Den Tromsø-baserte kunstneren Synvis Glinn Nordins verker kan betraktes som lokalhistorie, men også som avslørende satire. Tekst av Kristin Josefine Solstad, kunst- og kultursosiolog og daglig leder for KunstsentralenNord

Karnevalet

Synvis Glinn Nordin (f. 1948) er født i Tromsø, men har i de siste tredve årene vært bosatt på Karlsøy. Nordin har malt i femti år og livnært seg som kunstner nesten hele sitt liv. «Etter mitt syn er Synvis Nordin ein av dei mest vesentlige biletkunstnarane i Nord-Norge», hevdet Ole Danbolt Mjøs. «Nordin legger for dagen en kompromissløs ærlighet i å reflektere både det indre og det ytre. Kanskje er det oppriktigheten i uttrykket Synvis Nordin har som sin sterkeste side», hevder Nasjonalmuseets Frode Haverkamp (tidl. seniorkurator Avdeling eldre og moderne kunst ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, red.anm.).

Hans kunststil vekker i disse dager oppsikt ute i verden. Direktør Dan Chill ved GINA – Gallery of International Naïve Art i Tel Aviv, er blant dem som har fått øynene opp for Nordins kunstnerskap. Chill reiser rundt i verden og registrerer kunstnere som jobber i naivistisk sjanger. GINA formidler kunstnere fra hele Europa, Midtøsten og Asia, og nå vil de altså se på muligheten for å få til en utstilling med Nordin i Tel Aviv. I skrivende stund har kunstneren takket ja til en invitasjon fra Polen om å søke om utstillingsplass på den årlige kunstfestivalen for naiv kunst, som settes opp kommende sommer i Polen (Art Naif Festiwal). I Tromsø har vi også kunnet glede oss over at Nordins siste verk Lykkelige gata ble avduket på Rådhuset i februar. Ærlig kunst, som Nordins malerier, kommuniserer like godt i nord som i sør.

Naivistisk kunstuttrykk

Glinn Nordin tegnet og malte som de fleste , og visste allerede som åtte–tiåring at han skulle bli maler. Her vil jeg særlig trekke frem hans forhold til skoleverket som ikke appellerte, hverken som barn eller voksen. Synvis var likevel kunnskapstørst og søkte viten på egen hånd. Erfaringer fra hardt arbeiderliv, og tidvis som uteligger i Oslos gater, gjorde at han fikk kontakt med mange slags personligheter og merket seg særtrekk ved dem han møtte. Nordin har en voldsom innlevelsesevne i mennesker, men også dyr, natur og hverdagens virkelighet. Han har sterk tilhørighet med «Tromsøs sjel», som kunstneren selv sier.

Hva er det som gjør at Synvis Glinn Nordins kunst griper oss når vi møter den? Og på hvilket vis ser vi hans slektskap til våre europeiske mestre?

Nordin står mer i slektskap til europeiske malere enn noen norsk akademisk maletradisjon. Kunsthistoriens mestre og deres form og teknikk har han derimot studert nøye, ikke minst hvordan de bruker form og farge til å fortelle historier. Arven fra de store mestre finner vi igjen i Nordins malestil, men i en egen form: et tilnærmet naivistisk kunstuttrykk kombinert med realisme. Naiv kunst (av latin, nativus, som betyr «medfødt») betegner i denne sammenheng kunstnere som forsøker å tolke virkeligheten umiddelbart og så ureflektert som mulig; kommunikasjonen ligger på det intuitive plan. Naivistiske kunstnere tilpasser seg ikke tidens kunstmoter eller teknisk fullkommenhet, og deres verker er ofte detaljrike og symboltunge. I kunsthistorisk sammenheng er ikke naivistisk kunst så sterkt etablert i Norge. Men Nordin har et motivslektskap med for eksempel Reidar Aulie (1904–77) gjennom kjærligheten for byen (Aulies tilfelle Oslo) og det hverdagslige livet, som i maleriene Jernbanen (1933) eller 9. april 1940 (1940). Det gjelder også i forhold til Ragnar Kraugerud (1909–1987), i for eksempel Hoggere fra 1937. Av nålevende norske kunstnere i Synvis Glinn Nordins sjanger, er grafikeren, maleren og fotografen Bjørn Saastad.

