Tegninger av svarte hull 26.09.2024

Maria Borg: La oss begynne med det kunstneriske. Hvordan var din vei til illustrasjon og tegning? Hva er dine interesser, mål og gleder med tegning?

Zarina Saidova: Som kanskje de fleste innen kunst, illustrasjon eller tegning har jeg tegnet siden jeg var liten. Men i ungdomstiden, når mange legger fra seg tegning, fikk tegning en sterkere betydning for meg. Da jeg var 13 år, kom vi til Norge og ble plassert i Helgeland i Nordland. Det var en overveldende tid med mye følelser, så tegning ble min måte å kommunisere følelser og tanker på.

– De siste årene har jeg delt tiden min mellom å jobbe med frilansprosjekter og egne arbeider. Nå som jeg akkurat er tilbake i Kasakhstan, jobber jeg med en del ulike prosjekter. Jeg har fått et studio i Almaty i et gammelt hus fra 1908, som både er mitt arbeidsområde, utstillingsrom, bibliotek og tegneseriebutikk. Det er mye som skjer, og det er nok min måte å bearbeide ting på: å holde meg selv opptatt og bare fortsette å tegne uansett hvor jeg er. Akkurat som da jeg var 13 år, i et helt nytt land og kultur, betyr tegning det samme for meg nå.

MB: Du ble utvist fra Norge for en periode på to år denne våren, og er som du sier, tilbake i Kasakhstan. Det er et land jeg kjenner lite til. Ifølge Store norske leksikon har Norge og Kasakhstan oljevirksomhet til felles, og navnet kommer visstnok fra det gammeltyrkiske ordet kasakh, som betyr «nomade» eller «fri mann», og -stan, som er et persisk ord for «land». Litt ironisk kanskje. Hvordan går det med deg der?

ZS: Ja, det er litt ironisk! I tillegg er jeg tatar som betyr «fremmed», så jeg er kanskje en fremmed nomade? Jeg tenker en del på hva det betyr å være fri. Jeg følte meg fri når jeg ikke var en del av et system. Jeg følte meg fri da jeg fikk passet mitt i Kasakhstan denne våren, det første i mitt liv. Jeg følte meg også fri i noen dager da vi oppga våre ekte identiteter til UDI. Men samtidig er jeg fremdeles ikke helt fri da jeg ikke kan reise til mitt eget hjem, Norge, og det er 29 land (Schengenområdet, red.anm.) som har stengt sine grenser for meg. Jeg kan heller ikke være til stede under Høstutstillingen i år, som er et av de viktigste momenter i livet mitt. Jeg blir fratatt mange minner og øyeblikk jeg skulle ha hatt, og det ble bestemt av et par mennesker på et kontor i Oslo. Men jeg prøver å finne en ny hverdag her i Kasakhstan. Jeg leier en leilighet, går hver dag til studioet mitt og prøver å være mye med familien.

MB: Får du opprettholdt den samme arbeidshverdagen som du hadde før du dro, og har du mulighet til å komme i kontakt med et arbeidsmiljø tilsvarende det du forlot i Oslo?

ZS: Jeg har innsett at den samme arbeidshverdagen jeg hadde i Oslo, er helt umulig å gjenopprette her, for det er et helt annet liv. Almaty er en ganske stor by, det tar lang tid å reise fra A til B. Det blir fort mørkt, og mange gater er helt uten gatelys, så det beste er å starte dagen tidlig. Det at busser ikke går så sent, er nok også grunnen til at folk ikke henger så mye ute etter arrangementer. De fleste går hjem, og jeg savner å bare prate med folk etter utstillinger, og foredrag. Den norske «la oss fortsette kvelden på en bar» er helt genial, for det er da det blir skapt dypere samtaler og vennskap. Mange på min alder i Kasakhstan har også barn som de må gå hjem til, så jeg føler meg ensom til tider. Men jeg er utrolig glad i plassen hvor jeg leier studioet mitt, DOM 36 («Hus 36» på norsk), som er full av fritenkende, rare mennesker. Så kanskje vil svaret mitt være et annet om et par måneder?

