Styggvær og gnistforbindelser 11.12.2024

Jeg sitter i bussen mellom fjell med snø øverst. Jeg kjøper bolle med kokos øverst. Jeg bytter buss. Fakk. Jeg glemmer mobiltelefonen med svart deksel i den svarte lommen på seteryggen foran. Jeg ble stresset av han som sto og trippet bak meg mellom seteradene.

Mobilen fraktes videre til Narvik, mens jeg drar en annen vei med buss til Svolvær og LIAF. Jeg låner telefonen til kompisen min A og får tak i bussjåføren som finner mobilen min og legger den i et bakeri i Narvik sentrum. Deretter ringer jeg min eneste bekjente i Narvik. Han kan hente den gjenglemte fra brødutsalget og sende den med en nordvestgående buss.

– Du er heldig som kjenner noen i Narvik, bemerker A.

Ja, tenker jeg, det var jammen flaks at jeg hadde en node i Narvik, et kontaktpunkt i nettverket. Vedkommende er en trivelig mann som samler på og pusser opp gammelt radioutstyr og går under kallesignalet Lima Alfa 2 Delta Yankee (LA2DY). At det ikke er første gang radioamatører kommer til unnsetning, finner jeg snart ut da jeg ser en av dokumentarene som vises på kunstfestivalen.

Han va fæl

Da trådløs kommunikasjon via radiosignaler ble utviklet av blant andre radiopioner Guglielmo Marconi (1874–1937), lød den første meldingen som ble sendt over åpent hav «klar» – dette signaliserte at man var klar for å begynne samtalen.

I Nord-Europa var Lofoten det første stedet for slik trådløs radiokommunikasjon via gniststasjoner på Røst, Værøy og Sørvågen. Sørvågen radiotelegrafstasjon var i 1906 den andre sivile stasjonen i verden med radiotelegrafi, og spilte etter hvert en viktig rolle for kommunikasjon mellom fiskebåter og land. Alt dette kunne kurator Kjersti Solbakken fortelle oss på åpningen som ble holdt i den luftige Gamle Skarvikhallen, en eldre slipphall for reparasjon av fiskefartøy i Svolvær havn. Sjøen var til stede også helt konkret: I hallen hadde regnet samlet seg i dammer på grusen, og sjøvann fylte fordypningen innenfor verftdørene. Etter hvert fyltes hallen også av lyd, en slags dyp power ambient ralling. Den audiovisuelle performancen Sáhtána Álbmot / Djevelens folk (2024) ble holdt av Viktor Bomstad og Magnus Holmen, og innebar et diabolsk lydlandskap med vokalimprovisasjon, korte rop og snerr. På et lerret så vi en dyster monolog holdt av en eldre mann, kryssklippet med kart og illustrasjoner, beskyldninger og fordomsfulle sitater fra eldre tider, der samer ble omtalt som undermennesker og stående i ledtog med satan.

Det var som om Bomstad og Holmen hadde påkalt han tykjen sjøl. Det pøsregnet nådeløst og i sidelengs elinger. På vei hjemover løp jeg i ly under en balkong eller inn i et trangt innsmett bak en trapp når jeg hørte det trommende haglet nærme seg som et luftangrep.

Øyas øyne og ører

Været, som hadde vært pålitelig med jevn vind i ukene før, spilte heller ikke på lag med gruppen av åtte kunstnere som sto bak det kanskje mest omfattende prosjektet under LIAF 2024: Island Eye Island Ear, Lofoten 2024 (2024) er i en sjanger jeg oppfatter som sentral for LIAF: stedsspesifikt, mange felles aktiviteter med involvering av lokalmiljøet, forskning på tvers av fagfelt, og prosesser som spenner over tid og sted. Det ambisiøse prosjektet er forankret i en idé fra 1974 av den avdøde komponisten David Tudor. Han visualiserte en komposisjon for en øy og dens «sanseinntrykk» – lyden, lyset, vinden og været. Han fikk med seg kunstnere innenfor en rekke ulike disipliner og prøvde i flere år å realisere verket, men uten å lykkes av ulike grunner. Nå, rundt femti år etter, har Nordnorsk kunstnersenter (NNKS) og kunstnere fra SIAF LAB. samt You Nakai, med ærbødighet overfor Tudor, gjennomført den lekne idéen på to øyer: én i Hokkaidō i Japan, og én i Svolvær.

