Språk som hindring eller mulighet 06.10.2020 Høstutstillingen

De fleste vet hvordan det er å være i et annet land og forsøke å stotre fram noe meningsfylt i samtale med stedets morsmålsutøvere. «Hvordan bøyer man nå disse tyske verbene igjen?» Noen hopper i det og er ikke så redde for å si noe feil. Andre, meg selv inkludert, blir unormalt stille av frykt for å dumme seg ut. Billedkunstner Sigbjørn Bratlie (født 1973) tilhører den første kategorien, han virker iallfall tilsynelatende uredd i omgang med nye språk. Kanskje fordi han må ha et usedvanlig godt språkøre.

Bratli deltar i år med tre videoverk på Høstutstillingen. Før produksjonen av disse lærte han seg tre nye språk: afrikaans, jiddisch og gresk. I verkene eksperimenterer han med å plassere seg selv og de nyervervede språkkunnskapene i uvante settinger.

Samtale rundt et bord

I Leeskring ser vi Bratlie utvise en slags freidig ydmykhet når han med famlende språkferdigheter har oversatt Bruno Schulz’ (1892–1942) drømmeaktige novelle Sanatorium under timeglasskiltet (1937) fra tysk til afrikaans for deretter å la en lesesirkel i Cape Town vurdere oversettelsen. For å utfordre seg selv ytterligere innehar han rollen som afrikaanstalende ordstyrer for gruppen på seks – som samtaler rundt et bord i en privat hage.

Hvis man betrakter situasjonen fra lesesirkeldeltagernes synsvinkel, framstår de både smigret, forundret og rørt over at en fremmed har lært seg deres språk. Det viser seg også at de litteraturinteresserte sørafrikanerne er dypt fascinert over oversettelsen – den er forståelig, originalens essens skinner gjennom – men de har aldri sett en særere bruk av språket. Grammatikken er annerledes, og det hviler noe nesten bibelsk over stilen. Samtidig minner det om språket til Yoda fra Star Wars.

Å gjenreise det tapte

Naturdokumentaren Tamez (2020; 21:00 min) er filmet i den latviske byen Aizpute. Før andre verdenskrig var 20 prosent av innbyggerne der jøder. Bratlies voice-over er på deres språk, jiddisch, for å ære dem som forsvant, og i håp om å finne spor av «det forlatte» i flora og fauna.

Det er noe veldig poetisk over å bruke språk til å lete med. Som betrakter er jeg ivrig med i søken etter disse sporene mens naturfenomener filmes og forklares. Skjuler det høye gresset avtrykket av noen gjenglemte ord? Bærer den lille krattsneglen fortidens minner i huset sitt? Seerne advares om at setningsoppbygninger og navn muligens ikke er korrekte, men for meg inngir den rolige fortellerstemmen tillit, de fremmede ordene framføres på hjemmevant og nesten rytmisk vis.

Etter hvert innser jeg at naturen ikke gir noen endelige svar i form av ord og bokstaver. Men jeg blir stadig mer rørt av kunstnerens handling: det at han bruker språket til å liksom gjenreise noe tapt.

Rulleteksten gir adgang til underfundige fakta – som at gråoren har grunne røtter slik at treet lett kan tilpasse seg karrig landskap – og at kurvplanten ullborre har spisse kroker ytterst på de små borrene sine, slik at de lett kan hekte seg fast i pelsen til et dyr. Jeg får en innskytelse om at kanskje språket sprer seg selv på samme måte, at det hekter seg fast i kropper, og at vi er pelsdyrene. Ord fester seg i hvert fall i bevisstheten til mennesker – som tar dem med seg, fysisk og digitalt, til nye steder.

Gresk på Island

I Eschatophobia (2018; 35:00 min) er Bratlie på Island med sin finske venn Jarno. De behersker gresk greit nok til å konversere på et språk som er selve opphavet til vestlige filosofi. Nå vandrer de på et snødekt islandsk lavalandskap – rolig samtalende, som to sandalkledde stoikere fra antikkens Hellas – hadde det ikke vært for at de er skandinaver og kledd i prikk like røde boblejakker og storduskede toppluer. Settingen får dermed et komisk skjær, selv om både omgivelser og samtaleemner vitner om seriøsitet.

Hvis gresk er den vestlige filosofis moderspråk, så må den rå islandske naturen være et slags vestlig moderlandskap, tenker jeg. For selv om det er både kaldt og ufruktbart, står landskapet for meg som en slags prototype. Som et sted der alt startet.

Vennene diskuterer Hellas’ økonomiske krise, nasjonalsymboler, masseturisme, demokrati og postmodernisme. Bratlie betror vennen opplevelser fra identitetskrisen han som ung kunststudent fikk da han innså at man skulle si noe gjennom kunsten. Jarno avrunder med at språket kan være et fengsel, men at det også gir muligheter.

Kanskje er det en umulighet å at språk i seg selv kan favne om alt av innhold, for det er så mange rom for feiltolkninger og derav konflikt. Samtidig: Å kunne et språk åpner opp for ny kunnskap og nye bekjentskaper. I beste fall er det et verktøy for kommunikasjon og dialog.

Forandrer språk budskapet?

Jeg undrer meg over om Bratlie egentlig driver med avanserte versjoner av hviskeleken – selskapsleken der førsteperson hvisker et budskap i øret til sin nabo, som igjen hvisker det videre, og slik fortsetter det rundt hele bordet. Spenningen er stor når sisteperson skal avsløre det alle lurer på: Ble budskapet stående, eller har det forandret seg?

Etter å ha studert disse tre verkene virker det enkelt å konkludere med at budskapet endrer seg litt for hver gang det må gjennom et nytt ledd. Full autentisitet virker umulig å oppnå. Det opprinnelige transformeres. Men jeg sitter igjen med tanker om at det er selve ideen om at det finnes noe som er konstant, som først og fremst utfordres. Og språket er et godt eksempel: Vi mennesker har en tendens til å ville betrakte det som noe uforanderlig. Men språket er organisk, søkende og tilpasningsdyktig – alltid i endring.  Vi får aldri helt tak i det.