Vaginal Davis i Stockholm 29.08.2024

Det tar visst en hel by når Vaginal Davis skal presenteres i Stockholm. I et prosjekt initiert av Moderna Museets kurator Hendrik Folkerts, stiller hele fem institusjoner opp for å presentere ulike deler av den Berlin-baserte multikunstnerens oevre. Utstillingstitlene peker på kunstnerens promiskuøse lek med ordenes sammenstilling og dobbeltbetydninger. På Index – den svenske stiftelsen for samtidskunst – vises mange av tekstarbeidene fra 1980-tallet og frem til i dag som Vaginal Davis har blitt kjent for, i utstillingen i «HOFPFISTEREI». På Nationalmuseum vises Naked on my Ozgoad or: Fausthaus – Anal Deep Throat med en installasjon som dreier seg omkring kunstnerboken Middle Sex (2024), begge laget i samarbeid med Jonathan Berger, og som er i samspill med flere malerier i museets faste samling fra 1800-tallet. På Accelerator på Stockholms Universitet vises en utstilling av kunstnerkollektivet CHEAP fra Berlin, som Vaginal Davis har vært en del av i en årrekke. Sammen med filmen Choose Mutations, som også gir tittelen til utstillingen der, vises store sorthvitfotografier som Annette Frick har tatt av CHEAPs medlemmer.

Utstillingsprosjektet åpnet 17. mai, men de to siste samarbeidspartnerne kommer først på banen til høsten: MDT (Moderna Dansteatern) viser to filmer fra 1979: All That Jazz av Bob Fosse og HAIR av Miloš Forman med en introduksjon av Vaginal Davis. Tensta Konsthall holder en helgefestival 6.–7. september med filmvisninger, «lecturinas» og performancer i Vaginal Davis’s Universität for the Damaged and Gifted. Dette blir en mulighet til å oppleve denne kunstneren live, som kan anbefales på det varmeste. Noen husker kanskje hennes legendariske opptreden på Ivars Kro i Oslo som del av Trollkrem Import i april 2018. Jeg kan med hånden på hjertet si at denne lekende, livsbejaende kunstneren på ingen måte har tapt seg de påfølgende seks årene.

Pink & punk

På Moderna Museet vises ulike deler av Vaginal Davis’ kunstnerskap i tre avdelinger. Første delen består av en kino – «The Carla DuPlantier Cinerama Dome» – og en kopi av en bar der det vises filmer fra 1980- og 1990-tallet: That Fertile Feeling (1983), Cholita! (1995), The White to Be Angry (1999) og The Last Club Sucker (1999). Disse filmene viser kunstnerens sentrale rolle på punkscenen i Los Angeles, og beskriver punkens overlapp med skeiv performance, som fikk tilnavnet «queercore». Filmtitlene peker på motiv som gjentar seg i hennes bredere praksis: «fertile» er et ord som går igjen, tydeligst i zinen Fertile La Toyah Jackson Magazine (1982–91); homonym-spillet i «white/right» er et av mange tekstlige krumspring og sammensetninger, og «cholita» peker på de ulike alter egoene hun stadig adopterer. Club Sucker (1994–95) var ett av flere alternative klubbkonsept som hun var sentral i å drive frem, med blant annet andre performance-legender som Ron Athey.

Utstillingen er designet av det skeive arkitekturkollektivet Mycket, som er basert i Stockholm. Trioen navigerer de litt vanskelige rommene i Moderna Museets underetasje på originalt vis. Et iøyenfallende grep er drapering av et halvt gjennomsiktig tynt tekstil foran fotoer fra ulike fester og performancer med korte håndskrevne beskrivelser. Ved første øyekast tenker jeg at dette gardinet er et institusjonspåtvunget grep – en «trigger warning» – for å unngå at barn blir utsatt for noen av de mer pornografiske bildene som ofte dukker opp i Vaginal Davis’ billedverden. Men når jeg stiller meg i køen for å betrakte de små, ganske uskyldige tidsvitnene – som et familiealbum – blir jeg mer bevisst på min egen kropp og dens samspill med andre idet vi fnisende famler oss frem bak voile-gardinene. Dette lette, blafrende stoffet går igjen i utstillingen og fungerer som romdelere sammen med rader av sminkelys. Det gir en viss fornemmelse av å være backstage – i den sitrende stunden før showet starter.

