Vennligheten forførte meg 13.12.2023 Kritikk

For noen år siden hørte jeg uttrykket «I only work with my friends». Jeg tolket det som at en arbeider med dem en føler en resonans med, men basert i tillit og gjensidig respekt. Likevel, med noen års avstand tenker jeg at uttrykket like gjerne kan romme meninger som å la være å arbeide med de en ikke ville definert som venner, i forstanden likesinnede. Jeg greier ikke slippe tanken på at om jeg skulle følge dette, ville jeg miste noe. Kanskje verktøy til å arbeide med på tvers av ulikheter i motstandens fravær.

Når det er sagt, jeg er ikke så interessert i kollisjonene mellom ekstremitetene. Gi meg heller kunstverk og analyser som ser til hvor våre opplevde ulikheter blir rammet av de samme ytre forholdene i det politiske og økonomiske systemet vi er underkastet. Dette har med attrå og det erotiske å gjøre, fordi det er krefter i livet som befinner seg på kanten av vokabularet og er beleiret av bilder produsert i rammeverket av voldsfiksjon. Om vi kan tenke og forestille oss at vennlighet kan være forførerisk og like tiltrekkende som den jevne veldreide protagonist (like hett som penger), så, ja, hva da? Da har vi kanskje kommet nærmere en beskrivelse av en verden hinsides det kapitalrealistiske. Her vil jeg la noen kunstverk og tekster jeg har opplevd i det siste, lage et mørkt brygg.

Jeg vet ikke helt hvordan oversette det engelske kindness is sexy, men utsagnet kjennes relevant for to utstillinger jeg så høsten 2023: «Måne i din munn / Moon in your Mouth» på UKS, og «Azimuth Zenith Nadir» av London-baserte SERAFINE1369 på Bergen Kunsthall.

Den første er en gruppeutstilling med blant andre Tarek Lakhrissi og Thora Dolven Balke. Utstillingen ble fulgt av en kort sommerskole i regi av den finske kuratoren Max Hannus, der samtykkende intimitet var tema. Selv om jeg gikk glipp av denne, ble jeg interessert i hvordan den insisterer på å sette spor av prosessen bak utstillingen igjen i vertsinstitusjonen, og ikke bare servere en klassisk montert utstilling. Forhandlingen og lydvarheten i forbindelse med samtykke, å bli lagt merke til, ble satt opp mot en toleranseevne for slitasje som et metodisk prinsipp. Motstykkene er overdådig ordgyteri, forventning om å bevege seg hurtig og knuse ting, en innordning i dominerende framferd og dens ledsagere stress og isolasjon. Oppmerksomheten min ble fanget av hvordan denne dreiningen mot åpenhet og vennlighet kan destabilisere forventninger om å sette omsorgsansvar til side i et system der omsorg oppfattes slitsomt/uproduktivt, og arbeid selvrealiserende.

Thora Dolven Balke sitt spekulerende verk When a meteorite hits the kitchen table (2023) lekker lyd fra en blå skumgummimadrass satt på høykant som en vegg. Lyden av fugler som synger og trafikkerte gater veksler med en klar kvinnestemme som lister opp gjenstander funnet i et dødsbo, og forskjellige andre som leser opp variasjoner av en fortelling. Den dreier seg om noen som rapporterer fra å bli avbrutt i hverdagslige gjøremål av å se voldsomme værfenomener som tornadoer og kulelyn. Himmellegemene blir stadig mer fantastiske: En komet kommer, sola faller, himlingen kollapser. Baksiden av skumgummiveggen bærer skyggene av UV-eksponerte gjenstander. Småting som sko, belter, flakonger, undertøy og asjetter har vært med å bygge en person, men blir nødvendigvis etterlatt i døden.

Presseskrivet gjør oppmerksom på at tingene har tilhørt en slektning, og fremvisningen av dem i kunstverket krysser dermed en grense for intimitet. Slik sett får naturfenomener og fantasiens vridning av dem være på sin vante plass: som noe konkret som får stå for en uhåndgripelig og rystende opplevelse. Å miste noen er som at verden går under. Likevel er det den tidvise nølingen som anes i opplesingen av de ekstraordinære fenomenene, som holder meg og gir en slags pause, som om minnet kalibreres og lager et rom for å stille spørsmål om hvor jeg er, og om den normerte beskrivelsen av omgivelsene stemmer.

