I denne teksten reflekterer OSV. (Oslo Samlede Verk) over kunst i offentlige rom: Hvor begynner en samling, og hvor slutter den? (2) Tekst av OSV. (Oslo Samlede Verk) (1) Jan Freuchen, Jonas Høgli Major og Sigurd Tenningen

I. ANSAMLING

I faglitteraturen skilles det ofte mellom (aktiv) samling og (passiv) akkumulering. (3) I det første tilfellet er det samleren som velger ut verkene, mens det i sistnevnte er gjenstandene som har overtatt føringen. Det er også vanlig å rangere uavsluttede samlinger høyere enn avgrensede serier (kolleksjoner). Eksempler på slike kolleksjoner er fyrstikkesker av et spesielt merke, litografier av en bestemt kunstner, sportsbiler fra én tysk produsent, og så videre.

Mens det er lett å avgjøre hva som er kolleksjonens omfang og begrep, er samlinger basert på foranderlige størrelser som historie og smak langt mer uoversiktlige. Ved stiftelsen av Royal Society i London i 1660 begynner man straks å samle gjenstander til vitenskapelig undersøkelse. Noen år senere blir arkitekten og naturforskeren Robert Hooke utnevnt til Keeper of the Repository. Som bestyrer av samlingen går han til anskaffelse av en gruppe skjell og «naturlige rariteter». Denne anskaffelsen markerer begynnelsen på et stormløp mot fullendelsen, der jakten på den komplette samlingen medfører titaniske akkumulasjoner.

I 1669 blir naturforskeren Thomas Willisel hyret til å saumfare De britiske øyer på leting etter gjenstander til en «universell taksonomi» (4) over naturlige fenomener. Selskapets mål er intet mindre enn en fullstendig (complete) representasjon av naturhistorien. 12 år senere utgir botanikeren Nehemiah Grew en catalogue raisonné (5) over samlingen på dens daværende tidspunkt. I forordet går han i rette med dem som søker å begrense samlingen til «merkelige og sjeldne gjenstander». Skal den påberope seg universell verdi, skriver han, må den også romme de mest kjente og alminnelige ting. En psykoanalytisk fortolker kan ikke unngå å se ideen om fullendelsen av samlingen som en fetisjering av det uoppnåelige begjærsobjektet. Her blir den manglende gjenstanden både samlingens årsak og mulige endepunkt. Skulle man erverve gjenstanden, ville innsamlingen umiddelbart opphøre. Arkeologisk betraktet er derfor søppelfyllingen av like stor betydning som de vitenskapelige samlingene. Funnet av antikke papyrusfragmenter på en søppelfylling i den egyptiske byen Oxyrhynchus i 1896 omfatter mer enn 500 000 biter, deriblant noen av de eldste bevarte evangelietekstene. At disse fragmentene ikke er blitt lagret med hensyn til bevaring, men snarere er kompilert fra en stor og kollektiv forfatters mémoire involontaire, gjør det nærliggende å stille spørsmål også ved dagens bevaringsregimer. (6)

Her peker gjenbruksstasjoner som Smestad, Grefsen og Grønmo seg ut som sesongvise utgaver av hovedstadens salon des refusés. (7) I den andre enden av skalaen finner vi de offentlige samlingers foredling av det kollektive minnet gjennom utvelgelse og konservering. I begge ender er det et konstant trykk av mennesker som vil deponere sine samlinger i offentlige magasiner som henholdsvis verdifulle artefakter eller søppel.

Lokalisering
Skulpturell akkumulasjon og akselerasjon

II. HELHET

Et raskt blikk på samlingens lange historie, fra de forhistoriske gravdeponiene og antikkens tempelsamlinger til dagens museer, viser en tydelig kontinuitet. Sett fra samlingens synsvinkel utgjør de tidlige høykulturene i Midtøsten og rundt Middelhavet ikke et brudd med steppemennesket og sankersamfunnene. Tvert imot er det en påtakelig forbindelse mellom disse kulturene, noe de mange ansamlingene av våpen, smykker og redskaper vitner om. Fyrstegraver som dem i Bornhöck, Helmsdorf og Leubingen er ikke bare åsteder for historiske hendelser av tilbakelagt betydning. Tvert imot viser gravene veien frem til dagens systemer for oppsamling og akkumulasjon. Som Susan M. Pearce bemerker i boka On Collecting: An Investigation Into Collecting in the European Tradition, går det en «klar og umiskjennelig slektslinje fra skattene og gravene i bronsealderen, gjennom helligdommene og templene i jernalderen og den klassiske verden, middelalderens kongelige haller og kirker, til de kongelige samlinger i tidlig moderne tid, og videre til museene fra de siste tre århundrene» (vår oversettelse).

