Da jeg jeg skulle skrive om «Slutten», den siste i en utstillingsserie på fire deler, kikket jeg mye ut på verden utenfor vinduene i et forsøk på å få grep om kuratorenes surrealistiske lek. Tekst av Frida Forsgren.

Anders Holen, Happy (2017). Støpt jesmonite, håndmalte bronseblomster, oljemaling, solcellepanel og diverse datateknikk (detalj), 190 x 120 x 80 cm. Foto: Tor Simen Ulstein.
«Slutten»
Kristiansand Kunsthall
10.11.2017–30.12.2017

I 2017 kuraterte billed­kunstnerne Ann Cathrin November Høibo og Linn Pedersen en utstillingsserie i fire deler, i samarbeid med Kristiansand Kunsthalls leder, Cecilie Nissen: «Garderoben», «Gjenvinningen», «Hverdagen» og til slutt «Slutten». Seriens utgangspunkt er surrealistbevegelsens selskapslek cadavre exuis («utsøkt kadaver»), som går ut på at deltakerne tegner på et ark som er bretta flere ganger. Hver deltaker tegner så videre der den foregående stoppet, men helheten holdes skjult for alle, helt til resultatet til slutt brettes ut.

Kunstnerne har i disse utstillingene fått utdelt stikkord av kuratorene som reflekterer rundt utstillingenes titler. «Slutten» er dystopisk, og på vei inn i utstillingslokalet tenker jeg på ting som global oppvarming eller memoarverket Verden av i går (1942) av Stefan Zweig, en dyster fortelling om et verdensbilde i oppløsning.

I denne utstillinga har jeg, før jeg i det hele tatt har sett den, store forventninger til et verk av Marius Heyerdahl (1938–79), som visstnok vises for aller første gang. Arbeidet er uten tittel, og er heller ikke datert, men ble funnet sammenrulla på loftet av sønnen og donert til SKMU Sørlandets Kunst­museum. Heyerdahl bodde i Kristiansand på 70-tallet, og tok livet sitt etter å ha dumpa flere av sine verk i Topdalsfjorden. Han ble aldri anerkjent for sitt arbeid mens han levde, og først nå, nesten førti år etter sin død, blir han omfavnet som kunstner. Hva er det med denne ideen om å oppnå suksess etter sin død?

Det er noe apokalyptisk med maleriet hans; det har skitne farger, og dyreliknende skikkelser tilber en mørk sol. Ei øgle ligger på ryggen med beina i været som om den er død. Jeg får assosiasjoner til Den siste alke, en mobil skulptur av en oljetilgriset alkefugl Heyerdahl turnerte Europa med sommeren 1971, i protest mot store selskapers kyniske dumping i Nordsjøen. Heyerdahl var en pionér blant kunstnerne når det gjaldt å påpeke konsekvensene av forurensning. Dette verket oser av tragedie, mest fordi jeg kjenner kunstnerens historie og bortgang.

Kvinna uten nese
Midt på gulvet i Sal 1 står Happy (2017) av Anders Holen – en stor skulptur av ei kvinne som ligger i klassisk positur på en sjeselong. Kvinna er usymmetrisk: Den ene hånda er en rein avstøpning, mens den andre er overdimensjonert og mangler en finger. Hun har heller ingen nese, og smiler grotesk med en sjelden orkidé mellom tennene. Det mest framtredende med Happy er øgla på kvinnas lår, den har bevegelige øyne. De er, viser det seg, skjermer som drives av et solcellepanel på baksiden av skulpturen. Øgla avbilder en trua reptilart, og det er uvisst om øynene slutter å funke i løpet av utstillingsperioden på grunn av de dårlige lysforholdene i desember.

Denne øgla, orkideen og den deformerte kvinna minner meg om Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (Aschehoug, 2015), ei diktsamling av Inger Elisabeth Hansen. Forfatteren skildrer blant annet hvordan forurensning har endra klovnefiskens luktesans, slik at den nå oppfatter sin største trussel som godluktende. Hun trekker en parallell til mennesket, at dette kanskje også skjer med oss.

Har dette skjedd med kvinna? Hun smiler og godter seg blant truede arter, selv om hun mangler nese. Om vi mister orienteringssansene våre, om verden blir mer retningsløs, hvordan er det da mulig å orientere seg i den? Med slike tanker i hodet blir også dette verket, som Heyerdahls, dystopisk. Og som betrakter blir jeg veldig lite happy av å se henne smile.

