I. ANSAMLING
I faglitteraturen skilles det ofte mellom (aktiv) samling og (passiv) akkumulering. (3) I det første tilfellet er det samleren som velger ut verkene, mens det i sistnevnte er gjenstandene som har overtatt føringen. Det er også vanlig å rangere uavsluttede samlinger høyere enn avgrensede serier (kolleksjoner). Eksempler på slike kolleksjoner er fyrstikkesker av et spesielt merke, litografier av en bestemt kunstner, sportsbiler fra én tysk produsent, og så videre.
Mens det er lett å avgjøre hva som er kolleksjonens omfang og begrep, er samlinger basert på foranderlige størrelser som historie og smak langt mer uoversiktlige. Ved stiftelsen av Royal Society i London i 1660 begynner man straks å samle gjenstander til vitenskapelig undersøkelse. Noen år senere blir arkitekten og naturforskeren Robert Hooke utnevnt til Keeper of the Repository. Som bestyrer av samlingen går han til anskaffelse av en gruppe skjell og «naturlige rariteter». Denne anskaffelsen markerer begynnelsen på et stormløp mot fullendelsen, der jakten på den komplette samlingen medfører titaniske akkumulasjoner.
I 1669 blir naturforskeren Thomas Willisel hyret til å saumfare De britiske øyer på leting etter gjenstander til en «universell taksonomi» (4) over naturlige fenomener. Selskapets mål er intet mindre enn en fullstendig (complete) representasjon av naturhistorien. 12 år senere utgir botanikeren Nehemiah Grew en catalogue raisonné (5) over samlingen på dens daværende tidspunkt. I forordet går han i rette med dem som søker å begrense samlingen til «merkelige og sjeldne gjenstander». Skal den påberope seg universell verdi, skriver han, må den også romme de mest kjente og alminnelige ting. En psykoanalytisk fortolker kan ikke unngå å se ideen om fullendelsen av samlingen som en fetisjering av det uoppnåelige begjærsobjektet. Her blir den manglende gjenstanden både samlingens årsak og mulige endepunkt. Skulle man erverve gjenstanden, ville innsamlingen umiddelbart opphøre. Arkeologisk betraktet er derfor søppelfyllingen av like stor betydning som de vitenskapelige samlingene. Funnet av antikke papyrusfragmenter på en søppelfylling i den egyptiske byen Oxyrhynchus i 1896 omfatter mer enn 500 000 biter, deriblant noen av de eldste bevarte evangelietekstene. At disse fragmentene ikke er blitt lagret med hensyn til bevaring, men snarere er kompilert fra en stor og kollektiv forfatters mémoire involontaire, gjør det nærliggende å stille spørsmål også ved dagens bevaringsregimer. (6)
Her peker gjenbruksstasjoner som Smestad, Grefsen og Grønmo seg ut som sesongvise utgaver av hovedstadens salon des refusés. (7) I den andre enden av skalaen finner vi de offentlige samlingers foredling av det kollektive minnet gjennom utvelgelse og konservering. I begge ender er det et konstant trykk av mennesker som vil deponere sine samlinger i offentlige magasiner som henholdsvis verdifulle artefakter eller søppel.