Den andre delen av utstillingen på Moderna Museet består av en gjenskapning av HAG – small, contemporary, haggard(2012/2024), som var et galleri Vaginal Davis drev i en leilighet på Sunset Boulevard i Hollywood fra 1982 til 1989. HAG var til for frenetiske kunstnere som ikke anså seg selv som kunstnere eller som hadde formell kunstutdanning, og ble etablert – ifølge Vaginal Davis’ selv – så hun kunne finne seg en kjæreste (det fant hun ikke). Galleriet ble først gjenskapt av kuratoren Lia Gangitano for det ideelle visningsrommet PARTICIPANT INC i New York i 2012, blant annet en serie sminke- og temperamalerier av «kvinner fanget i kvinnekropper», totem-aktige skulpturer laget av brød, og «hjemmekoselig lesbisk tapet». Fargene i de to første delene av utstillingen har pasteller i en såkalt feminin palett: Barbierosa og lysegrønn. Den siste delen, The Wicked Pavillion, utfolder seg i en rosa-bonanza i det vi presenteres for et tenåringsrom med pin-ups og filmplakater på veggen og en gigantisk brunmalt penis laget av skumgummi og ståltråd i den lille pikesengen. Denne «paviljongen» har også et bibliotek, «Fantasia Library», med selvlagde bøker med titler som Congress of Poo og Sex Lizard.

Tekstproduksjon 

I sin åpningstale på Index fortalte Hendrik Folkerts at han først forelsket seg i Vaginal Davis’ tekster. Det er et enormt spenn i denne tekstproduksjonen: fra brev, postkort og poesi til fanziner, bloggposter og artikler, anmeldelser og sladrespalter publisert i LA Weekly, UR Chicago og andre etablerte tidsskrifter. Det er lett å se appellen til denne høyst originale skrivestilen: Vaginal Davis leker seg med ord, skaper absurde sammenstillinger og er ikke redd for å erte på seg kjendiser i Hollywood («Tom Cruise loves women») eller kunsteliten (det er en veldig morsom, pompøs håndskrevet tale «av» kunstneren Vanessa Beecroft i vitrinene på Index).

Vaginal Davis er åpenbart belest – hun hermer, hacker og bygger videre på andres verk, for eksempel på Nationalmuseet der hun tar for seg L. Frank Baum, forfatteren bak The Wonderful Wizard of Oz (1900). Forfatteren fulgte opp hit-boken i Oz-serien med en rekke bind med mer normutfordrende karakterer. I utstillingen der har Vaginal Davis laget tegnede illustrasjoner til Baum sine verk, små aluminiumskulpturer av karakterene hans, og et lavmælt lydspor der flere venner leser opp ulike tekstutdrag. De samme vennene deltar i det som kan beskrives som en «mega-zine», den nevnte boken Middle Sex med sine 500 sider og tykke, forgylte innbinding.

