Som skitne speil, de skjuler seg selv 16.10.2023

Det begynner å bli lenge siden sist jeg sist var inne i en kirke, men fra stuevinduet der jeg bor, har jeg god utsikt til flere av Oslos mer eller mindre religiøse rom. Blant noen tretopper ser jeg Gamle Aker kirke, den har liksom alltid vært der. Vender jeg blikket lengre østover, stikker to smale tårn med gull på toppen opp fra hustakene, det må være moskeen på Tøyen, og videre øst igjen: Kampen kirke, med et lite, eggeplommegult hus rett foran. Sett på avstand ser kirketårnene avvæpnende og nesten søte ut. Som sopp om høsten strekker de seg oppover.

Jeg har kikket litt ekstra på disse byggene etter å ha dykket ned i arbeidene til Tobias Kvendseth, en rykende fersk kunstner fra KMD sitt masterprogram (Fakultet for kunst, musikk og design i Bergen, red.anm.), hvis arbeid er å finne på årets høstutstilling. Kvendseth forteller på telefon om følelsen av å ha kirken som et tilfluktssted, uavhengig av tro. Store, tomme rom av en viss størrelse fremprovoserer en form for fred, og gjennom sine stramme uttrykk og klangen i rommet gir de en fysisk dimensjon til tyngre sinnsstemninger, forteller han.

Denne erfaringen har utviklet seg til en interesse for rom med særegen historisk eller politisk valør. Som en bank eller et rådhus, men også fascistisk eller sovjetisk arkitektur. Dette, kombinert med en interesse for det jeg drister meg til å kalle et «klassisk norsk følelsesliv» (innadvendt og bortgjemt), er blant bestanddelene i Kvendseths kunstnerskap.

Han forteller at én av mange grunner til å bli kunstner er at man får et utløp hvor man kan legge mye av sine følelser og tanker, og et fundament hvor det går an å snakke åpent om vanskelige ting med andre mennesker. På atelieret jobber han med små skulpturer som presenteres i en større struktur, for eksempel et lite, bygget rom. Objektene Kvendseth arbeider frem i leire, tre eller gips, er alle representasjoner av ekte, konkrete ting. Noen er basert på verktøy for å skade, slå etter stikke, andre refererer til hvordan skam føles i kroppen og kan legemliggjøres. Ingen av de ulike fremstillingene er gjenkjennelige, snarere fordreid og abstrahert til et surrealistisk og stramt formspråk. Felles for alle er at de på et eller annet vis er knyttet til følelse av skam.

– Jeg tror jeg søker etter å lage en form for arkitektur som er basert på gjenkjennelige historiske kilder og atmosfærer, men som kan få en ny betydning. Som å lage spesifikke indre rom eller interiører for skam, sorg, minner, hevnlyst eller hva det måtte være.

Kvendseth entret det kunstneriske feltet gjennom fotografi på Norsk Fotofagskole i 2015, og jobber også med musikk. Tidligere har han gitt ut albumet Shame Tapes (2023), som tar for seg nettopp ulike konsepter om skammen. Gjennom musikken har han mulighet til å tilby folk et rom uavhengig av hvor de måtte befinne seg. Og det er ikke et show som er hensikten, det virker på meg som om Kvendseth først og fremst er interessert i en form for direkte kommunikasjon med lytteren. Arbeidene på Høstutstillingen er en forlengelse av musikken. – En fysisk dimensjon til albumet, sier han selv.

Kunsten hans bærer – i likhet med en kirke eller en bank – preg av et alvor. Og som i den protestantiske estetikken er linjene rene og uttrykket generelt nedstrippet, tilsynelatende fritt for fiksfakseri.

– Det ligger en viss humor i uttrykket, selv om det kan fremstå seriøst, sier Kvendseth, som bevisst jobber villedende, gjennom å bearbeide materialene og objektene til å ligne på noe annet enn de er. «Lureri», kaller han det, og forteller videre om materialenes iboende skjørhet, at objektene er som skitne speil som skjuler seg selv. Arbeidene han forteller om, slår meg som samtidig kjølige og følelsesladede.

Jeg tillater meg en digresjon: Til å ha brukt en god håndfull år på kunst setter jeg bemerkelsesverdig liten pris på å være inne i museer eller gallerier. Ofte står det vakter rundt hvert hjørne, som ikke nøler med å si fra dersom du skulle befinne deg for nære kunsten (som om målet ikke skulle være nettopp dette, å være tett på kunsten?). Eller så kjenner jeg galleristens innbilte blikk i ryggen, idet jeg prøver å føle noe dypt og ekte for arbeidene på veggen.

– Arkitektur låner fra historien og ulike stilarter for å fremprovosere en form for underdanighet, forteller Kvendseth, og minner meg vagt om følelsen av å være inne i et moderne kunstmuseum.

– De bruker monumentale effekter for å sette seg i respekt, fortsetter han, og sikter ikke her spesifikt til kirken (ei heller kunstmuseer, den delen tar jeg på min kappe), men mer generelt ulike ideologiske eller religiøse grupper.

 – Mennesker, gjennom sin holdning, tro eller ideologiske ståsted, kan bruke sine egne overbevisninger til å tråkke nedover for å fremheve seg selv eller dirigere andre menneskers oppførsel. Hvis en prest for eksempel sier at en skeiv person, i kristen kontekst, lever i synd, vil dette gjerne oversettes til at man selv er feil fordi kristendommen er så integrert i samfunnet. Kvendseth viser her eksempelsvis til USA, hvor religion brukes til å rettferdiggjøre systematisk undertrykkelse av kvinner og LHBTIQ+- minoriteter.

– Det er som om man tror noe er fint fordi det kommer fra en plass man er lært til å respektere, men som egentlig er ganske stygt. Koblingen mellom kirke og skam hos Kvendseth, oppstod etter at han ble fortalt av flere prester at det å være skeiv var noe i nærheten av en synd. Blir man utsatt for det ung nok, sitter det i kroppen i mange år, sier han. Likevel ønsker han ikke å være for spesifikk i sin kritikk og kunst, men heller åpne opp et større rom: å sette en abstrakt følelse inn i sin egen lille verden, hvor man kan forholde seg til nyansene gjennom form.