Går vi til dagens museer, finner vi den samme kontinuiteten også her. Riktignok er samlingene skilt ut tematisk, slik at krigsmuseets granatbeholdning og kunstneren John Singer Sargents (1856–1925) akvareller fra skyttergravene under første verdenskrig presenteres hver for seg. Her er det hensynet til takt og tone som skiller det man i tidligere tider holdt samlet. Selv om det er mulig å forestille seg enkeltverket som en løsrevet gjenstand, er det kun mulig å tenke seg denne løsrivelsen i relasjon til samlingen som helhet. Av denne grunn kan en samling bare oppløses ved at den går over i andre former. Selv historisk avsluttede samlinger, som de keiserlige samlinger i Habsburg-dynastiet eller abbed Sugers (1081–1151) samling i klosterkirken Saint-Denis nord for Paris, vil med nødvendighet bevare en åpenhet mot andre former. Et gammeltestamentlig uttrykk for samlingens åpne karakter finner vi i Salmenes bok, der akkumulasjonen står i kontrast til forgjengeligheten som preger besittelsen av gjenstandene: «De samler i hauger, men vet ikke hvem som skal ha det.» (Sal 39,7)

III. TOTALITET

Mellom knauser og krattskog i byens utkanter finnes det intrikate mønstre på bakkeplanet. Jord, småstein, barnåler og annet avfallsmateriale har gradvis blitt tettpakket av dyre- og menneskebeins buktende vandringer over dem, slik at de nå fremstår som kollektive tegninger i marka. Disse tegningene kan betraktes ovenfra, slik man formet oldtidens geoglyfer (som de peruanske Nazcalinjene (8)) for et forestilt himmelperspektiv, eller slik enkelte UFO-entusiaster tråkker ned Hilma af Klintske mønstre i kornåkrer. (9)

Ingenting kan imidlertid sammenlignes med å oppleve disse tegningene nede på jordoverflaten, med føttene i direkte kontakt med veilegemets buktende (og ofte beint fram forvirrende) utforming. Den oppvakte vandreren som ferdes langs slike stier, der lufta på stille høstdager står tung av våt jord, brukne soppstengler og knitrende løv, vil da anerkjenne sine fotsålers rytmiske gnisning mot underlaget som en medskapende handling i et kunstverk med utallige skapere, utstrakt over en uoverskuelig tid, i et rom som ennå ikke har fått vegger.

I alle samlinger finnes det gjenstander som har én eller flere egenskaper til felles. Når det så dukker opp en gjenstand uten åpenbare fellestrekk med de andre delene i samlingen, kan man enkelt beskrive den på en måte som skiller den fra de øvrige. Følgelig er det dette skillet som utgjør samlingen. Måten delene er kjedet sammen på, angir samlingens struktur. Det ville ikke være en overdrivelse å kalle denne strukturen for verkets kosmos («smykke»). Selv om det er mulig å forestille seg enkeltverket som en løsrevet gjenstand, er det kun mulig å tenke seg denne løsrivelsen i relasjon til samlingen som kosmos og totalitet.

Helheten av gjenstander utgjør samlingens totalitet. Også destruerte verk hører med til samlingens begrep. Det samme gjelder for beskrivelsen av samlingen, og for den destruerte beskrivelsen. Å løsrive et verk fra samlingen innebærer å støte det ut i dets råe materialitet. I praksis ville det bety en tilintetgjørelse av gjenstanden, men ikke av verket som forestilling, identitet og idé. Ettersom enhver utdrivelse bærer med seg en svak avglans av gjenstandens opphav i samlingen, kan det ikke være snakk om en fallen natur. Det er betegnende for all fetisjering av enkeltverket at den understøttes av slike utdrivelsesfantasier. Derav prinsippet: «Ikke verket i samlingen, men samlingen i verket.»