Dialog er et sentralt element i hele kunstnerskapet, og spesielt i tekstproduksjonen der hun skriver til ulike samtalepartnere, som sammen tegner opp et slags slektstre. Innholdsfortegnelsen i Middle Sex, og hilsenene som er tatt med i katalogen til Moderna Museet, vitner om nære bånd til Riot grrrl-bevegelsen, representert gjennom musiker Kathleen Hanna, akademikere fra nyere tid, som Jennifer Doyle og Darby English, og samtidskunstnere som Wu Tsang og Julie Tolentino, i tillegg til portretter av veletablerte navn som Wolfgang Tillmans og Catherine Opie. Det er en familie med tydelig utspring i Los Angeles, men som strekker seg over store deler av Nord-Amerika og Europa. I løpet av de siste godt og vel 40 årene har hun bygget opp en stor samling med korrespondenter, støttespillere og samarbeidspartnere. Flere av disse har bidratt til utstillingen i form av sine egne samlinger og arkiver. I kunstnersamtalen dagen etter åpningen fortalte Vaginal Davis at hun sjelden samler på ting hun har laget, så her er det gjort et omfattende arbeid for alle involverte med å grave frem og lokalisere verk, ark, postkort og brev hos privatpersoner og i fraflyttede lokaler.

Disidentifications

Når vi er inne på viktige relasjoner: Vaginal Davis var også nær venn av performance-teoretikeren José Esteban Muñoz (1967–2013), og bildet av kunstneren prydet forsiden av boken hans Disidentifications – Queers of Color and the Performance of Politics (1999). Kapittel 4 i boken heter «The White to Be Angry»: Vaginal Creme Davis’s Terrorist Drag og viser til en av filmene som nå vises i Moderna Museets utstilling. Her setter Muñoz ord på følelsene jeg kjente på da jeg først ble kjent med Vaginal Davis og hennes brede kunstneriske praksis: Det er noe ubehagelig i filmen The White to Be Angry, men også parodisk i å se begjæret rettet mot en nynazists trange jeans i et antrekk med tydelig boot boys-estetikk sammen med utstrakt bruk av solkors og sørstatsflagg i filmens scenografi. Ved at kameraet dveler promiskuøst på rumpeballene, blir snauskallen objektifisert, og hatet han representerer, ufarliggjort og til og med latterliggjort. Som Muñoz skriver om en annen performance der Vaginal Davis spiller den hvite militsmannen Clarence, som hater alle svarte og homofile: «The parodic performance works on a Freudian distinction between desire and identification; the ‘to be or to have’ binary is queered and disrupted.» (Bokens side 105) Gjennom overdrivelse og karikatur, ved å være tilgjort og uforskammet klarer kunstneren å skape et vell av ulike følelser hos betrakteren – som gremmes, ler og fascineres om hverandre. Paradoksalt nok skapes det øyeblikk av ærlig innsikt gjennom disse verkene da både karakterene og vi som ser avdekker holdninger og oppdager blindsoner.

Filmene til Vaginal Davis bærer preg av å være hjemmelaget: Her er det vimsete kameraføring, dårlig lyd, et tilsynelatende fravær av regi, og rotete symbolikk. Portrettene er likedan klønete og naivistiske i fremstillingen, de tidlige tekstene preget av en DIY punk-estetikk, skrevet på en skrivemaskin fra 1920-tallet og trykket på 1980-tallets kopimaskin. Dette gjør verkene avvæpnende og lettbente, og de treffer kanskje bredere – og muligens dypere – enn de ville gjort som såkalt high art. I Vaginal Davis’ verden er det bare kunstneren selv som er gjennomført og ulastelig antrukket, en kvalitetsbevisst «little old Black lady» som hun beskriver seg selv som (hun er heller ikke «little», men ruver nesten to meter over bakken). Fremfor å henge seg opp i enkeltverkenes litt shabby utførelse bør man se denne utstillingen som et gesamtkunstwerk, som ikke kan reduseres til ett medium. «My medium is the indefinite nature of my own whimsy», lyder et sitat av Vaginal Davis i samtale med Lea Gangitano. Hun hevder å drives av sine egne «pussige innfall», men heller ikke her kan man stole helt på hovedpersonen, som gjentatte ganger tar i bruk sladder, overdrivelse og absurditet som virkemiddel. Det denne utstrakte utstillingen i Stockholm gjør, er å vise et voldsomt produktivt, høyst originalt, sammensatt og helstøpt kunstnerskap gjennomsyret av omsorg og kjærlighet.