Skogen som fristed – en samtale med Sofie Berntsen 26.06.2024

Tett granskog omgitt av fjell, gjengitt i dus pastell på papir. Dette er én måte å beskrive Sofie Berntsens utstilling «Landskap fra Hadeland» på, som ble vist tidligere i år på OSL contemporary i Oslo. De 53 tegningene varierte fra rolige fjellutsikter, hvor bergmasse og himmelhvelvning er gjengitt som rene fargeflater, til mer lyriske, raske arbeider, hvor taggete grantrær nærmest går i oppløsning, representert ved hjelp av energiske, enkle linjer. Det var en utstilling som – i hvert fall for undertegnede – opplevdes leken og utprøvende, variert og lett å like.

Vi møtes for en samtale på Berntsen sitt atelier i et industribygg på Hasle i Oslo. I det lyse og avlange rommet ligger tegninger spredd utover et stort bord sammen med stabler med gamle noteark som Berntsen ofte bruker som underlag for tegningene sine. På veggen, rett ved et av vinduene, henger det et stort papirstykke, hvor øvre del er brukt til å skisse snirklende linjer i lys pastell.

Nicholas Norton: Tegningene du viste på OSL, tar utgangspunkt i skogen rundt et familiested du har på Hadeland. Kan du fortelle om din relasjon til området, og hva som gjorde at du ønsket å jobbe med naturinntrykk derfra?

Sofie Berntsen: Det er et sted jeg har oppholdt meg mye på helt siden jeg var barn. For et par år siden fikk jeg bygget om et gammelt vedskjul til atelier. Det er noe jeg har drømt om å gjøre lenge. Det å kunne jobbe tett på skogen gir mye glede og har ført til at jeg har tenkt dypere rundt hva slags arbeider jeg har lyst til å lage. Selve tegningene springer ut av min opplevelse av stedet og skogen rundt, men også et ønske om å jobbe intuitivt og finne en fri, uanstrengt tilnærming til å lage bilder. I tillegg er prosjektet en hyllest til denne naturflekken jeg er så utrolig glad i. Og et kjærlighetsbrev til skogen og naturen som omgir oss.

NN: Slik jeg opplever det, forsøker tegningene å formidle en stemning eller opplevelse, heller enn stedets konkrete kvaliteter.

SB: Det er hyggelig å høre at du kjente det sånn. Tegningene tilhører landskapssjangeren, men samtidig er mange av dem ganske abstrakte. De har en modernistisk oppbygging, som stilmessig kanskje er tettere på franske kunstnere som Matisse enn den norske landskapstradisjonen hvor landskapet ofte er mørkt eller preget av et ønske om å oppnå en figurativ perfeksjon, slik som hos nasjonalromantikerne. Dersom man ser nøye etter, kan man skimte hvilke fargefelt og linjer jeg starter hver tegning med, og som jeg var helt sikker på, og hvilke jeg tilførte etter hvert og kanskje var mer tvilende til. Slik sett har det handlet mye om tegneprosessen i seg selv, små valg som pendler mellom det konkrete og det abstrakte, men også, som du antyder, å skape verk som estetisk står seg til den stemningen jeg opplever når jeg er i naturen.

NN: Jeg ville også spørre deg om fargevalgene dine. Det er mange innslag av lyseblått, fersken, rosa og rødt, andre farger enn de man typisk assosierer med tett granskog. Vil du si litt mer om det?

SB: Farger er sin egen verden –akkurat som naturen, kan man kanskje si. Noe av det jeg har funnet ut, er at det finnes mange farger i spill i skygger eller omrisselinjene som oppstår når lys treffer trær, for eksempel. Samtidig vil jeg ikke la meg binde av det rent konkrete. Jeg har et stort antall pasteller fra ulike produsenter, og har brukt mye tid på å forstå hvilke kombinasjoner som fungerer sammen. Jeg tenker på det som analogisk til musikk i den forstand at det tar tid å få en følelse for hvilke tonearter som passer sammen.

NN: Tidligere har du jobbet en del med ideer om naturen. I «Skogen og fjellet» på Kunstnerforbundet i 2009 (14. mai–7. juni, red.anm.) viste du collager bestående av arkivfoto og tegninger, i en installasjon som tok for seg det nordiske som en idé og identitet tett knyttet til en viss naturforståelse. Nå jobber du, som du selv nevnte, mer intuitivt, og jeg opplever at utrykket og innholdet i kunsten din har forandret seg en del. Kan du si noe om den endringen?

SB: Det er en kontinuitet der, heller enn en overgang. Tidligere har jeg vært opptatt av å ta med vitenskapshistorien, menneskets ideer om universet og søken etter forklaringer, inn i kunsten. De nye tegningene slekter mer på de delene av tilværelsen som ikke fullt ut kan rasjonaliseres, menneskets kapasitet til å skape noe nytt gjennom kreativitet, for å finne noe som ikke har vært laget før som allikevel er universelt. Når det kommer til de nye tegningene, så kan jeg umiddelbart se om jeg har lykkes i å finne en harmoni eller flyt i arbeidene eller ikke. Det er vanskelig å sette ord på hvorfor noen bilder har en nerve eller energi og andre ikke. Dette er i seg selv utrolig spennende, og ofte er min opplevelse at de verkene som ikke er planlagte, kanskje ender opp som de sterkeste. I Sol LeWitts manifest Sentences on Conceptual Art (1968) hevder han at kunstnere er mystikere heller enn rasjonalister. Det er en forståelse av kunstnervirket jeg har sansen for.

NN: Er landskapet på Hadeland et nært utømmelig tema for deg?

SB: Jeg tror nok at jeg kommer til å fortsette å jobbe med det. Én mulighet er at jeg tilføyer noen antydninger til menneskefigurer, kanskje nettopp for å utforske det mystiske og urgamle i møtet mellom mennesket og landskapet.