Tillit, sensur og uskyldige ofre 05.01.2024

Pikene på Broen åpnet i våres en utgave av Barents Spektakel som på ulike måter nærmet seg tema, blant annet gjennom verk som tar for seg industrisamfunnets rovdrift på naturen, men også sensur og et kritisk blikk på nyheter og media. Men ikke overraskende fargela Russlands krigføring i Ukraina årets festival. På åpningsdagen den 24. februar var det ikke lenge siden mediene hadde rapportert om den russiske tvangsdeporteringen av ukrainske barn. Da det innledende showet startet i Kirkenes, hadde en stor del av folkemengden toget til John Savios plass, byens torg, for å ta del i en felles markering mot krigen. Fakkeltog, appeller og taler var arrangert av Den ukrainske forening i Norge. Dette var ikke en offisiell del av festivalen, men det brennende engasjementet gikk over i festival og fikk resonans i ordførerens åpningstale og i performanceverket Brennende broer.

Digg å høre voksne folk brøle av full hals

Foran Samfundshuset hadde ingeniørteateret AHKE konstruert et ruvende reisverk, eller stillas, av trelekter. Koreografien omfattet store trehjul som ble satt i brann av ingeniørteateret og buksert langs toppen av byggverket. Ett av hjulene ble deretter hengt under akterenden der det ble gitt fart slik at det spant rundt og rundt. Øverst var det festet en rad med fakler på omtrent fire meter lange svingende påler. Mens performanceutøverne arbeidet hardt for å holde pålene svingende og hjulene i gang, manøvrerte en enslig linedanser, russiske Maksim Kagin, seg fram over den travle maskinen. Det hele var akkompagnert av ropende sang fra det finske hylekoret Mieskuoro Huutajat og det lokale koret Crescendo der kjente og ukjente låter ble utbasunert én etter én.

Med en funksjonell og ujålete estetikk rammet selve byggverket inn narrativet med rette linjer på kryss og tvers. De snurrende flammende hjulene sammen med det som kunne høres ut som ulike krigsrop fra koristene, skapte et bilde av frustrasjonen og sinnet jeg følte da jeg hørte om overgrepene og volden mot uskyldige mennesker i Ukraina. Forestillingen ble for meg en metafor på krigen, og jeg kan bare forestille meg utfordringene med å navigere seg gjennom et samfunn i brann – ett feilsteg og en selv og ens kjære kan lide enorme konsekvenser. (Heldigvis hadde akrobaten sikkerhetstau, for han falt faktisk en gang.) Denne forestillingen skulle ikke være pen, den var ment å være jækla uttrykksfull. Det var rett og slett sinnssykt frigjørende å høre voksne folk brøle av full hals. Faen også!

Dekonstruksjon og leting etter sannhet i media

Festivalutstillingen utfoldet seg i og rundt den gamle brannstasjonen i Kirkenes. Denne betongklossen fra 1939 er ett av få hus som sto igjen etter Sovjetunionens omfattende bombing av byen under krigen. Blant arbeidene jeg fant der, var en installasjon, Factum (2023), av den amerikanske foto- og installasjonskunstneren Dimitri Thomas-Komissarov. Her har han arbeidet med hvordan sannhet og fakta kan «oppstå» som et resultat av medias fremstilling og fordreining. Kunstneren har hatt tilgang til arkivmateriale, trykkplater og forskjellige gjenstander fra Sør-Varanger Avis. Fotografier, plater og papir var montert rundt omkring i et lite rom med gulnet panel, blant annet over en gammel vask, rundt dørkarmer og i hauger på gulvet. Det foreldede materialet var sidestilt med utskrifter med forsider fra nettaviser relatert til amerikansk politikk under Trumps presidentperiode, og knytter prosjektet til alternative fakta og post-truth. Thomas-Komissarov tar kildekritikken helt ned til trykkeprosessen og stiller ut gamle trykkplater og papirrester med flekker av sverte, bilde og tekst. Denne metoden styrer uttrykket mot dekonstruksjon og abstraksjon. Det blir nesten absurd hvordan han leter i den mekaniske prosessen for å finne sannhetens utspring, litt som når man demonterer en TV for å se etter det som vises på skjermen.