Typen nærhet og tiltrekning som poet og kunstner Tarek Lakhrissi lener seg til i videoinstallasjonene Spiraling (2021), er tilsynelatende av det kanoniserte slaget med en påledanser med minimal bekledning og vanskelige hæler. Det gjensidige og samtykkende var del av verkets produksjon, nettopp i form av å arbeide med en venn. En etablert tillit som her finner en balanse mot åpenhet overfor det større, usynlige publikumet i visningsrommet. Akrobaten ser til slutt rett i kamera; hun møter blikket ditt. Dette er nok tenkt som en arrestering av det objektiverende blikket. Vanngraven under skjermen som bærer projeksjonen, bidrar også til den vibben: en avgrunn som kaster bilder tilbake heller enn å absorbere dem. Utover det atmosfæriske og ambiente har videoens lydspor et selvutformende (heller enn utleverende, tror jeg) dikt om å være på utkikk og føle seg omsvermet av erotisk interesse. En setning lyder: «I became a hot monster.» Denne bejaende tilblivingen minner om hvordan det erotiske som kilde til forandring heller enn utsatthet, settes til side i et erotofobt samfunn. Så lenge det erotiske er skambelagt og har et begrenset vokabular plasseres det i skyggen av hjemmet – i forstanden kontrollsystem for reproduksjon og arv. Da forblir det underordnet stabiliseringen av et samfunn som ikke funker for alle.

Den andre utstillingen, SERAFINE1369s verk, er en utholdende performance satt i en omfattende og forførerisk installasjon. Mørke, automatiserte elementer glir sammen med en koreografi der kropper arbeider ved siden av hverandre i parallelle mønstre, litt som kallet sammen av rytmen i en klubb, men uten interaksjon. Salene gjennomstrømmes av feltopptak, melodifragmenter og rytmiske sett, flere resirkulerte fra kunstnerens tidligere verker. Lydsporet strekker seg gjennom alle rommene, forbi husker hengt fra kjettinger i taket, projeksjoner av sammenfiltrede organismer og pøler av vann holdt av presenninger. Det tiltaler meg at installasjonen lar det være uklart om scenen den bygger frem, foregår i et hjemlig interiør, eller ute i et slags landskap. Den er preget av å være et annet type sted. Hvilke regler som eventuelt da rår, strekker seg inn i koreografien: I en periode med rødt lys endres dansernes bevegelser drastisk fra flyten mellom gange, hvile og intens aktivitet til kroppsomfattende skjelv. De klistrer seg mot vegger og gulv, sjangler som om de har landet på en annen planet med en annen tyngdekraft enn den vante og fått balansen dyttet ut av likevekt.

SERAFINE1369 beskriver følelsen fra innsiden av et system mer enn en tydelig fortelling; en ikke-lineær logg over hendinger på et underlig sted (vårt sted) heller enn en bevegelse mot en løsning. Dansernes fortolkning i og innenfor det dystre, sykliske rammeverket frembar en slags hunger etter noe, men uten gjensidig synlighet er de fratatt muligheten til å navigere.

Likevel, det å beskrive verden slik den erfares med all dens rot, repetisjon og uoversiktlighet, er allerede å prøve å bevege forståelsen vår av den.

Begge de nevnte utstillingene utfordrer forestillinger om normalitet, og om hvordan verden ser ut eller skal være. Dette minner meg på boka All About Love: New Visions (1999), der bell hooks samler tanker om fenomenet vennlighet. I analysen til hooks, og for øvrig i arven fra tankegodset om samfunnet som erotofobt, får det utvinnende patriarkatet skylda for verdens tilstand. Heller enn at noe er grunnleggende feil i disse vel førti-og-noen-år gamle analysene over privilegier og systemisk undertrykkelse, betyr det at tenkning er treg materie som ikke fester seg lett på samfunnets kapitalrealistiske glossy kadaver. Spesielt tenker jeg på kapittelet om hvordan leve etter en kjærlighetsetikk, der hun kritiserer hvordan bilder av omsorgsfull og vennlig samhandling gjerne fremstilles som «kjedelig», mens det voldelige fremstilles som «spennende». Ja visst, men hvordan snakke om at noen tjener på at det er bildene av vold som blomstrer i stedet for samtykkende intimiteter? Kunne måten en skriver, lager bilder, bygger utstillinger på være strategisk, eventuelt forførerisk, altså på en måte som kunne nådd de som ikke alt er enige?

For å tenke nytt om det (u)mulige og hvem som står i forbund med hverandre, trenger jeg et vokabular fulgt av ledende bilder. De må kunne nå utover den umiddelbare skaren av tilhengere til holdningen. Hooks’ bruk av love som en forvandlende kraft forankret i den enkelte, gir lite rom til de mer kaotiske sidene til mennesket. Det er kanskje derfor jeg ser mer til dette med vennlighet. Den gjensidige synligheten og forhandlingene om samtykke, som stod så sentralt i Hannus’ prosjekt nevnt innledningsvis – å bli sett og hørt – tror jeg er eksempler på verktøy som kan brukes i arbeid med de en ikke deler verdensbilde med. I «Måne i din munn» er Tarek Lakhrissis strategiske bruk av påledans en måte å omturnere normative forventninger. Dolven Balke leter etter et felles sårbart objekt for observasjon med det nære som bro. Slik sett fremkaller SERAFINE1369 klubbens inkluderende sted som noe kjent som kan ligge i bunnen for å lokke en inn til å følge med på noe ukjent. Som om stedet for kunst og tenking helst skulle foregå i et dunkelt område egnet for kropper i bevegelse, lytting og leting.