Tilhørighet 13.05.2026

For Frode Felipe Schjelderup (f. 1982 i Colombia) er kunsten ikke et adskilt domene, den er snarere selve strukturen som gjør livet mulig å leve på best mulig måte. Schjelderup bor i Stavanger og arbeider med tegning, maleri, collage, skulptur og tekst i tett sammenheng med musikkens forestillingsverden. Kunsten fungerer som et eksistensielt holdepunkt. For Frode, som har Tourettes med autistiske trekk, er det viktig at kunsten hans ikke blir tolket som den handler om diagnosen. Verkene hans kretser blant annet rundt figurer inspirert av sortmetall- og hardrockkultur og tegneseriens formspråk: folk med mohawker, skinnklær og andre punk-referanser, ofte med snakkebobler, kommentarer eller tekstfelt som gir dem stemme og indre liv. Det er et seriøst og lidenskapelig univers der hvert element er forbundet med helheten. Blant forbildene til Schjelderup er både band som In Flames og Darkthrone, klassiske komponister som Ludwig van Beethoven og Richard Wagner, samt tegneserieskaperen Lise Myhre (kjent for Nemi) og kunstneren Hariton Pushwagner.

– Jeg jobber med kunst, men får mye inspirasjon fra musikken – og omvendt. De to domenene påvirker hverandre i en samlet praksis, sier han fra sitt studio på Tou Atelierhus, som han deler med rundt 30 andre lokale kunstnere. Her jobber han sammen med sin hjelper, kunstneren Al Greenall, som er til stede et par dager i uken for å sparre med Frode. Resten av uken arbeider han alene, hvis han ikke har besøk av Erik Sæter Jørgensen, galleristen hans og en annen nær sparringspartner.

Sensibiliteten han henter fra metalmusikken, handler om intensitet, råhet og kompromissløshet. Hver karakter han tegner, får et hjemsted i en «by», og hver by har sine egne kjennetegn.

– Metalmusikken er ikke bare et tema; den er et prinsipp for hvordan jeg jobber med kunsten min. Jeg ønsker at figurene jeg skaper, skal få den samme typen lidenskap som jeg har. Jeg lager band til karakterene mine og skaper musikk som de så spiller.

Frodes univers heter «Frodomnia» og består blant annet av en rekke planeter som henger fra taket i atelieret. Hver planet har også et tegnet kart som henger på veggene. Det finnes med andre ord ingen klare skiller mellom medier; de brukes alle til å fortelle en større sammenhengende historie.

Repetisjon og observasjon

– Gjentakelse er noe som ligger i meg som person. Jeg blir dratt inn i en verden som jeg har lyst til å formidle gjennom ulike kunstneriske grep, og gjentakelse er én av disse grepene. Det er med til å gjøre min hverdag bedre.

Kunsten er med andre ord ikke bare et uttrykk, men også et redskap for å skape en hverdag.

– Hverdagen min kan være ensom og til tider ganske rå. Da prøver jeg å si til meg selv at jeg har den indre verdenen som jeg kan reise til gjennom kunsten.

Selv om Frodes praksis er dypt innadvendt, er den også sterkt forbundet med omverdenen. Hans største inspirasjon er å observere mennesker

– Jeg er mest til stede når jeg er ute blant folk. Jeg observerer hvordan folk oppfører seg, hvordan de er som personer.

Metallfestivaler som Inferno i Oslo er viktige rom for denne observasjonen, fordi han her finner visuelle og sosiale referanser til karakterene sine. Han legger til:

– Det betyr mye for meg å kunne jobbe som kunstner. Jeg jobber med ting jeg virkelig brenner for og tenker på – både i atelieret og hjemme. Ja, egentlig hele tiden.

For at dette arbeidet skal være mulig i praksis, kreves det riktig tilrettelegging – ikke i form av standardiserte løsninger, men gjennom relasjoner, dialog og kontinuitet, er Frode og Al enige om.

Tilrettelegging og tilhørighet

For Frode er det avgjørende å ha mennesker rundt seg som kan fungere som samtalepartnere og støttespillere.

– At jeg har folk rundt meg som kan snakke ideene mine gjennom med meg, det er faktisk den tilretteleggingen jeg trenger.

