Torvald Moseid
«Draumkvedet»
SKMU Sørlandets Kunstmuseum,
Kristiansand
18.11.2017–21.01.2018
SKMU Sørlandets Kunstmuseum demonstrerer nok en gang hvorfor det ikke lenger er så viktig å skille skarpt mellom den regionale og nasjonale kunsthistorien: En retrospektiv utstilling av Kristiansand-fødte Lise Schønbergs ruvende smykkeunivers, en samlingsutstilling som (blant annet) inneholder malerier av Agder-kunstnerne Amaldus Nielsen og Leonard Rickhard, og et drønn av en separatutstilling av setesdølen Torvald Moseid (f. 1917, d. 2000) – «Draumkvedet» – i hele første etasje av museet, er begrunnelse nok. På tvers av kjønn og århundrer befinner de nevnte kunstnerne seg alle, på hvert sitt vis, i toppsjiktet av egne felt lokalt og nasjonalt. Og bare for å ha nevnt det: Destabiliseringen av forestillingene om hva som er sentrum og hva som er periferi – og splintringen av mediehierarkiet – er kanskje noe av det viktigste som har skjedd innen samtidskunsten de siste ti til femten årene. Feltet er i bevegelse. Det viser seg i den stadig økende interessen for materialbasert kunst og gamle håndverksteknikker. Etter utstillingen «Nålens øye. Samtidsbroderi» (ved KODE i 2014 og Nasjonalmuseet i 2015), og den brede mediedekningen av den prisvinnende tekstilkunstneren Britta Marakatt-Labbas deltakelse på fjorårets documenta 14 i Kassel, er publikum godt kjent med kunstverdens velvilje overfor broderi.
Nyskapende frihåndsbroderi
Draumkvedets plot dreier seg, enkelt fortalt, om en mann ved navn Olav Åsteson som, etter å ha falt i en dyp og ekstraordinær lang søvn (fra julaften til 6. januar), våkner opp og haster avsted til kirken for å fortelle menigheten om sine opplevelser i det hinsidige.
Siden Moseid som niåring stiftet bekjentskap med Draumkvedet, hadde han et nært forhold til den visjonære, dramatiske fortellingen med røtter tilbake til middelalderen. Kanskje var det ut ifra følelsen av et helt spesielt eierskap knyttet til tidlig eksponering at Moseid, da han selv fikk sjansen til å brodere en frise over diktverket, tok seg rikelig med kunstneriske friheter. Ved hjelp av egen forestillingsevne og mesterlige syferdigheter fører Moseid bramfritt sammen skikkelser og forestillinger som opptrer i Draumkvedet, Bibelen og norsk folketro – alt i et koloristisk briljant og intendert forenklet, assosiativt uttrykk. Det mest paradoksale – og kanskje også det mest imponerende – ved billedfrisen (som det tok Moseid hele 14 år å ferdigstille), er dens friske tempo. Gjennom broderi rett på sammensydd linstoff av varierende format, med enkel leggsøm, og med en kastesøm som ikke bare hindrer frynser, men underveis skifter farge i takt med nye sekvenser, skapes følelsen av energisk, utålmodig musikalsk improvisasjon. Rytmen og de mange forsiringene, svarte konturlinjer og krumspring hit og dit er, slik det er lett å forestille seg, helt i samsvar med det oppkavede språket til en som vender tilbake fra det hinsidige og halvt i sjokk legger ut om sine erfaringer. Til tross for at Moseid hentet sin sterkeste inspirasjon til Draumkvedet fra norsk folkekunst, og kanskje særlig det såkalte Røn-teppet i Røn kirke i Oppland, merkes også sporene fra blant annet stilisert bysantinsk kunst, fra hans reiser i Europa og Asia.
Djevler og ånder
Det dekorative drømmeteppet som er bygget opp av sammenbindingen av en rekke forskjellige sekvenser, rulles i begynnelsen ut av engler som vokter inngangen til drømmenes rike. Tonen i fortellingen settes an av spinkle, sirlige «streker», og et mylder av bittesmå mønstre og broderte friske blomster i de vakreste fargekombinasjoner som klinger mot en beige bakgrunn. Et glimt av Maria som oppsøkes av erkeengelen Gabriel glir over i en sekvens med Maria med det nyfødte Jesusbarnet i armene. Deretter introduseres visjonsdiktets hovedkarakter Olav Åsteson, som allerede har sovnet. Øynene er lukket, og de forfinede hendene hviler i fanget. Nederst på leggen utspiller det seg en kostelig kampscene mellom en engel og en detaljrikt utformet hårete djevel. Onde gestalter med meget underholdende oppsyn, dukker opp i bildesekvensene med jevne mellomrom: med og uten røde øyne, med splittede ormetunger og truende håndbevegelser. Sammen med nitide skildringer av svarte kjerr og kratt, skaper de betydelig uro i en visuell fortelling som bobler over av skjønne markblomster, all verdens fugler i fart, vindliknende kast, og figurer som åpenbart har hengitt seg til troen. Til å begynne med er Olav Åsteson iført en tynn, hvit skjorte med røde broderier, men etter den store prøvelsen i det hinsidige, er skjorten revet i filler, blodet strømmer fra både knær, ansikt og hals.
Ingen tvil om at reiser i det hinsidige ikke er noen spøk. Underveis introduseres publikum, ut av det blå, for luftens hersker, Ariel, etterfulgt av Uriel, ildens hersker. Innskutte ord og setninger over eller under de broderte bildene – de fleste med en slags relevans for forløpet – peker tilbake på beskrivende ord og setninger knyttet direkte eller indirekte til diktverket: «kåpa var av bly», «kåpa var av blod», «der isane brunne blå» og «eg hev set ein dell av himmerikji». Et klart høydepunkt i frisen er skildringen av Olav Åsteson på vei over Gjallarbrui, av mange forskere tolket som broen mellom den åndelige og den fysiske verden, eller broen mellom de levende og de døde. Her går Moseid opp i format, og risser opp et besnærende psykologisk portrett av Olav Åsteson som fullstendig lar seg oppsluke av en variant av den uhyggelige forestillingen om dommedag.
