«Sorg trenger ikke bare handle om døden (selv om det virker sånn etter noen korte nettsøk), det kan vel så mye handle om livet» 12.01.2026

Sorg trenger ikke bare handle om døden (selv om det virker sånn etter noen korte nettsøk), det kan vel så mye handle om livet. Livet som ikke ble som man ønsket, relasjoner som er brutt, eller vissheten om at strevsomme relasjoner aldri vil komme til å dekke de behovene man har. Sorg kan også forveksles med depresjon, muligens fordi begge deler tar sinnet ut av «normalen» og inn i noe vondt. Skillet er naturligvis ikke vanntett, og de henger ofte sammen, men jeg tror at det noen ganger er nyttig å prøve å se sorgen som det den er for å klare å gjøre den litt mer håndfast. En mulig inngang kan være å se sorgen som forsterkede følelser kontra depresjonens forflatete tomhet.

Kjærlighetens sorg

I 2024 gav Grapefrukt forlag ut boken Det glitrer over meg, en bok som tar for seg kunstnerskapet til Lise Linnert (f. 1964) gjennom bilder og tekst. Et av de nyeste prosjektene som er beskrevet, Hver dag (365 dager) (2022–25), er broderte gasbind som har vært brukt til å beskytte hud og kropp rundt en kran som tok næring direkte inn i magen på en som ikke lenger fikk det i seg på annet vis. Gasbindene er festet med teip til små papirark påskrevet en dato og ofte en liten tekst, i hvert fall de dagene hun har ord og tråd å hente. 16.01.24. Andre natten på rad uten søvn. Tankene lysner med dagslyset. 16.12.2022. Dyp rød. Etterpå tenker jeg på det å miste.

En av de vakreste tingene med Hver dag (365 dager), er kjærligheten vi får tilgang til. Selv om sorgens nærvær ligger mellom linjene, hengende over de små glimtene av kontakt og intimitet mellom disse to, som en uunngåelig konsekvens av alt som har vært fint. Sorgen er nådeløs, men sorgen kan samtidig sannelig komme fra et verre sted enn dette, selv om jeg bare kan forestille meg følelsene som følger når livet til en man elsker, sakte går det siste mørket i møte.

I forfatter Therese Tungens (f. 1977) tekst Montebello, som følger boken til Linnert, skriver hun om sorgens nærmest alkymistiske effekt på sinnets møte med verden: «kor forskjellig våren er for dei som har fulle, gode liv, og dei som lever med eit tap eller ein mangel eller ei sorg over det som ikkje vart. Kor forskjellig varmen frå sola kan vere.». Dette har jeg tenkt på selv, men som at fargene i verden kan forandre seg etter hvilket indre følelseslandskap man beveger seg i. 

De som glemmes

Siden 2005 har Linnert også jobbet med et visuelt stillfarent, men kraftfullt protestprosjekt. Det viser hvordan sjokkerende brutal vold tilsynelatende får rase på uten at ofrene hverken ender som store overskrifter, eller at voldsutøverne, primært menn, engang ettersøkes. Desconocida Unknown Ukjent er et kollektivt prosjekt der navnene til savnede eller døde kvinner, i starten knyttet til Ciudad Juárez i Mexico, broderes og samles og på den måten minnes de som har vært utsatt. Da boken kom ut, hadde Linnert 8 700 slike broderte navnelapper.

Vold mot kvinner er et stort, globalt problem, langt utover grensene til denne beryktede byen. Da jeg leste mer om prosjektet, kom jeg til å tenke på en bok jeg leste for et par år siden, Jordmunn (utgitt på norsk i 2022), skrevet av den argentinske forfatteren Dolores Reyes (f. 1978). Boken begynner med at den unge hovedpersonen er i morens begravelse, etter at farens vold har gått for langt. Jentas sorg er beskrevet som noe bekmørkt og vemmelig: «Smerten er en skitten og feberhet gulfarge, eller gråfarge, blikkgrå, sjukgrå. Smerten er det eneste som liksom aldri dør.»

Tenåringsjenta kalles jordmunn, fordi hun får syner om mennesker når hun spiser jord som har vært i kontakt med dem. Dette begynner folk rundt henne å oppsøke henne for. Av jorden gjenoppstår minnet om hva som skjedde de forsvunne eller døde jentene folk leter etter. Det må være ubeskrivelig vondt å oppleve at ingen i praksis bryr seg om hvem din kjæreste var, eller om hva som skjedde henne. Jordmunn er tilegnet to tenåringsjenter som ble funnet drept nær stedet Reyes selv jobber som barneskolelærer i Buenos Aires.

Året som har gått

Jeg er ingen sorgekspert, men i motsetning til depresjon og andre mer spesifikke psykiatriske diagnoser, er sorg noe ingen vil være forskånet for i løpet av livet. Den kan ta mange former, og komme og gå – som fødselsrier, som jeg så noen beskrive det som – men den er en uunngåelig del av livet, enten vi vil eller ei. Det er det kanskje verdt å skjenke en tanke i ny og ne, både for egen sorgs del, men også for å huske på de stille børene folk går rundt med, selv om man ikke akkurat trenger å være aktivt oppsøkende i alle anledninger.

Dette året har jeg hatt anledning til å pirke borti det store og delvis ulne «feltet» kunst og psykisk helse. Selv om mye er mørkt i dette, har det samtidig vært fint å kunne ta små dykk inn i særegne tilnærminger, som Kunstvisitten og Villa Valle, arkitekturens påvirkning på psyken, sorg og uttrykk for sorg i kunsten, og å se eksempler på hvordan liv med eller i befatning med mennesker med langvarig psykisk sykdom har blitt reflektert i sterke kunstverk av fullstendig ulikt slag. Jeg tenker på Ellen Ugelstads oppfordring til å høre bedre etter, fordi noen av de hun lager film om, ofte har en svak stemme. Jeg tenker samtidig på at psykisk helse og uhelse generelt, men også i relasjon til kunsten, virker å oppta mange, og at vi på langt nær har mettet det offentlige rom med samtaler knyttet til dette. Jeg har bare dyppet tærne i denne lille føljetongen jeg har skrevet for Billedkunst, men jeg vil fortsette å følge med, og jeg håper flere vil hive seg på. Takk for denne gang, og forhåpentligvis på gjensyn i sinnets uransakelige gruveganger.