Tilhørighet i den globale migrasjonens tid 12.10.2021 Høstutstillingen

I en verden som blir mer og mer polarisert, hvor fake news og konspirasjonsteorier blomster, er mangfold, identitet og ytringsfrihet temaer som har blitt en slags slagmark, til og med på kunstscenen. I denne sammenhengen er det desto viktigere å lytte til de personlige historiene og opplevelsene til mennesker med minoritetserfaring. Gjennom kunstverkene til Meera Manjit Kaur, Nicole Rafiki og Ayo Akinsete får betrakteren se betydelige perspektiver om identitet i den globale verden.

– Hvor er du fra?
– Askim.
– Ja, men, sånn egentlig?

Disse ordene er skrevet bakpå et postkort som inngår i Meera Manjit Kaurs kunstverk Til India Fra Norge (2020), og gjengir en kommentar som mange melaninrike folk opplever i dagens Norge. Kanskje liker vi å tenke annerledes, men samfunnet vårt er preget av fordommer mot dem med minoritetsbakgrunn, spesielt der forskjellen er synlig utenpå: på hudfargen, ellers på kroppen, gjennom klærne vi har på oss, eller hvem vi holder hånden til.

Siden Black Lives Matter-bevegelsen startet har samtalene rundt hverdagsrasisme – og mer generelt; fremmedfrykt og diskriminering – fått mer plass i det offentlige ordskiftet, men man kan ikke si det har vært noe paradigmeskifte i Norge – i hvert fall ikke ennå. I tillegg forblir fortellingene om disse utfordringene ofte forfattet av folk som ikke selv tilhører en minoritet; de blir gjerne overbærende, det snakkes om og sjelden av representanter fra minoritetsbefolkningen(e) det måtte gjelde.

Mot dette bakteppet, er det tre kunstverk fra årets utgave av Høstutstillingen som skiller seg ut med sine sterke og poetiske uttrykk: Nicole Rafikis Conversations on Identity Politics (2020), Ayo Akinsetes Moyo (2018) fra serien You Must Set Forth at Dawn (pågående), og allerede nevnte; Kaurs prosjekt med postkort. De gir betrakteren mulighet til å reflektere over egne fordommer, privilegier og hvordan arven etter tidligere tider ennå er sterkt til stede i dagens samfunn.

Hverdagsrasisme i Norge

La oss se nærmere på Kaurs Til India Fra Norge. Her vises gamle postkort fra India, der kunstneren selv har sin avstamming fra. På det som er å anse som baksiden av postkortene, gjengir kunstneren selvopplevde samtaler preget av hverdagsrasisme. Hun setter lys på fordommene hun til stadighet må tåle, men også hvordan utleveringen av disse minnene er en smertefull prosess. Hun forteller at hun selv vanligvis ikke klarer å reagere, og heller blir lammet av rasistiske kommentarer, og hvordan dette fører til både skam og et behov for å undertrykke og glemme.

Fordi det ofte er vanskelig og vondt å anerkjenne seg selv som offer for diskriminering, blir mange vitnesbyrd derfor ikke videreformidlet, og dermed usynliggjort. Slik får undertrykkelsen som ligger innbakt i det hverdagslige og «gjengse» bestå. Kaur finner imidlertid sin stemme og konfronterer fordommer ved å fortelle sin historie.

Tilhørighet bortenfor grensene

En av bivirkningene i utviklingen av identitetspolitikken har vært å trekke flere og flere grenser for å definere hver minoritet. Selv om prosessen kan være nyttig i noen sammenhenger (for eksempel ved å identifisere spesifikke problemer som påvirker folk med noen fellestrekk), kan det også føre til fragmentering av ens identitet; og nye kategorier oppstår, som kanskje er trange.

Med Moyo (2018) tar Ayo Akinsete for seg følelsen av beslektede opplevelser. Det «omreisende livet» (itinerant life) han skildrer, er både bokstavelig og metaforisk: Med bakgrunn fra Nigeria og Ohio, reiser han gjennom USAs østlige Appalachia-region og Midtvesten, hvor han krysser grensene både emosjonelt og fysisk. Hvordan kan man føle seg hel når man er summen av så mange forskjellige – og av og til motstridende – deler? Akinsetes fotografier er en melankolsk meditasjon over behovet for å tilhøre.

Mens Kaur og Akinsete tar utgangspunkt i sine nåværende opplevelser, peker Nicole Rafiki direkte på kolonihistorie. Fotografiet viser en svart kvinne hvis ansikt er dekket, mens kroppen – med unntak av de nakne brystene – er kledd i fargerike klær og pynt. Rafiki er inspirert av «det kvinnelige vesen» og kaller verket «et slags totem»: Hun gir makt tilbake til kroppene som har blitt utsatt for vold under kolonitiden, og som fortsetter å bli objektifisert i den postkoloniale verden.

Rafikis kvinne er sterk, vakker og gudommelig, og går imot tidligere representasjoner av svarte kropper som eksotiske objekter. Hennes verk er også en viktig påminnelse om den vestlige feminismens blindsoner, hvor noen feminister pleier å glemme at hvite, hetero, cis-kvinner ikke kjenner til alle kvinners vansker, for eksempel de vanskene en transkvinne eller svart kvinne kan oppleve i Norge. Rafikis kunstneriske prosesser legemliggjør ordene til Combahee River Collective – et kollektiv med svarte, feministiske og lesbiske personer som skapte begrepet «identity politics». Ved å feire de mange sidene og kompleksiteten i hennes identitet, blir Rafikis verk en viktig kunstnerisk og politisk handling. Gjennom fortellinger om personlige opplevelser, minner disse tre kunstnere oss på at vi alle har ansvar for å skape en fremtid som inkluderer i stedet for å ekskludere. Hva er det som forener oss framfor å skille oss? «I am not free while any woman is unfree, even when her shackles are very different from my own», sier Audre Lorde.