MB: Arbeidene dine til Høstutstillingen – Mine brev (2023) – springer ut fra utvisningsprosessen fra Norge. Har det vært en intuitiv prosess, eller bruker du virkemidler og symboler bevisst?

ZS: Prosessen har vært en kombinasjon av både bevisst og intuitiv tilnærming. Mye av det vi opplever, ligger i underbevisstheten, og etter det første vedtaket om utvisning på fem år følte jeg kun for å tegne svarte hull. Samtidig fikk jeg hjelp av en psykolog til å forstå og dykke dypere i følelsene mine, som også påvirket tegneprosessen. I serien Mine brev tok jeg utgangspunkt i vedtaket fra UDI, som jeg personlig ikke kunne svare på. Det er en utrolig maktesløs følelse å ikke kunne uttrykke seg med egne ord og bare skrive tilbake.

MB: Utvisningen din er jo personlig og nært for deg, men også veldig politisk. Jeg kjente til navnet ditt gjennom en felles venn som også jobber med grafisk design, illustrasjon og kunst, før utvisningsprosessen startet og saken begynte å dukke opp i ulike medier. Senest i forrige uke ble du nevnt i et intervju med den avtroppende UDI-sjefen i Morgenbladet.

ZS: Jeg er nesten overrasket over at saken om meg lever ennå i Norge, det føles som at nå som jeg er fysisk borte fra Norge, er navnet mitt og saken om meg også det. Jeg har lurt på om det hadde noe for seg å være så offentlig om saken min. Hva hjalp det, egentlig? Nå jeg er utvist, og systemet fortsetter å fungere slik det alltid har gjort. Frode (jf. over, avtroppende UDI-sjef, journ.anm.) sier i intervjuet at UDI er en vanlig kontrolletat og må være like strenge som andre etater i Norge, noe jeg tenker er riktig, men dette er en etat med saksbehandlere som gjør utrolig mange feil, handler inhumant og svarer med at de kun følger instrukser fra politikere.

MB: I prosjektbeskrivelsen til arbeidene på Høstutstillingen skriver du at du ser en naivitet og form for håp i tegningene når du ser på dem nå. Kan du fortelle mer om det?

ZS: Jeg ser at jeg ikke klarte å være ærlig om hvor tungt det faktisk har vært å få utvisningen den første gangen. Det er mange gjennomtenkte og fine former, noe jeg tror jeg ville ha unngått nå som jeg faktisk er utvist. I tillegg håpet jeg at klagen vil gå gjennom og at jeg ville få bli i Norge, så jeg gikk rundt med et håp om at tegningene bare ville være et minne om noe som aldri ble noe av, en utvisning som ikke skjedde. Så jeg var ganske naiv mens jeg satt og tegnet disse tegningene. Jeg var også naiv da jeg trodde at mine brev til politikere ville endre noe, og samtidig hjelpe andre som er i samme situasjon som meg. Selvfølgelig ble den følelsen endret da avslaget kom, og vi fikk tre uker på å pakke sammen 19 år i en koffert. Jeg tror ikke jeg har kjent på så mye sinne noen gang i livet mitt som da, så håpet jeg ser i tegningene, er blitt erstattet med realitet. Mens jeg før trodde at det må ha vært en feil i saksbehandlingen, skjønner jeg nå at det er feil i hele systemet.

MB: Hvilken plass tenker du at tegning og kunst har i disse politiske prosessene?

ZS: Tegning og kunst er et kraftfullt virkemiddel i mye større grad enn byråkratiske papirer og tørre beslutninger gjort på kontorer. Ingen beslutninger som påvirker et menneskes liv, bør tas uten at mennesket selv er til stede. Vedtak blir i tillegg skrevet på et vanskelig språk som er ment kun for de som kan det, altså jurister, politikere og byråkrater. Så mens systemet kommuniserer med seg selv, er kunst skapt av mennesker, for mennesker. Vi må faktisk huske på hvor stor kraft dette har. Jeg håper at flere som blir møtt med dette systemet, vil tørre å si ifra og bruke kunst, tekst eller sin egen stemme for å kommunisere det de går gjennom. Kanskje det er da noe vil endres?