Den palestinske foto- og videokunstneren Ayman Alazraq kom fra Betlehem til Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 2006, og har over lang tid undersøkt og samlet ulikt materiale som handler om palestinernes livsvilkår og situasjon ut fra egen interesse. Som fersk student i Oslo bodde han i en studentbolig på Tullinløkka, og da han lette etter boden sin fant han fotografier og annet materiale som viste seg å handle om Palestina. Etter litt graving fant han ut at dette hadde tilhørt Palestinakomiteen, som tidligere hadde holdt til nettopp i dette bygget på Tullinløkka. Dette materialet er noe av det man møtes med i første del av denne utstillingen: hyller med spredte bilder, gulnede utgaver av Fritt Palestina, medlemsbladet til Palestinakomiteen i Norge, pluss den franske poeten og dramatikeren Jean Genets vitnesbyrd gjennom essayet Four Hours in Shatila fra 1983 . Shatila er et navn som dukker opp igjen lenger inn i utstillingen, fordi det var åsted for grove krigsforbrytelser fra kristne, libanesiske falangister, uten at den israelske hæren, som bevoktet leirene, grep inn. Men det kommer jeg tilbake til.
Tilfeldighetens arkiv 06.04.2024 #1 2024
Med Ayman Alazraqs utstilling «The Lost Tapes of Peoples’ Tribunal, 1982» har Fotogalleriet blitt til et arkiv over et lite utsnitt av en lang og vond historie. Tilfeldigheter og en rekke sammentreff var gnisten som satte det hele i gang. Tekst av Mina S. Haufmann
Det er noe fint over det tilfeldige og nær sagt hverdagslige; dette er en inngang som nettopp kunsten kan ha, sammenlignet med akademia eller for den saks skyld journalistikken – man kan tillate seg glimt fra en virkelighet, uten å zoome inn på en historie eller en konklusjon.
Denne første delen av – eller inngangen – til utstillingen er altså preget av bildene og avisene Alazraq fant, men også små lysbilder i røde bokser som henger fra taket. Man kan snirkle seg inn mellom dem langs en smal sti som bukter seg innover mot veggen. Bildene er små og uttrykker den samme type tilfeldighet som førte Alazraq til dem – dette er små glimt av en virkelighet der ingenting henger sammen, og heller ikke forsøker å stå som en utfyllende historie. Det er noe fint over det tilfeldige og nær sagt hverdagslige; dette er en inngang som nettopp kunsten kan ha, sammenlignet med akademia eller for den saks skyld journalistikken – man kan tillate seg glimt fra en virkelighet, uten å zoome inn på en historie eller en konklusjon. Det er lov til å la materialet føre deg av gårde, både som kunstner og besøkende, uten å ha noen klar fremdriftsplan. Slik utfyller disse tre, forhåpentligvis sannhetssøkende geskjeftene – forskning, journalistikk og kunst – hverandre.
I neste del, eller neste rom, beveger man seg oppå et kart over Sabra og Shatila, ledsaget av flere fotografier. Noen er teipet opp på veggene med rød teip, andre befinner seg på gulvet med rød malingssprut over seg. Midt i rommet kan man se kunstner Mahmoud Hamzeh Beshtaws Spice Boys, en poetisk, aktivistisk tekst deklamert på video, som begynner slik: «They said don’t shoot kids under the age of 12 – they won’t remember what death feels like if u do so.»
Det er ikke alltid arkivbaserte utstillinger engasjerer like mye, men her er det snakk om et så sterkt og skremmende materiale at den gjør stort inntrykk, særlig når man ser hvor tydelig materialet speiler dagens situasjon. Utstillingen kobler på en poetisk og brutal måte sammen tilfeldighetene – som funnet av arkivet på Tullinløkka – med det som ikke er tilfeldig – hva vi utsetter hverandre for som mennesker.
Videre inn i det bakerste rommet er det anledning til å sette seg på en stol for å se et av de sentrale videoene i utstillingen, en video Alazraq kom over ved nok en tilfeldighet, denne gangen gjennom nettverket han har bygget opp i Norge av folk som jobber for den palestinske saken. Dette er en flere timer lang video fra høringene til Nordic Commision, avholdt på SAS-hotellet i Oslo i 1982, etter massakren i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatila i Libanon tidligere det året. Det er spesielt å se blant annet en ung Mads Gilbert, som i sitt embete som anestesilege og akuttmedisiner har fortsatt å dra inn i Gaza også år etter år etter dette. Gilbert var med i et lite team norske leger som ble utspurt som vitner, i tillegg til en rekke andre. Dette var ikke noen rettssak, men en offentlig høring som ble filmet. Ifølge Alazraq finnes det tre VHS-er av hele høringen, og han fikk den ene av Fuad Timraz, som var et høytstående medlem av Palestinafronten. Innenfor et oppheng av lameller i rød plast kan man lese deler av vitnesbyrdet til en annen som var på denne høringen: den palestinske poeten og forfatteren Mahmoud Darwish. Han har lest inn de samme ordene, bare på arabisk. De høres kontinuerlig gjennom en høyttaler, og den rødmalte skriften gir en uhyggelig assosiasjon til «mene, mene, tekel, ufarsin», de bibelske ordene som har gitt opphav til uttrykket skriften på veggen. Hvem er det skriften er myntet på denne gangen? Darwish sier også noe om Israels forsøk på å utslette palestinsk kultur: «It has stolen the children’s dreams to draw a red rose on the wall, because it has destroyed their wall, and because all it knows of the meaning of red is the meaning of blood.»
Det er ikke alltid arkivbaserte utstillinger engasjerer like mye, men her er det snakk om et så sterkt og skremmende materiale at den gjør stort inntrykk, særlig når man ser hvor tydelig materialet speiler dagens situasjon. Utstillingen kobler på en poetisk og brutal måte sammen tilfeldighetene – som funnet av arkivet på Tullinløkka – med det som ikke er tilfeldig – hva vi utsetter hverandre for som mennesker. Disse tankene blir med meg ut i vinterkulda.
Ayman Alazraqs utstilling «The Lost Tapes of A People’ Tribunal, 1982» ble vist ved Fotogalleriet I Oslo I perioden 2. desember 2023–3. mars 2024.