Skogvokting i ny innpakning

Foran en sofa i furu kunne jeg se filmene Matriarchy (2022) av skoltesamiske Pauliina Feodoroff – et navn kanskje flere kjenner fra forrige Veneziabiennale. De ble vist på to skjermer i et raust innredet rom fullt av planter, tremøbler og filleryer. På teakhyller står oppstilte familiefotografier med motiver fra en begravelse, en båltur, og av et eldre par. Kvinnene på skjermen kaller seg matriarker, landskapets voktere, og tilbyr mot betaling å ta vare på stykker av landskapet for tyve år fram i tid. I søstervideoen på den andre flatskjermen kunne man se hvordan skog i reindriftsområdet Muttošjärvi har krympet fra 1940 til i dag. En pensjonert reindriftsutøver uttrykker dyp tristhet og resignasjon overfor situasjonen.

Matriarchy er skarp kritikk av kapitalistisk utnytting av naturressurser, utbygging, ekspansjon, drenering av våtmark og ødelegging av naturskog. Gründer-idéen om skogvokting er kanskje det mest interessante med filmen. Kvinnene representerer ironisk nok privatisert naturvern hvor man fremfor å trekke ut naturressurser vil bruke kapitalismens virkemidler til omsorg for skogen. Verket har også en feministisk vinkling, der spesielt kvinner knyttes til bevaring av landskapet, uten at jeg helt overbevises om det. Det feminine knyttes gjerne til verdien omsorg, særlig i forhold til andre mennesker, men når det gjelder omsorg for engen, fjellet, skogen og andre ting, klarer jeg ikke se behovet for å legge vekt på ett kjønn. Heller ikke monteringen, der man har brukt en blanding av interiør fra alle tiår, er helt i min gate da det ligner mer på en brukthandel enn det jeg tror er intensjonen: å skape en hjemmekoselig stue. Jeg blir forresten usikker på om fotografiene er en del av verket eller scenografien. Jeg blir derimot grepet av den sørgmodige gamle mannen som forteller om de omfattende naturødeleggelsene han har sett gjennom en lang fartstid i reindriftsyrket. Jeg får medfølelse med den nostalgien og den tristheten han føler over det som en gang var og som har gått tapt. «Especially during the nights, while still active in reindeer herding, I used to loop in my head the destruction I had seen in the day in the forest […] You just have to swallow the pain. What else can you do?»

Å gjenopplive overmalt graffiti

På ulike fasader viste den russiske kunstnergruppen Art Group Yav, ledet av Anastasia Vladychkina, de digitale veggmaleriene Confession of the streets (2023). De ble opprinnelig malt i russiske byer for deretter øyeblikkelig å bli overmalt av myndighetene, og også her er verkene kun synlige for publikum ved hjelp av en AR -app (augmented reality, «utvidet virkelighet»). De som fikk dreis på den litt knotete appen, kunne se smart samfunnskritikk: en kurve viser en hjerterytme der slagene blir svakere og ender i en femstjerne (et symbol som blant annet knyttes til sosialisme), setningen С НЕбА ДОЛЖЕН ПАДАТЬ ТОЛЬКО ДОЖДЬ («Kun regn skal falle fra himmelen»), eller en dresskledd mann som stikker fingrene i halsen og spyr en regnbue. For en skandinav som tar ytringsfrihet for gitt, virker det absurd at denne typen morsom og tankevekkende graffiti slås hardt ned på i løpet av timer. Jeg hadde sett for meg at de ville reagert på for eksempel en tagging av «fuck Putin» eller tegninger av Putin som blir sprengt, hengt eller tatt bakfra, men ikke slike finurlige, fine kommentarer. Prosjektet er nydelig i sin doble eksistens: Måten verkene er gjenskapt på vegger i Kirkenes, kun synlig for de innviede, speiler de originale veggmaleriene som fortsatt eksisterer under et malingsstrøk i byer som St. Petersburg. Synlig og usynlig på samme tid.