Island Eye Island Ear, Lofoten 2024 kunne oppleves i naturen på sørsiden av Kjeøya, en gåtur fra bysentrum. Etter å ha passert bolighus og industri ble jeg guidet til et naturområde ved sjøkanten. Her lå det blant annet en hvilende drage i tynt, fargerikt stoff og ventet på at vinden skulle ta seg opp. Det gjorde den ikke. Langs stien og på steiner var det plassert biter av speilglass, og det var satt opp en rekke retningsstyrte høyttalere i området. Disse sendte «lydstråler» med ulike feltopptak – som av måker og tjeld, bølgebrus og skipshorn – til et lite område, fremfor å spre lyden slik vanlige høyttalere gjør. Når man passerte disse punktene med konsentrert lyd, opplevde man en auditiv illusjon: Noen steder var lyden sterk og klar, et par skritt unna var lyden helt borte.

På selve Kjeøya syntes jeg installasjonen av lyd, speil og drageflyging var litt tam. Aktiveringen av øyas «øyne» og «ører» var ikke helt overbevisende realisert. Slik jeg leste i katalogen, involverte de originale planene fra 70-tallet elementer jeg ikke kunne se i gjennomføringen på Kjeøya; blant annet skulle en kunstner lage tåke på et lite område, og dansere skulle gjøre en koreografi sammen med de utplasserte speilene. De skulle også sette høyttalerne mot hverandre på linje og slik skape en auditiv opplevelse. Jeg syntes ikke at installasjonen omfattet øya i stor nok grad, men begrenset seg til et lite område. Når det gjelder fraværet av vind denne dagen, er det en del av det å jobbe med naturen, og neste dag fikk kunstnerne en blafrende drage opp i luften.

Samisk arv med humor og alvor

Flere lange tøydrager fra Island Ear Island Eye var stilt ut rundt omkring i byen, blant annet i kjøpesenteret Alti der man også kunne se et videoverk av Dávvet Bruun-Solbakk fra serien Portrett (2024). Filmen, som vistes på en søyle i midten av det travle kjøpesenteret, var en del av en lettbeint serie på tre, der kunstneren i uformell stil «tar pulsen» på Lofoten. Vi får se Dávvet besøke gamle gammetufter sammen med kunstpedagog ved Nordnorsk Kkunstnersenter, Kristin Risan, der de snakker om Lofotens samiske arv. Intervjuene er pinlig tøysete, preget av tørre ordspill. Dette blir spesielt tydelig når Bruun-Solbakk intervjuer filmkunstner Trygve Luktvasslimo som ser ut til å undre seg litt over Bruun-Solbakk idet han «setter ned (Lo)foten». Når man skjønner at det hele er en del av kunstnerens shtick, er det forfriskende, og jeg betrakter dem som satire over lett TV-underholdning som innslag i programmer som for eksempel Norge i dag.

Bruun-Solbakks to andre filmer vises i de gamle industrilokalene til båtverkstedet Skarvik i Svolvær havn (her synes jeg Bruun-Solbakks videoer forstyrres av lyden fra salen utenfor). Bygget som kalles Kraftholmen, ligger på et skjær og venter på å bli et nytt bærekraftig kontorfellesskap. I de rå industrilokalene finner man hoveddelen av LIAFs utstilling. Næringsutvikling går igjen i flere av arbeidene, blant annet i videoverket Vi snakker med fjellet, en del av installasjonen Museet (2024), laget av samtidskunstkollektivet Sørfinnset skole/ the nord land. Episoden tar opp det grønne skiftet og kompleksiteten i naturen som ignoreres i hastverket med å høste vind og å utvinne mineraler. I et intervju med reindriftsutøver Per Nils Kuhmunen får vi høre om reinflokkenes køvandring langs sine faste stier år etter år. Når disse rutene blokkeres, blir reinen forvirret og bruker lang tid på å etablere nye ruter. Å trø over kvass sprengstein er heller ikke optimalt når reinen skal krysse utbygde strekninger og menneskeskapte sår i landskapet. Sørfinnset TV er som vanlig velprodusert, samfunnsbevisst med gode intervjuobjekter. Den understreker det mange allerede kjenner så altfor godt: juvet mellom næringsutviklere og de som driver med reindrift og annen naturbruk. Det er stor kontrast mellom Dávvets tøysete stil og Sørfinnset TVs seriøse tema, men det er en fin kontrast.

