Potteblå hyllest.Tekst av Beate Petersen.

Veslemøy Lilleengen, Norsk Bauta – Trøndelag (2021) på Høstutstillingen 2021. Foto: Vegard Kleven.

Kunstneren Veslemøy Lilleengen samler inn urin fra hundrevis av kvinnelige kunstnere, lagrer urinen på dunker og bruker den til å farge silke, ull og T-skjorter – ett fargebad for hver kunstner. T-skjortene har de kvinnelige kunstnernes navn påskrevet brystet, og vil inngå i utstillinger eller bæres av andre i et arbeid med å løfte frem kunstnerne. Tekstilene vil lappes sammen til en stadig voksende skulptur; en «bauta». Lilleengen har avsatt 11 år til å gjennomføre prosjektet; ett år for hvert fylke. På Høstutstillingen er Trøndelag.

Dette prosjektet er en måte å motbevise mytologien på. Narrativene vi kjenner til, er altså ikke alltid gitt. For hvem har fylt museene og skrevet historiebøkene vi lærer fra?
Prosessbilder fra Norsk Bauta. Foto: Veslemøy Lilleengen.

Men hva har fargen potteblå med kjønnsrepresentasjon å gjøre?

– Potteblå er en farge som fremstilles av indigo og urin, forklarer Lilleengen.

– Under lagring omdannes urin til ammoniakk, som er et helt nødvendig stoff for å få indigofargen til å løse seg opp. I Norge er det imidlertid en forestilling om at bare mannlig urin kan brukes for å fremstille potteblå. Også offisielt hevdes dette, men det er feil. Dette prosjektet er en måte å motbevise mytologien på. Narrativene vi kjenner til, er altså ikke alltid gitt. For hvem har fylt museene og skrevet historiebøkene vi lærer fra?

En tekst publisert på sidene til Norske Billedkunstnere om kjønnsrepresentasjon i kunstfeltet, ga støtet til verket. I teksten ble det referert til en undersøkelse som viste at 89 prosent av verkene i museer og samlinger og 88 prosent av omsetningen av kunst i andrehåndsmarkedet, er laget av mannlige kunstnere.

– Det gjorde meg rasende. Det minnet meg om diskusjonen rundt potteblå, som nettopp går på at det mannlige er «bedre» enn det kvinnelige.

Lilleengen er oppvokst på en gård på Ørlandet, der også tekstilkunstneren Hannah Ryggen kommer fra. I Ryggens arbeider er nettopp potteblå én av de mest brukte fargene.

Prosessbilder fra Norsk Bauta. Foto: Veslemøy Lilleengen.
– Under lagring omdannes urin til ammoniakk, som er et helt nødvendig stoff for å få indigofargen til å løse seg opp. I Norge er det imidlertid en forestilling om at bare mannlig urin kan brukes for å fremstille potteblå. Også offisielt hevdes dette, men det er feil.
Prosessbilder fra Norsk Bauta. Foto: Veslemøy Lilleengen.

– På Ørlandet var hele lokalsamfunnet engasjert i å samle inn materialer til farging av garn. Bestemoren min, som var omgangsvenn med Hannah, sanket eksempelvis pors, som er en gulgrønn plantefarge. Mange leverte fra seg urin til fargingen. Og urinen trengte ikke å komme fra menn, Hannah selv bidro også. Så i Hannahs arbeider var hele omgangskretsen hennes representert.

Hjemplassen var utgangspunkt for skildringen av en større verden. Lilleengen, som er tredjegenerasjons kunstner og utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim (NTNU), bor nå på Svartlamoen, som er et alternativt byøkologisk sted nordøst for sentrum. Der er det tett samhold mellom naboene og en utpreget gjørdet-selv-kultur. Bostedet preger arbeidet hennes.

– Jeg bruker gjerne de materialene jeg har til rådighet. Fordi fargene på T-skjortene er litt ujevne, tror mange det er batikk. Men ujevnhetene skyldes at fargekarene jeg bruker, egentlig er litt for små. Dessuten er T-skjortene kun dyppet én gang, som egentlig er «feil»; de burde vært dyppet 20–30 ganger. Dermed blir det noen hvite flekker. Men det er nettopp den estetikken jeg er ute etter. Folk skal kunne gjøre dette selv.

Da Lilleengen, for et drøyt halvår siden, presenterte prosjektet på bildedelingstjenesten Instagram, laget NRK et intervju med overskriften «Feministisk kunstprosjekt: Fargar T-skjorter med kvinneleg urin». Det skulle utløse et skred.
Prosessbilder fra Norsk Bauta. Foto: Veslemøy Lilleengen.

Da Lilleengen, for et drøyt halvår siden, presenterte prosjektet på bildedelingstjenesten Instagram, laget NRK et intervju med overskriften «Feministisk kunstprosjekt: Fargar T-skjorter med kvinneleg urin». Det skulle utløse et skred. Den nå mye omtalte «Sløseriombudsmannen» summerte kunststipendene Lilleengen har mottatt hittil i karrieren, og påstod at de skulle finansiere prosjektet framfor ytterligere offentlig støtte. Nettplattformene Resett og Document fulgte opp med artikler, Sylvi Listhaug sa til VG at det var en skam at skattebetalernes penger skulle gå til kunst basert på avføring og urin, NRK tok diskusjonen videre i fredagspanelet – og folk gikk bananas i kommentarfeltene. Fra å handle om kjønnsrepresentasjon, videreføring av gamle håndverkstradisjoner og forholdet mellom hjemstavnen og en større verden, ble altså verket brukt som materiale i en politisk agenda som ikke hadde noe som helst med utgangspunktet å gjøre.

– Prosjektet er ikke spesielt skandaløst. For meg var det viktigste med dette verket å rette søkelyset mot alle de fantastiske kvinnelige kunstnerne vi har i Norge. Generelt synes jeg også at kunst bør få mer støtte, og være mer tilgjengelig, fysisk sett, i det offentlige rommet. Kunsten må være for alle.

– Prosjektet er ikke spesielt skandaløst. For meg var det viktigste med dette verket å rette søkelyset mot alle de fantastiske kvinnelige kunstnerne vi har i Norge.