Statens 134. kunstutstilling er preget av nonfigurative og abstrakte uttrykk. Flere verk tematiserer stillhet, meditasjon og introspeksjon, og kan sees i lys av den lange karantenetiden. Tekst av Frida Forsgren.

Gunnhilde Høyer, prosessdokumentasjon fra serien Environmental Residue (2017). Akryl på lerret. Mønsteret skapes gjennom fordampning og avleiringer av pigment og annet i karene de lages i. Foto: Jonas Major

Tidsånden har i stor grad satt sitt preg på samtidskunstnerne i Høstutstillingen 2021. Flere av de innsendte bidragene har i alle fall et påtagelig kontemplativt tilsnitt, preget av refleksjon rundt kromatikk eller linjespill. Mange av verkene dveler rundt det tidløse, det vakre, det monokromatiske, det meditative og det poetiske i et nonfigurativt eller abstrakt språk.

2020 var året vi fikk utdelt så mye tid, og uavhengig om det har vært med på å forme arbeidene fra kunstnerens side eller ikke, er avstanden kort til å lese de siste to årene inn i verkene, og i noen tilfeller er det også uttalt fra kunstnerens side. I Kronotopia (2020) reflekterer Gunnhilde Høyer over tiden med et nonfigurativt, stedspesifikt friluftsmaleri som ble til utendørs gjennom en sakte fordampningsprosess. De poetiske, bølgende linjene og de nonfigurative fargefeltene på papiret speiler de lokale værforholdene sommeren 2020, og danner konkrete avtrykk av et dvelende tidsforløp. Dette er riktignok en metode kunstneren har jobbet med i en årrekke, men plutselig får det ytterligere meningslag i lys av tiden det er laget i.

Tiden er også sterkt til stede i Thomas Falstads maleri Tyrant’s garden II (2016–2020) som har vokst frem over en fireårs periode. Halve maleriet vibrerer i abstrakte grønne, gule og røde drømmebilder, mens nedre billedrom har konkrete spor av arkitektur, vinkler og flater. Det flyktige kombineres her med det bestandige i et fengslende billedspråk. At tid og stillhet også kan oppleves truende, utforsker Brit Bøhme i et av de mer eksplisitte verkene som tar for seg tid og dveling; Hvit stillhet (2021). Et lyst, monokromatisk uttrykk skjæres igjennom/blir brutalt skåret opp idet et grovt tauverk perforerer stoffet og skaper akutt dissonans mot de mer kontemplative feltene. Kontrasten som skapes, tematiserer effektivt dualismen i stillhetsbegrepet. For stillheten kan også knuge og stikke.

2020 var året vi fikk utdelt så mye tid, og uavhengig om det har vært med på å forme arbeidene fra kunstnerens side eller ikke, er avstanden kort til å lese de siste to årene inn i verkene, og i noen tilfeller er det også uttalt fra kunstnerens side
Brit Bøhme, Hvit stillhet (2021).

I dialog med modernistene

Et annet trekk ved årets Høstutstilling er som nevnt det markant nonfigurative og abstrakte billedspråket, der flere kunstnere griper direkte tilbake til modernistenes formale billedverden. Bente Sætrang henspiller mer konkret på arven fra Bauhaus i serien Legacy of B III (2021). Hun bruker fargestoffet Indigosol som var mye brukt fra/på 1920-årene, og trykker fargesterke geometriske felter med silketrykk på bomullsdamask. Resultatet er en leken hommage til tekstilkunstens pionerer.

Også tekstilkunster Nina Katrine Risåsen bygger på enkle geometriske prinsipper i Kvadrater (2018), et arbeid i vevet lin. En enkelt modul forskyves, snus og vendes, og skaper stadig nye mønstre. Den repetitive geometrien gjentar seg i et begrenset nett av ruter, litt som følelsen av å være lukket inne i et rom uten utgang. Det er noe klaustrofobisk over dette arbeidet som kan henspille på året vi akkurat har vært igjennom. Dette lukkede, minimalistiske billedspråket kan vi også se hos Randi Annie Strand, Lykke Frydenlund og Kari Dyrdal. Og dette er bare noen eksempler der arbeidene er preget av små nyanser og forskyvninger, laget for et meditativt, årvåkent blikk. Og kanskje er det naturlig at nettopp den nonfigurative modernisme-tradisjonen appellerer i en tid preget av introspeksjon og av et akutt behov for sanselig nærvær? Som Runa Boger sier om det geometrisk-abstrakte verket DreamSky (2021): «De lyse, flyktige fargene kan minne om luftige drømmeskyer, som bærer med seg et ønske om fravær av sykdom og pandemier.»