen understreker at selv om dialogen med fylkeskommunen har vært god, er de på åpningskvelden ikke hundre prosent sikre på at de faktisk kommer til å få den økonomiske støtta som er blitt forespeila. «Vi regner med det, men de vil vel bare se at det blir bra gjennomført.»

Når jeg spør om de opplever at det har kommet noe bra ut av «Bodø2024» tross alt, svarer Dahlmo at det selvfølgelig er en egen stemning i byen i år, og at det har skjedd ting på kulturfronten som ikke ville skjedd ellers. Men på den andre sida påpeker ho at flere av kunstnerne i gruppa rett og slett ikke har råd til å oppleve mye av det som skjer under kulturhovedstadsåret, da billettprisene på mange kulturarenaer ofte er høyere enn det man kan ta seg råd til med en hardt pressa kunstnerøkonomi.

Maleri av Vebjørn «Skrullipop» Kristensen. Fra «Bodø Fringe Høstutstilling 2024». Foto: Henrik Sørlid.

Instrumentalisering: Et mål i seg selv?

Så hvem er kulturhovedstaden egentlig for? I praksis kan man kanskje ikke gi et helt entydig svar: Det er seriøse aktører som har brukt anledninga for det den er verdt, og levert gode utstillinger og arrangementer innafor rammene av «Bodø2024». Det er sikkert mye man kunne nevnt her som jeg ikke har fått med meg, men gruppeutstillinga Gullevaš/Golgolaš på Bodø Kunstforening er ett av flere eksempler. Man kan ikke uten videre avfeie disse som betydningsløse bare fordi man vil kritisere det overordna rammeverket. Men det endrer heller ikke på at realitetene i kulturpolitikken i Bodø står i grell kontrast til hva man burde forvente seg av en kulturhovedstad. Bodø kommune sliter med underskudd som de fleste andre kommuner, og må kutte om lag 200 årsverk. Kultur- og fritidstilbud til ungdom er ikke uventa en av salderingspostene, og man merker visstnok allerede konsekvensene for kulturskoletilbudet i Bodø. Nedleggelse av lokalskolene på Hunstad og Alstad er oppe til diskusjon. Kommunen har også vedtatt å legge ned kunstgalleriet Zahlfjøsen på Kjerringøy. Da er det rimelig å spørre om de 50 millioner kronene som kommunen har bidratt med til kulturhovedstaden, virkelig har gått til å «utvikle kulturfeltet», som Wallann Larsen påstår i Avisa Nordland.

 

Når vi snakker om samtidskunsten, bør vi kunne vise til et bredt spekter av uttrykk og praksiser som strekker seg fra det folkelige og motkulturelle, til det mer akademisk og intellektuelt orienterte. Jeg var derfor glad for å høre at Kari Dahlmo og gjengen nå planlegger «After-Fringe» i 2025.

Spørsmålet om dette var en formålstjenlig pengebruk for kommunen sin del, kan også dekke over det faktum at det er grunnleggende urealistisk å tro at «Bodø2024» skulle bidra til utviklinga av kulturfeltet i Bodø og Nordland. En relativt fersk gjennomgang av forskninga på europeiske kulturhovedsteder konkluderer med at det ikke finnes grunnlag for å hevde at EU-programmet European Capital of Culture (ECOC) har særskilt positive ringvirkninger for kulturfeltet. Det er også interessant – særlig i lys av Anki Gerhardsens kritikk – å merke seg at forskningen tilsier at også den økonomiske effekten av ECOC er relativt ikke-eksisterende, med unntak av en kortvarig økning i turismen. Det betyr selvfølgelig ikke at kulturhovedstaden ikke har vært en lukrativ affære for flere av de involverte aktørene. Men selv om vi konkluderer med at kulturen er blitt instrumentalisert for økonomiske formål (og dette er ikke en urimelig konklusjon), må vi også være klar over at denne strategien antagelig er svært lite egna til å oppnå de påståtte samfunnsøkonomiske målsetningene – som økt omsetning for næringslivet og positiv effekt på sysselsetting. Vi må nok spørre oss om instrumentalisering av kulturen kanskje er et mål i seg selv, heller enn et middel til å oppnå andre målsetninger? Hva kan man ellers konkludere med, når man ser gapet mellom festtalene og realitetene på bakkeplan?

Kanskje vi også må stille noen andre spørsmål om vi virkelig vil forstå hva som foregår her? Problemet er ikke først og fremst at kulturen brukes for å oppnå politisk definerte målsetninger. Hvis man virkelig vil bruke kunst og kultur til å stimulere samfunnsutviklinga i distriktene, tror jeg faktisk at den mest effektive måten å gjøre det på ville være å støtte aktørene i det frie feltet på våre premisser – uten altfor mye føringer, men basert på et grunnpremiss om at et levedyktig kulturfelt må bygges nedenfra og opp. Det ville vært en «instrumentalisering» som jeg gjerne kunne gått god for. Nei, problemet er heller det at det finnes aktører som ser en interesse i å rigge til kulturfeltet på en måte som sikrer visse hierarkiske relasjoner mellom fagmiljøene og de som sitter på pengesekkene – det være seg offentlige byråkrater, EU-teknokratiet eller oligarkiske klaner som Fredriksen-familien.

Bare for å gjøre det klart: Jeg sier ikke at folka som har styrt og stelt med kulturhovedstaden, er en slags konspirasjon, de har sikkert gode intensjoner (i egne øyne i alle fall), men de opererer innafor rammene av en politisk og ideologisk logikk som vi ser resultatene av veldig tydelig på en del norske kunstinstitusjoner – nemlig at kunstfaglige hensyn blir sekundære. Inntoget av «rike onkler» på Nasjonalmuseet – bare for å ta ett eksempel – er ikke ment fra politisk hold å være en dyd av økonomisk nødvendighet, men en ønskelig utvikling og en modell til etterfølgelse for hele feltet. Derfor tror jeg at en av de viktigste fagpolitiske kampene vi i samtidskunstfeltet må ta de neste årene, er kampen mot å bli assimilert inn i «finkulturen». Et prosjekt som «Bodø Fringe Høstutstilling 2024» må kunne sies å ha en rolle å spille her. Når vi snakker om samtidskunsten, bør vi kunne vise til et bredt spekter av uttrykk og praksiser som strekker seg fra det folkelige og motkulturelle, til det mer akademisk og intellektuelt orienterte. Jeg var derfor glad for å høre at Kari Dahlmo og gjengen nå planlegger «After-Fringe» i 2025. Hvem veit, kanskje Bodø Fringe fortsatt kommer til å være en greie lenge etter at vi har glemt alt om «Bodø2024»? Det er lov å håpe i alle fall.

 

Installasjonbilde fra «Bodø Fringe Høstutstilling 2024».

Merknad

«Bodø2024» er informert om denne artikkelen og har også blitt gitt anledning til å gi et tilsvar. Helge Grønmo, kommunikasjons- og markedssjef i «Bodø2024» svarer: «Vi heier på alle kulturelle initiativ, og denne festivalen var også med på å berike Kultur-Bodø. Vi kunne likevel ikke gå inn med økonomisk støtte til Bodø Fringe rett og slett fordi vi aldri mottok en søknad. Vi har en rekke ganger i løpet av året hatt open calls, som er kommunisert ut til hele kulturfeltet i Nordland, og flere hundre aktører har fått støtte. Men vi hørte altså aldri fra Bodø Fringe da disse midlene var tilgjengelige.»