  1. I kunstprosjektet OSV. (Oslo Samlede Verk) låner, kommenterer og utforsker kunstnerne Jan Freuchen, Sigurd Tenningen og Jonas Høgli Major kunstverk, kunstsamlinger og hva som preger våre offentlige rom. Deres siste bidrag til samtalen var en skulpturgruppe på Økern i Oslo, en del av osloBIENNALEN.
  2. Denne teksten er en bearbeidet og videreutviklet utgave av elementer fra pamflettene utgitt i forbindelse med skulpturprosjektet utviklet under Oslobiennalen. I all hovedsak er den basert på Freuchen, Jan; Major, Jonas Høgli & Tenningen, Sigurd: osloBIENNALEN Første utgave 2019–2004. OSV. bibliotek #1: Samling. Spredte fragmenter om samlingens filosofi. Hva er en samling? Hvor starter den og hvor slutter den? (osloBIENNALEN, 2019). Det ble utgitt ytterligere fire pamfletter i serien. Mer info her.
  3. Se kildeliste.
  4. Taksonomi er navnsetting av systematiske enheter, opprinnelig om plante- og dyresystematikk.
  5. Catalogue raisonné er et dokument som på en nesten fullstendig måte beskriver en kunstners verker eller en samlings beholdning.
  6.  Begrepet om et «ufrivillig minne» – mémoire involontaire – forbindes ofte med Marcel Prousts romansuite På sporet av den tapte tid (1913–1927).
  7. «De refusertes salong», eller på fransk Salon des refusés, var en utstilling i Paris for kunstnere som hadde blitt avvist av juryen ved Parissalongen, det viktigste utstillingsarrangementet for kunstnere på 1800-tallet. De refusertes salong ble arrangert flere ganger mellom 1863 og 1886.
  8.  Nazcalinjene er en samling geoglyfer (se neste fotnote) som ligger i Nazcaørkenen i Peru. Kunstverkene befinner seg i et ekstremt tørt område og strekker seg ut mellom byene Nazca og Palpa. Det var folk i nazcakulturen som lagde tegningene, mellom år 500 f.Kr. og år 500 e.Kr. Linjene danner ulike mønstre, blant annet er det dyretegninger av en kolibri, øgle, edderkopp og ape. Nazcalinjene er mest synbare ovenfra, for eksempel fra fly og satellitt, noe som gjorde at det tok mange hundre år å oppdage tegningene. En hypotese er at nazcaindianerne gjorde bildene til ære for gudene de tilba, men dette vites ikke med sikkerhet. Da Nazcalinjene ble inkludert på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1994 var kun 30 funnet. Kilde: Wikipedia.
  9. Geoglyfer er linjer i landskapet som danner figurer og som kan observeres fra stor høyde. Tegningene er oftest skapt i forhistorisk tid ved å fjerne jord og stein på bakken i et matematisk nøyaktig mønster.

Kilder

Snodgrass, Anthony (1980), Archaic Greece: The Age of Experiment. London: J. M. Dent

Bibelen. Oslo: Bibelselskapet (2011).

Olsen, Bjørnar (2010), In Defense of Things. Archaeology and the Ontology of Objects. Plymouth: AltaMira Press.

Lowenthal, David (2015), The Past is a Foreign Country – Revisitied. Cambridge: Cambridge University Press.

Grew, Nehemiah (1681), Musaeum Regalis Societatis, or, A catalogue & description of the natural and artificial rarities belonging to the Royal Society and preserved at Gresham Colledge, London: W. Rawlins.

Pearce, Susan M. (1995), On Collecting: An Investigation Into Collecting in the European Tradition, London & New York: Routledge.

Olivier, Laurent (2008) Le sombre abîme du temps. Mémoire et archéologie. Paris: Éditions du Seuil.

Store norske leksikon, nettutgave

Eriksen, Thomas Hylland (2011), Søppel: Avfall i en verden av bivirkninger. Oslo: Aschehoug.

Murray, Tim (1999) (red.), Time and Archaeology. London & New York, NY: Routledge.