Noen høydepunkter

Nordins Karnevalet (1993), Brudeferden i Ishavsbyen (2017), Livsnytere (2016), og Nordens Paris (1993) er gode eksempler fra Nordins kunstnerskap. I Karnevalet kan vi se både humoristisk og alvorbetont innslag, i et umiddelbart uttrykk. Vi ser 19 karikerte personligheter, alt fra den lystige til den falne, fra fortvilelse til overraskelse. Fargene er sterke og klare. Verket fikk nye eiere her i nord i 2017, etter at det har holdt hus i Oslo siden 1993. Da det ankom byen ble maleriet på nytt eksponert for et stort selskap mennesker fra alle leirer. Engasjementet for verket var stort, og gjestene ble utfordret til å velge seg en karikatur i verket som de følte slektskap til. Historier om gjestene foran Nordins maleri meldte seg i fleng etter at valgene ble avslørt. Det ble tårer og latter, men kanskje også ufrivillig bekjennelser av egen dårskap, innadvendthet og behovet for å eksponere seg, så vel som sorg, og glede, flauhet og grettenhet. Bånd ble knyttet og avskåret. Hva skjedde? Verket «kledde av» gjestenes sosiale maske som vi naturlig nok bærer ved oss i det sosiale rom. Nordins verker kommuniserer, usminket og ærlig.

Brudeferden i Ishavsbyen er et mer stedspesifikt maleri med mye nasjonalromantikk, i likhet med Adolph Tidemand og Hans F. Gudes Brudeferd i Hardanger (1848), men ikke i form, så der slutter likheten. De forenklede karikaturene kan ligne på den franske maleren Henri Rousseaus fremstilling av mennesker som dukkeaktige. I naturen rundt ser vi likhetstrekk med Edvard Munchs «flytende» maleteknikk som skaper bevegelser i billedrommet.

Nordin låner fra norsk kulturarv, og overfører den til islandsskap og fløytespill fra nord. Det vonde og det gode sloss om oppmerksomheten. Ulvene vokter om følget, engelen vokter over menneskets sjel, månen og lyset favner det harde klimaet, og isen vitner om vanskelige leveforhold. Rytteren har «druknet» sin sorg i lommelerka, mens han tryller frem lystige toner. Brudeparet vitner om en svunnen tid, og kan tolkes som tema om ekteskapets funksjon, og menns makt over kvinnen der unge jenter ble giftet bort til rikdom og eldre menn (gullkronen på den kvinnelige hovedpersonens hode kan tolkes slik). Selv i dag blendes vi, dessverre, altfor ofte av gull og glitter. Muligens er det dette kunstneren ønsker å formidle, nemlig den altoppslukende makten som vi tror ligger i rikdom.

Livsnytere og Nordens Paris

Andre Nordin-verk formidler menneskets eksistensielle grunnvilkår med humor i klart definert fargesymbolikk, som i Livsnytere (2016). Scenen er Ølhallen i Mackgården i Tromsø, som både i dag og i tidligere tider har hatt en sterk symbolikk for byens beboere. Motivet er hentet fra den tiden da utelivet bestod av menn fra alle samfunnslag. I utgangsdøra ser vi en sint kvinne som forsøker å få sin husbond hjem. Det er mye humor her, ikke minst Nordins velplasserte karikatur av seg selv i samekofte der han henter ut ølbonger fra en bod. I gamle dager ble bonger for utdeling av varer ofte brukt istedenfor penger. Med et nordnorsk munnhell ble disse bongene kalt «lapp» – én lapp gav en øl – men det er også verdt å huske at ordet «lapp», fra gammelt av, er det samme som ordet for en same. Dette er en litt intern symbolikk som muligens bare nordlendinger – og da spesielt den eldre garde – forstår.

I Nordens Paris (1993) har kunstneren satt fokus på mote, design og bunadstradisjoner. «Nordens Paris» er jo og benevnelsen på Tromsø fra gammelt av på grunn av handelsfart mellom Paris og Tromsø. Handelen førte til at byens damer var de første i Norge som fikk siste skrik i tøy og kjoledesign, direkte fra den franske hovedstaden.

Fellesnevneren for Nordins kunst er forkjærligheten til stedet han er vokst opp. Likevel får de personifiserte karikaturene, de skarpe fargene i naturens flytende overganger, og de hverdagslige gjøremål, en mer allmenn verdi. Det spiller ingen rolle hvor i verden kunstneren har sin bakgrunn fra, for det menneskelige innholdet kan forstås uansett hvor i verden man kommer fra.