Hvilke preferanser en kunstner har når det gjelder natur, er forskjellig utifra bakgrunn og erfaring. Tid er et annet aspekt som spiller inn. Hvilke verktøy som brukes for å bearbeide naturen, er også vesentlig. Hanne Grieg Hermansen ser på det kunstige lyset som kontrast til det naturlige, mens Anne Stabell lar naturen bli en del av både materiale og uttrykk. Sarah Jost bruker skogen som naturlig medium og i bearbeidet form. Geir Tore Holm bruker kameraet som en registrator over tid og rom.Tekst av Mats Linder.

Anne Stabell, Sommerskog, fra «Den langsomme veien gjennom skogen og hjem». Foto: Østfold Kunstsenter.
Lyset er en forutsetning for alt levende liv. Den greske filosofen Aristoteles (384–322 fvt.) mente at lyset var en betingelse for gjennomsiktighet. Men er det mulig å fange noe som er gjennomsiktig?

Hanne Grieg Hermansen har i utstillingen «Photometrics» prøvd å fange lysets ulike sjatteringer. Det er en oppgave Rembrandt, Turner og Caravaggio mestret, men på en helt annen måte, og i en tid med andre forutsetninger. Serien Graderinger (Vectorworks) (2019) er en digital visualisering av kameraeksponeringer med økende blenderåpning, av en lyskaster i et røyklagt rom. Sekvensen over syv tegninger er blitt til en graderingsbevegelse over lyset, fra hvitt til svart. Ved å bruke papirets naturlige hvithet har Hermansen oppnådd et intenst lys som står i sterk kontrast til den omkransende passepartouten. Lyset er i dette tilfellet ikke bare en illustrasjon, men også en fysisk tilstand. Betrakteren fornemmer ubehaget ved det sterke lyset. De monumentale tegningene Source Four (#1, #2 og #3) (2019) tar utgangspunkt i fotografier av scenelyskasteren Source Four. Her har Hermansen fokusert på fargespillet som oppstår i kameraoptikken. Tolkningen med valører i lys lilla og lys gul i kontrast mot det hvite er mindre distinkte enn de små svarthvite tegningene. Å fange opplevelsen av lyset som Hermansen arbeider med, er kanskje en umulig oppgave, spesielt om det er som Aristoteles mente – en betingelse for gjennomsiktighet.

Fra Hanne Grieg Hermansen, «Photometrics» Foto: Østfold Kunstsenter.

Naturfargede transparenter

Å leve i tradisjonen kan være en hemsko. Hvordan skal man løsrive seg for å skape noe nytt? Anne Stabell er forankret i en mer enn hundre år gammel moderne norsk vevtradisjon. Hennes transparente billedtepper, med deres lys- og skyggevirkninger, fører tankene til tekstilpioneren Frida Hansen. Samtidig arbeider Stabell i en moderne, analytisk tradisjon ved å utvikle eget plantefarget garn. Hennes utstilling «Den langsomme veien gjennom skogen og hjem» består av seks arbeider. Verkene Herbarium tinctorum – arkiv og Herbarium tinctorum – bilder er begge undersøkelser og prøver av garn innfarget med planter Stabell har funnet ulike steder i Norge og Tyskland. Alle prøver er nummerert med dato, innfargingsmetode og funnsted. Arkivet gir en ekstra dimensjon i tilknytning til de fire andre arbeidene, både i form av innsats bak utviklingen av hver enkelt farge, til gjennomføringen. Stabells uttrykk er lavmælt og sublimt, som i Sommerskog utført i plantefarget ull og hvit nylon: Billedveven er komponert over kvadrater der hver flate er som filmatiske snapshots. Løsrevne betraktninger av trær, lys og skygge. Den plantefargede ullen og det syntetiske nylonet tilfører veven varierte grader av glans.

Tilbake til arkivet. Et av bildene er oppført med Ørlandet som funnsted, Hannah Ryggens bosted i nesten et halvt århundre. Jeg lurer i mitt stille sinn på om Stabell har foretatt en «pilegrimsreise» for å få åndelig påfyll.

Anne Stabell, Sommerskog, fra «Den langsomme veien gjennom skogen og hjem». Foto: Østfold Kunstsenter.

Usikker grunn

Sarah Jost har i installasjonen Under skogen hviler ørkenen undersøkt begrepet skog med utgangspunkt i gran. Prosjektet har en personlig vinkling. Trevirket kommer fra oppvekststedet i Sverige, men er kjøpt i Norge der hun bor og arbeider. Med tegninger, objekter og en kassalapp trekker hun paralleller mellom hjemstedet og sitt nåværende liv. Med en tegning illustrerer Jost trevirkets reise, fra stedet der trevirket opprinnelig kommer fra videre til treforedling, byggevareforretning, atelieret, og endelig utstillingen i Fredrikstad.

Hun er også opptatt av moderne skogsdrift, som står i kontrast til naturskogen som vokser fritt. Et par andre arbeider viser røtter og steiner. Som betrakter lurer jeg på om hun ønsker å formidle sine røtter, om hun er rotløs, eller om det er en kritikk av forbrukersamfunnet der ressurser flyttes over store avstander? Installasjonen som består av forskjellige deler i ulike teknikker, oppleves fragmentarisk. Hvis dette er tematikk Jost ønsker å gå videre med, er ikke illustrasjoner nok. Da bør hun gå tyngre inn i spørsmålet rundt natur og forbrukssamfunn.

Sarah Jost, begge fra «Under skogen hviler ørkenen». Foto: Østfold Kunstsenter.

Ujålete hverdagsskildringer

Frosne øyeblikk fra helt vanlige skogsturer. Motiver vi sjelden reflekterer over siden de er så åpenbare: I stedet for gjennomtenkte komposisjoner har kameraet fungert som et registrerende verktøy i Geir Tore Holms verk. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig for å skape bilder som engasjerer og har kunstnerisk verkshøyde. Holm har rettet kameraet mot en nedslipt kjøkkenkniv med flere lag sølvtape rundt skaftet. Fotografier av småvokste bjørketrær og lett snø på bakken. En teakseksjon med pynt, som i grunn er et dårlig eksponert blitzbilde. Hva forteller disse bildene oss? 

Dette er en virkelighet som sjelden vises i media, en virkelighet som er så virkelig at få av oss tenker på at den i det hele tatt eksisterer. En skjerv av hvordan livet i Bygde-Norge kan se ut. Verkene er like enkle og avskallede som tittelen på utstillingen, «Fotografi og grafikk». Lite sentimentale også, og med en opplevelse av naturen og dagliglivets realiteter som klangbunn. Bildene fungerer derfor ypperlig utstilt i et kaféinteriør. Hverdagslige som en kopp kaffe, men med samme patos som husmannskost.

Fra Geir Tore Holm, «Fotografi og grafikk». Foto: Østfold Kunstsenter.

Omtalen er fra fire utstillinger ved Østfold Kunstsenter, opprinnelig utstillingsperiode 14.03.2020–31.05.2020: Anne Stabell, «Den langsomme veien gjennom skogen og hjem»; Hanne Grieg Hermansen, «Photometrics»; Sarah Jost, «Under skogen hviler ørkenen»; og Geir Tore Holm, «Fotografi og grafikk».