En nomadisk festival i festivalen

I tillegg til den gamle brannstasjonen var Terminal B som til daglig er galleri og kontor for Pikene på Broen, omgjort til hub-en «Nomadic Base», som var kuratert av Fridaymilk (russiske Oleg Khadartsev og Zhanna Guzenko). Produsent- og kuratorduoen står blant annet bak lydkunstfestivalen Inversia som under normale omstendigheter finner sted i Murmansk. Med sin internasjonale profil jobber de på tvers av grenser, men etter invasjonen av Ukraina har de blitt nomadiske. Årets Inversia har denne gangen blitt slått sammen med Barents Spektakel, og i galleriet har Fridaymilk kuratert en gjennomført utstilling som er vakkert montert av to kuratorer med et velutviklet øye for detaljer. Like innenfor døren vises en videoprojisert tavle med ankomst- og avgangstider som stadig oppdateres, men infoen er kryptert og uleselig. Den samme utilgjengeligheten møter man i video- og tekstilinstallasjonen 5 min. before breakfast (2023) av Köln-designerduoen Shoplift; videoverket er montert i taket innenfor et kubeformet forheng av glitrende remser. Filmen – som man må stå og se opp på – viser skjermen på en mobiltelefon der en person chatter, ser på video og surfer på nettet. Skjermen er delvis sensurert, men aktiviteten er umiskjennelig og en påminning om en av vår tids laster. Uskarpheten gjør dessverre surfingen ganske uinteressant, her kunne man heller vært utleverende. Et mer ambisiøst og mystisk verk er videospillet Yakutsk Train (2021) av den armenske kunstneren Anna Prilutskaya. Med en videospillkontroller navigerer man en spiller i førsteperson som tar en togtur fra en stasjon til en annen. Kunstneren har gått nostalgisk til verks og gjenskapt det originale interiøret i et spesifikt tog fra sovjettiden. Mens man vandrer rundt og utforsker kupeene, kommer man av og til over blodspor og noe som ser ut som beinrester.  Man kan studere landskapet utenfor vinduene, som samsvarer med ekte russiske togstasjoner, men kun på start- og endestasjonen, før et landskap av ruiner fra en middelalderfantasi tar over.

Kunstnere som tar opp samfunnspolitiske og økologiske problemer, er gjennomgående i årets festival. I motsetning til stat og politikere graver de etter sannhet og viser at de følger med. Et verk som lot deg leke spion for en dag, er Polina Medvedevas A Knock From Below Heard At The Bottom (2022). Lydverket er lekent og interaktivt der du ved hjelp av en plastracket surret med kobbertråd og koblet til hodetelefoner, vandrer rundt i en nedstrippet leilighet og lytter etter stemmer fra stikkontakter. Man kunne høre små tekster innlest på norsk med en nydelig russisk aksent, om alt fra gaslighting og overtro til en mor som var stolt over at sønnen bidro til familieøkonomien med å naske. Lydkunstner Tine Surel Lange og ukrainsk-russiske Pavlo Grazhdanskij gjorde et sterkt inntrykk med sitt verk Two sides of the river (2022–) som var en lydutveksling på tvers av Pasvikelva (den russiske grensen). Performancedelen av verket ble den gang utført ved utgangen av fjorårets festival og ble sensurert av russiske myndigheter slik at høyttalerne til Grazhdanskij måtte forbli tause. I år ble verket presentert som en veggavis og en presentasjon foran en full forsamling på ettårsdagen for den russiske invasjonen i Ukraina, åpningsdagen.

Barents Spektakel med sine mange russiske bidrag setter fingeren på det viktige folk-til-folk-samarbeidet som er bygget opp gjennom mange år. For Pikene på Broen er det en selvfølge å fortsette å samarbeide til tross for at mange kanaler og støtteapparater er lagt på is. Når grenser stenges og kommunikasjonen kjølner, blir tillit desto viktigere å holde knallhardt fast på.