Når man lever i interessante tider, slik vi gjør nå, hvor alt det som var sant i flere tusen år på kort tid har vist seg å være fullstendig tullball, og halvparten av menneskeheten er i ferd med å mutere til troll, gjelder det å navigere forsiktig i samtidens flom av bibelske profetier og bekreftede mareritt fra datert dystopisk science fiction. Tekst av Tommy Olsson.

Fra utstillingen «Hexapoda» i 2013 ved House of Foundation i Moss. Grafiske trykk, papirklipp og funne objekter, 175 × 120 cm. Foto: Ingebjørg Une Hagen.

Det er nødvendig å stikke fingeren i jorda og tenke annerledes. Når det kommer til science fiction: Er det ikke påfallende at romvesener nesten konsekvent er blitt fremstilt som svære insekter? Og, i forlengelse av dette: Er det noen grunn til å betvile at kakerlakkene er denne verdens egentlige herskere? De var her lenge før oss, og de vil være her lenge etterpå. Menneskeheten er selvsagt – sett i et større perspektiv – en parentes, og konsensus kan noen ganger se ut til at vi er født inn i denne vedvarende larmen uten noe bedre å gjøre enn å produsere pølser, men det er kanskje på tide å ta det innover oss at planeten ville kvittet seg med oss for lengst hvis vi ikke gjorde noe viktigere enn det. Vi er tross alt ikke i nærheten av en holdbar teori om hvordan vi egentlig passer inn her, og vi suger når det kommer til hvordan vi forholder oss til, og kommuniserer med, andre arter. Jeg måtte ikke bo lenge sammen med dyr før jeg skjønte at de så på meg som temmelig tilbakestående. Snill, men ikke veldig smart, liksom.

Jeg måtte ikke bo lenge sammen med dyr før jeg skjønte at de så på meg som temmelig tilbakestående. Snill, men ikke veldig smart, liksom.
Del for del trykkes. Foto: Tom Dyring.

Jeg er helt overbevist om at de kjenner til kosmiske sammenhenger jeg selv er helt blind for. Mennesket har da også stått fritt til å definere seg selv helt uavhengig, og har endt opp med, vel: pølser. Og fotball. Men hvis jeg skal spekulere, har vi to viktige funksjoner å oppfylle mens vi venter på at solen imploderer og lyset blir slukket for alvor: 1) Utrydde alt annet enn kakerlakkene (og der har vi gjort en kjempejobb); 2) Musikk, litteratur og billedkunst (der har vi fortsatt en lang vei å gå, i hvert fall før vi helt skjønner hvor avgjørende det er for flere enn oss selv). Det er grunn til å tenke at vår plass i næringskjeden bygger på en misforståelse, kanskje til og med en grandios selvforståelse – det er jo strengt tatt bare psykopater som blir statsledere, og forskjellen mellom en storby og en maurtue er i første rekke et spørsmål om å etterstrebe det felles beste. Når likevekten uansett er punktert – og som med alt annet kan man saktens mistenke den for å ha vært illusorisk – er det ikke lenger så mye et valg som en nødvendighet å forsøke å få bekreftet de meningsfulle sammenhenger som faktisk er her.

Riset bak speilet (2016), en stedsspesifikk installasjon i Galleri Varmbadet ved Drøbak kunstforening. Grafiske trykk, papirklipp og funne objekter. Foto: Ingebjørg Une Hagen.
Det er grunn til å tenke at vår plass i næringskjeden bygger på en misforståelse, kanskje til og med en grandios selvforståelse – det er jo strengt tatt bare psykopater som blir statsledere, og forskjellen mellom en storby og en maurtue er i første rekke et spørsmål om å etterstrebe det felles beste.
ngebjørg Une Hagen, Punktert likevekt (2020) på Høstutstillingen 2021. Foto: Vegard Kleven.

Det er mange måter å få gjort denne jobben på. Det å se etter synkrone sammenfall i forhold til alt og alle, understreker i det minste kompleksiteten ved spørsmålet. Som om verden besto av tusenvis av transparente A4-ark lagt på hverandre og gjennomlyst av en overheadprojektor. Forskjellige typer samfunn: antall bein på forskjellige arter; tankekonstruksjoner; statistikk over influensa-relaterte dødsfall i perioden 2020–2021; katalogiserte tilfeller av selvskading. Arkitekturen i Auschwitz lagt over kartet til Manhattan, lagt over portrettet til Brad Pitt. Hvordan kan slike forsøk på å skape sammenheng ikke ende opp i perfeksjonen til en maurtue? Sett fra et slikt ståsted er uansett Ingebjørg Une Hagens Punktert likevekt begynnelsen på et korrekt kart.