Tidsånden har i stor grad satt sitt preg på samtidskunstnerne i Høstutstillingen 2021. Flere av de innsendte bidragene har i alle fall et påtagelig kontemplativt tilsnitt, preget av refleksjon rundt kromatikk eller linjespill. Mange av verkene dveler rundt det tidløse, det vakre, det monokromatiske, det meditative og det poetiske i et nonfigurativt eller abstrakt språk.
2020 var året vi fikk utdelt så mye tid, og uavhengig om det har vært med på å forme arbeidene fra kunstnerens side eller ikke, er avstanden kort til å lese de siste to årene inn i verkene, og i noen tilfeller er det også uttalt fra kunstnerens side. I Kronotopia (2020) reflekterer Gunnhilde Høyer over tiden med et nonfigurativt, stedspesifikt friluftsmaleri som ble til utendørs gjennom en sakte fordampningsprosess. De poetiske, bølgende linjene og de nonfigurative fargefeltene på papiret speiler de lokale værforholdene sommeren 2020, og danner konkrete avtrykk av et dvelende tidsforløp. Dette er riktignok en metode kunstneren har jobbet med i en årrekke, men plutselig får det ytterligere meningslag i lys av tiden det er laget i.
Tiden er også sterkt til stede i Thomas Falstads maleri Tyrant’s garden II (2016–2020) som har vokst frem over en fireårs periode. Halve maleriet vibrerer i abstrakte grønne, gule og røde drømmebilder, mens nedre billedrom har konkrete spor av arkitektur, vinkler og flater. Det flyktige kombineres her med det bestandige i et fengslende billedspråk. At tid og stillhet også kan oppleves truende, utforsker Brit Bøhme i et av de mer eksplisitte verkene som tar for seg tid og dveling; Hvit stillhet (2021). Et lyst, monokromatisk uttrykk skjæres igjennom/blir brutalt skåret opp idet et grovt tauverk perforerer stoffet og skaper akutt dissonans mot de mer kontemplative feltene. Kontrasten som skapes, tematiserer effektivt dualismen i stillhetsbegrepet. For stillheten kan også knuge og stikke.