Disse personene er altså først og fremst Al og Erik, som sammen utgjør et tett samarbeid rundt praksisen hans. Al beskriver det slik:

– Vi er en trio som fungerer godt. Frodes kunst er hele hans verden, og hodet hans flyter over av ideer og visjoner. Hjelpen fra vår side handler om å være til stede, lytte og hjelpe til med å prioritere hva som er viktigst å fokusere på der og da.

Tilretteleggingen handler altså primært om å skape betingelser for at kunsten kan oppstå. Den kombinerer en kommunal støtteordning, profesjonelt samarbeid og sterke personlige relasjoner. Fellesskapet i atelierhuset er dessuten et viktig element Frode ikke har hatt tidligere. Her blir støtten noe helt konkret: tid, nærvær, samtale og kontinuitet.

– Når jeg er i pauserommet og snakker med de andre kunstnerne, eller når jeg prater med Al – i de øyeblikkene føler jeg omsorg.

Al peker på at dette også handler om tilhørighet.

– Tilhørighet er kanskje et enda mer presist begrep. Alle kunstnere kan føle seg alene. Atelierfellesskapet skaper denne tilhørigheten.

«Du kan kalle meg fiksjonskunstner»

Frodes verk er som nevnt innledningsvis ofte preget av tekst – skrevet direkte på lerretet eller som del av collage og maleri. Teksten fungerer både som refleksjon, selvbeskrivelse og formidling.

– Det er ikke alltid lett for meg å snakke med folk. Da er det mer behagelig å skrive det ned, slik at publikum får en forståelse av hvem jeg er som kunstner, direkte gjennom verkene mine.

Et utdrag fra en av tekstene hans lyder:

«Hva er kunstner egentlig?
Jeg er en kunstner som skaper fiksjonsverdener.
Du kan kalle meg fiksjonskunstner,
med drøm om å drømme meg bort.
Jeg sier hurra når jeg reiser til min egen fiksjonsverden.»

– Vis meg en annen kunstner som kan fremstille tankene om seg selv så rent, sier Al idet han holder maleriet opp foran meg.

Frode ønsker at publikum møter verkene hans med tid og fordypelse, og er villige til å tre inn i den komplekse verdenen han presenterer.

– Jeg ønsker at publikum skal se at jeg er et seriøst og tenkende menneske – som rett og slett fungerer best i kunsten.

Al legger til:

– Frodes kunst er på en måte sin egen formidling. Spørsmålet er kanskje om publikum er villige til å legge inn den fordypelsen den krever.

Jeg spør om han savner et mer tilstedeværende publikum. Frode svarer:

– Jeg føler at billedkunstnere ikke er så verdsatt her i Norge. Folk i utlandet setter større pris på kunsten min, synes jeg – Norge henger litt etter.

– Det er i hvert fall interessant at Frodes kunst har blitt plukket opp av internasjonale kuratorer og gallerier – i USA og Sveits, for eksempel, supplerer Al.

– Det er som om det kunstneriske språket han snakker, har et større potensial enn det han når i Norge. De er klare for å ta de store diskusjonene og grave dypere i de kunstneriske verdenene Frode skaper. Han ønsker at publikum virkelig skal dig in og bli fanget av universet hans – på en måte som kanskje ikke så ofte skjer i Norge.

Mer synlighet og motivasjon

Når Frode blir spurt om konkrete tiltak som ville ha gjort det enklere å jobbe som kunstner for ham, nevner han mer åpenhet.

– Det burde være mer synlig at det er mulig å jobbe som kunstner forutsatt tilrettelegging i Norge. Det finnes mange der ute som trenger mer motivasjon for å se hvilke muligheter som faktisk finnes – det kan hjelpe dem til å gjøre det de er skapt til.

I kontrast til omsorgsretorikken i kunstinstitusjonenes selvpresentasjon, peker Frode Felipe Schjelderup på noe mer jordnært: tilstedeværelse, tid og ansvar – og en opplevelse av tilhørighet. Arbeidet hans synliggjør hvordan fraværet av slike strukturer risikerer å lukke kunstneriske språk før de i det hele tatt får mulighet til å bli formulert.