Fabelaktig film

Utstillingen på Kraftholmen viser mange svært gode videoarbeider, og et som stikker seg ut, er Ishavsringen (2024) av Astrid Ardagh. Dokumentaren følger et nettverk av radioamatører der flere holder til på Svalbard. Den løfter fram viktigheten av radioteknologi når ny teknologi svikter, som da Svalbard var to uker uten internett og telefon da Putin invaderte Ukraina i februar 2022. Ishavsringen sammenligner også radioamatørenes småprating, som for eksempel utveksling av hva man har hatt til middag, med dagens teksting via meldingsapper. Forskjellen mellom dem er formen; radioamatørene bruker et nettverk av ofte selvbygde antenner, og de har en egen «lingua»: morsesignaler og kallesignaler som leses opp ved bruk av det fonetiske alfabetet. Den poetiske dokumentaren viser hvordan boomers og generasjon z er av samme ull, kun i ulik elektronisk innpakning. Jeg tipser min venn LA2DY om Astrid Ardaghs poetiske dokumentar, og han minner meg om at småprat kun er en liten del av radioamatørenes virksomhet. Noen har glede av å samle kontakter i mange ulike land, forteller han. Enkelte fokuserer på bygging av radioer og å sette opp antenner, mens andre igjen interesserer seg for nødsamband og øver sammen med nødetater og andre frivillige.

En annen film jeg satte stor pris på, var SO(N)R (2024) av ugandiske, men Nederland-baserte Ayo. Her skaper kunstneren lyd ved å gnikke hendene på og dra strenger over egenlagde glassinstrumenter. Instrumentene er formet som kalebassaktige beholdere, små versjoner av et menneskestort blåseinstrument ved navn abu, et instrument med røtter hos luo-folket, får vi vite i katalogen. Dette instrumentet ble båret fra landsby til landsby og brukt for å kunngjøre dødsfall. Abuer ble tradisjonelt laget av sammensatte gresskar. Ayos glassversjoner henger ulike steder i Kraftholmen, smakfullt fordelt utover en mørk trappeoppgang og i det store samlingsrommet. Jeg er ikke selv noen stor fan av farget glass, men materialet står i pen kontrast med betongvegger og stålskinner.

I det 18 minutter lange videoarbeidet får vi også se funnet videomateriale, 8 mm-film etter en nederlandsk mann som reiste rundt i Tanzania, Kenya og Uganda på 1960-tallet hvor han filmet hverdagslige scener og mennesker på gaten. Det føles som å se tilbake i tid og det føles ekstra interessant når kunstneren uttaler i en kunstnersamtale at opptakene er verdifulle som dokumentasjon av folkedrakter og dans. Jeg blir sittende og studere klærne de brukte på den tiden, samt hvordan folk jobbet. Kanskje observerer jeg kunnskap som har gått tapt? Jeg nyter filmens fantastiske lydspor skapt av musiker Yanik Soland, som i tillegg til drivende rytmer og et interessant lydlandskap, viser lyder som skapes av glassinstrumentene samt Soland og Ayo som spiller på trefløyter.

Motarbeid samarbeid

LIAF inneholdt naturligvis ikke bare film, selv om det var en sentral del av festivalen. I den Gamle Metodistkirken kunne man få med seg konserten Overrasket hver gang (2024) av kunstner og musiker Elise Mcmillan. Der spilte hun på buer laget av blant annet hestehale og magnetbånd. En fremføring ble direktesendt over Sørvågen Radio, en annen konsert ble kringkastet digitalt via Montez Press Radio. Men så var det disse tidssonene som alle som kommuniserer over lange avstander må forholde seg til, jeg kalkulerte feil tidspunkt og skrudde på nettradioen en halv time for sent.

«Gnistsambandet» ser med nostalgisk blikk tilbake på Lofotlinjen som ble etablert i 1861, en tid da Lofoten virkelig var teknologisk frampå. Festivalen belyser hvordan vi ved hjelp av teknologi trosser været, elementene og avstander, og minner oss på hvor sårbare vi er når teknologien svikter. Å leve uten mobiltelefon og wifi er i dag omtrent ansett som en styrkeprøve, og man romantiserer gjerne hvordan livet var før den teknologiske utviklingen begynte å fremmedgjøre oss fra naturen.

Et ønske om, eller vår mangel på nært samarbeid med naturen trekkes frem av Sørfinnset skole/ the nord land når de viser oss gapet mellom natur og dyr, og blå industri. Industri og teknologiutvikling blir nesten en fiende. En lignende følelse av «oss og dem» får vi når teknologigiganten SpaceX, i dokumentaren Big Tech Blues (2024) av Elisabeth Brun, blir forhindret i sin planlagte etablering av antenner i bygda Strengelvåg. Filmen gir håp om fellesskapets evne til å komme sammen og å motstå. I samarbeidsprosjektet Island Ear Island Eye forsøker kunstnerne å lytte til naturelementene for å skape noe sammen med været og landskapet. Værsamarbeid er kanskje noe av det mest utfordrende man kan prøve på, vi blir i høyere og høyere grad ofre for værets uforutsigbarhet. Da er det viktig å ha flere bein å stå på – ikke bare nye teknologiske løsninger, men også det vi tror er utdatert, samt gammel kunnskap om naturen.