Om å bli gammel
I utstillinga er det mange lyd- og videoinstallasjoner. Tilsammen godt over tre timer fordelt på utstillingas nærmere tretti verk! Kunsthallen er åpen fire timer av gangen, så for å få med seg utstillinga i sin helhet, krever den at man må komme innom flere ganger. Et eget videoprogram, «Tongue and ear», er kuratert av Felipe Ribeiro Pena og Thora Dolven Balke og består av 14 verk. Blant dem vil jeg trekke fram Annika Ströms fem verk som reflekterer rundt aldringsprosessen. Filmene viser ei mor som blir stadig mer pleietrengende. I den første filmen, Collector (1998), er mora oppegående og viser stolt fram sin samling av datterens (kunstnerens) verker. I den siste, Crystal brain (2010), leker samme person med diamantene i en lysekrone. Denne tittelen får meg til å tenke på demens. I løpet av de tolv årene videoarbeidet dekker, er det tydelig at personen eldes, det er både trist og rørende å se disse filmene. Trist fordi det er et bånd som uunngåelig skal brytes, rørende fordi det er et sterkt bånd. Det blir tydeliggjort i I Can Hardly Recognise Myself (2010), der datteren friserer og sminker opp sin mor før de skal ut og drikke kaffe eller handle.

Henrik Olai Kaarstein, del av serie arbeider med oljelakk, vinylmaling, akrylmaling, kull, pastelkritt, oljestift, lim og lakk på klespose (2017). Utlånt fra T293 Gallery i Roma. Foto: Tor Simen Ulstein.
Mikael Hegnar, Group (b) (2017). Olje på lerret, 140 x 195 cm. Foto: Tor Simen Ulstein.

Lyd, på evig reise
I «Tongue and ear» inngår også en 54-minutters installasjon med en samling bilder med lydspor, kuratert av Daata Editions (en plattform som representerer arbeider av ulike kunstnere i segmentene video, lyd, poesi og nettkunst, red.anm.). Det er samtaler og lydtepper, men kvaliteten er ofte så grøtete at det er vanskelig å få med seg helheten. Tre av de mer tydelige verkene er Matt Copsons bidrag, som består av morsomme telefonsamtaler. Stemmen er fordreid til noe djevelsk. Han – for det er en mann – ringer til servicetelefoner for å klage eller kommandere, men blir aldri tatt alvorlig, noe som så klart gjør ham mer forbanna.

Spillelista består egentlig av 19 verk, men mot slutten er det noe som går galt med teknikken. Jeg går til gallerivakta, han får ikke til å fikse det, og da jeg kom tilbake noen dager seinere, var feilen fortsatt ikke retta opp. Skulle det være sånn? Er det bare jeg som er dum?

Installasjonsbilde fra «Slutten». Foto: Tor Simen Ulstein.
Anders Holen, Happy (2017). Støpt jesmonite, håndmalte bronseblomster, oljemaling, solcellepanel og diverse datateknikk (detalj), 190 x 120 x 80 cm. Foto: Tor Simen Ulstein.

Om igjen, og om igjen …
Midt i rommet i Sal 3 står lydinstallasjonen Lese­sirkel av Hanne Lippard. Den består av fire høyt­talere plassert rundt et rødt teppe. Kunstneren har lest inn en tekst som lar tankene spinne rundt ordet underlig: «… runderlig, undulat, som flyr rundt og rundt, underverk, underlag», og så videre. Opplesningen er loopet, og jeg sitter der litt for lenge og vet ikke helt når teksten begynner eller slutter. Man kan si at ordene og den nevnte undulaten er på en evig reise, selv om ruta hele tida er den samme.

Mens jeg sitter der, ser jeg også ut på arbeiderne som reparerer kirketaket. Det slutter ikke der ute heller, tenker jeg. Hver gang kirka begynner å forfalle, fikser noen på den, slik at den alltid vil forbli den samme.

På veggene rundt Lippards installasjon henger en samling dressposer med fuglemotiv, laget av Henrik Olai Kaarstein. Alle er datert 2017, utføringen er grov, og jeg antar at han har jobbet dem fram i kunsthallen. Verkenes titler består av en beskrivelse pluss et plagg, som for eksempel Expectation Chino, Fatigue Robe eller Fortress Shirt. Jeg synes det var vanskelig å få noe ut av disse åtte verkene helt til jeg skjønte at han har forholdt seg til ordet forflytning. Én av dagene jeg var på vei til utstillinga, passerte jeg butikken Enklere Liv. Der reklamerte de for oppvarma tøfler. Jeg flytta blikket videre til folk jeg passerte, og så noen stivpynta mennesker komme ut fra et hotell. Denne kontrasten fikk meg til å tenke på fuglene på dressposene. Klærne er en stor del av identiteten vår, og før man går ut i gatene, bør man bytte ut tøflene om man ikke vil bli stempla som naver.

Kan man si at vi er fanga i klærne våre, som fuglene er «fanga» i dressposene?

Dette har vært en ubestemmelig utstilling. Med det mener jeg at kuratorenes stikkord til kunstnerne ikke har gitt «Slutten» noen tydelig helhet, eller noen klar slutt, for den saks skyld. Sånn sett helt i tråd med surrealistene. Noen verk står også igjen fra tidligere utstillinger i serien. Jeg har, som nevnt, sett mye ut av vinduene i forsøk på å plassere arbeidene i forhold til temaet, og jeg har måttet strekke tankerekkene mine langt utenfor det logiske. Dette har ikke ført til noen forsoning med «Slutten».